Hvordan to FN-resolusjoner ble forvrengt

DE KREFTER som ønsker å forandre erklæringen om religionsfrihet, begynte allerede med overskriften. Den ble forandret slik at den kunne fortolkes på to måter. La oss se hvordan dette ble gjort.

Da Generalforsamlingen opprinnelig ba om en «Erklæring om avskaffelse av alle former for religiøs intoleranse», ble vekten lagt på å beskytte den enkeltes trosoppfatning mot intoleranse fra myndighetspersoner og andre. Men den nåværende overskrift er annerledes. Den krever «Avskaffelse av alle former for intoleranse basert på religion eller tro»²a Som du ser, kan noen fortolke dette som om det er «religion eller tro» som skaper «intoleranse», og som derfor bør ’avskaffes’.

Her er et annet eksempel. Det bearbeidede tredje avsnitt i innledningen sier at en av grunnene til å treffe tiltak mot intoleranse er at

«ringeakten for og krenkelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, særlig retten til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religions — eller trosfrihet, har direkte eller indirekte, ført til kriger og store lidelser for menneskeheten, særlig der hvor DE tjener som et middel til fremmed innblanding i andre staters indre anliggender og bidrar til å vekke hat mellom folk og nasjoner».³ (Uthevet ved kursiv og store bokstaver av oss.)

Hvis du ikke er sikker på hvem «DE» er som forårsaker «kriger og store lidelser . . . fremmed innblanding . . . og bidrar til å vekke hat», har diplomatene oppnådd å gjøre deg akkurat så forvirret som de ønsker! De som mener at ordet «DE» går tilbake til «ringeakten for og krenkelsen av menneskerettighetene», kan få det som de ønsker, og de som mener at «DE» går tilbake til «religions- eller trosfriheten», kan også få det som de vil.

Den diplomatiske manøvrering for å få vedtatt denne tvetydige formuleringen var nesten komisk. En representant fra et européisk land spurte hva som menes med ordet «de». Som svar på dette foreslo en afrikansk representant ’at de ikke skulle forklare sine fortolkninger før avstemningen’. En representant fra en sovjetisk republikk oppfordret da gruppen til å ’vedta kompromissforslaget og fortolke det senere’, uten å angi ’hva de mente med «de»’. Han sa at ’definisjonen var det opp til hver enkelt stat’ å fortolke. Kan du tenke deg noe slikt! Kompromissforslaget ble vedtatt!

På det siste møtet (1976) ble bare ytterligere to avsnitt drøftet. Det femte avsnittet fikk en lignende tvetydig formulering og ble vedtatt. Men i forbindelse med innledningens niende og siste avsnitt oppsto det store uoverensstemmelser. Til slutt, sier FN-rapporten, «var den uformelle arbeidsgruppen ikke i stand til å vedta en tekst».⁴

Likevel slo det siste av de mange kompromissforslagene til endring av avsnittene hardt ned på religionen. Dette avsnittet erklærer at «religions- og trosfriheten må ikke misbrukes og benyttes som et middel til å fremme en ideologi eller skikk som er i strid med» det mål å oppnå «verdensfred, sosial rettferdighet og vennskap mellom folk og stater».⁵ (Uthevet av oss.)

Med andre ord, hvis et land velger å erklære at religionsfriheten er blitt ’misbrukt’ og utgjør en trusel mot ’verdensfreden’, kan det henvise til dette avsnittet og finne støtte for å innskrenke denne religionsfriheten.

I mellomtiden vedtok menneskerettighetskommisjonen også en annen resolusjon som inneholdt lignede tvetydigheter om religionsfriheten og andre rettigheter, nemlig resolusjonen «retten til liv».

Retten til liv — det aller viktigste?

Denne resolusjonen er omhyggelig formulert for at den skal virke ufarlig. Uttrykket «fred og sikkerhet» blir for eksempel nevnt hele åtte ganger sammen med slike uttrykk som dem som forekommer i den første artikkelen: «Alle har rett til å leve under forhold med internasjonal fred og sikkerhet og fullt ut nyte godt av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og borgerlige og politiske rettigheter.»

Allerede den neste artikkelen inneholder imidlertid en unntaksbestemmelse. Det sies der at menneskerettighetskommisjonen er overbevist om at «ubetinget respekt for og fremme av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter krever at det er internasjonal fred og sikkerhet».⁶ (Uthevet av oss.)

Men hva med respekt for menneskerettighetene når det ikke er fred og sikkerhet? En representant fra Latin-Amerika stilte dette spørsmålet og sa at han «håpet at tyranniske regimer ikke ville påberope seg teksten i denne artikkelen for å kunne fortsette å krenke menneskerettighetene og de grunnleggende friheter under påskudd av at det ikke er internasjonal fred og sikkerhet i verden».

Den franske representanten hadde lignende betenkeligheter. Han sa at hvis det var fred «overalt i verden, ville det da nødvendigvis medføre respekt for menneskerettighetene i alle områder . . . Ville det automatisk utrydde tyranniske regimer . . . Ville det automatisk sette en stopper for diskriminering . . . ?»⁷

Det ser derfor ut til at resolusjonen setter «retten til liv» i «fred og sikkerhet» over alle andre menneskerettigheter (deriblant religionsfriheten), selv når dette gjør det nødvendig å oppheve disse andre rettighetene. Det er verdt å legge merke til at en representant for et regime som stadig krenker menneskerettighetene, sa at representantene i hans delegasjon hadde «stemt for utkastet til resolusjonen . . . i betraktning av at det fullstendig gjenspeilte deres synspunkt».⁸

Da den amerikanske representanten kom tilbake fra Genève, uttalte han følgende angående disse siste handlinger fra FN’s side:

«Slike saker er på ingen måte uvanlige. De er typiske. . . . De forekommer overalt hvor det blir holdt internasjonale møter. De forekommer overalt oftere og gjør seg sterkere gjeldende. De danner et farlig mønster.»

Ligger det et budskap i alt dette om religionens framtid? Finnes det virkelig et «farlig mønster»? Eller er disse resolusjonene bare tomme, politiske fraser uten virkelig makt? Det vil, som tidligere nevnt, tiden vise.

Debattene i menneskerettighetskommisjonen avslørte imidlertid visse følelser overfor religionen som det er verdt å merke seg. I forbindelse med den senere tids begivenheter er kirkesamfunnene også blitt utsatt for stadig skarpere kritikk, selv fra de demokratiske, vestlige land. Den neste artikkelen vil komme inn på denne tilbøyeligheten og det det betyr for religionens framtid.

[Fotnote]