Forsøker FN å få kontroll over religionen?

«EN GANG betraktet De forente stater og andre land De forente nasjoner som forkjemperen for menneskerettighetene og som den upartiske forsvarer av de alminnelige religioner,» sa den britiske Manchester-avisen Guardian. I mange år har folk sett opp til FN’s berømte internasjonale erklæring om menneskerettighetene og betraktet den som et mønster for frihet. Men nå, sier Guardian, begynner «desillusjoneringen» å gjøre seg gjeldende. Hvorfor har det inntruffet en slik forandring?

Noen anklager FN’s menneskerettighetskommisjon for å handle i strid med det som er hensikten med den. Da den amerikanske representanten vendte tilbake fra kommisjonens møte i 1976 i Genève, var han oppbrakt over det som hadde skjedd der. I en offentlig protest den 1. april kom han med noen oppsiktsvekkende anklager.

Han hevdet for det første at et forslag til en erklæring om religionsfrihet «langsomt tar form av en forvrengt tekst med tanke på å begrense religionsfriheten og den enkeltes tro under påskudd av at religion avler intoleranse, rasisme og kolonialisme og truer freden og . . . statens sikkerhet».

Representanten Leonard Garment hevdet at erklæringen, slik den nå lyder, «kan tjene til å undergrave lovligheten av religiøse organisasjoner og religiøse skikker og kan i virkeligheten bli brukt til å gjøre det lovlig å undertrykke dem».

Han angrep også en annen resolusjon som ble vedtatt på kommisjonens møte i 1976, angående «retten til liv». Han hevdet at den virkelige betydningen av denne resolusjonen er at «hvis staten på en eller annen måte fastslår at det ikke er ’forsvarlig’, eller . . . at det er en ’trusel mot freden’, kan den nå med FN’s menneskerettighetskommisjons godkjennelse sette alle andre menneskerettigheter ut av kraft — talefriheten, religionsfriheten, forsamlingsfriheten og friheten til å emigrere — inntil truselen mot den suverene ’retten til liv’ er opphørt».

Garment hevdet derfor at denne resolusjonen «tillater at menneskerettighetene åpenlyst og til og med av stolthet blir krenket i den internasjonale freds og sikkerhets navn». — Pressemelding, De forente staters delegasjon til De forente nasjoner, 1. april 1976. (Uthevet av oss.)

Dette er sterke anklager. Vil framtidige begivenheter bekrefte det Leonard Garment frykter, eller er disse FN-resolusjonene bare tomme, politiske fraser uten virkelig kraft? Det vil tiden vise, men du vil kanskje bli overrasket over noen av de begivenheter som førte til at det ble reist slike anklager. Du vil kanskje bli like overrasket over å få høre om hvordan religionen blir betraktet i FN.

FN og religionen

I 1962 ba Generalforsamlingen formelt menneskerettighetskommisjonen om å utarbeide en erklæring mot religiøs intoleranse. Samtidig ba den om en erklæring mot rasediskriminering. Bare ett år senere, i 1963, ble den fullførte erklæring angående rasediskriminering kunngjort. Men etter nesten 15 år er det merkelig nok bare tittelen og åtte avsnitt i innledningen til erklæringen angående religion som er blitt godkjent. Hva er grunnen til dette?

Under debatten i 1973 ga representanten fra Costa Rica uttrykk for at «det i [forberedelses]komitéen ble gjort forsøk på å hindre at erklæringen noensinne kom til å se dagens lys». Han mente at arbeidet ble vanskeliggjort under «alle slags påskudd».¹a

Men i løpet av disse årene med forsinkelser tok utarbeidelsen av erklæringen etter hvert en forbausende vending. Offisielle referater fra debattene viser at mange land tydeligvis forsøker å unngå et dokument som gir religionen fullstendig frihet. En erklæring som tydelig gjør alle restriksjoner på religionen ulovlige, kunne skape problemer for disse landene i diplomatisk henseende.

For å unngå dette har representantene fra disse landene gjort bruk av mange prosedyremessige innvendinger og fått i stand mange utsettelser og bestridd nesten hvert eneste ord i den foreslåtte erklæringen. Denne utmattingsprosessen har ofte ført til kompromissløsninger når det gjelder formuleringen, slik at ordene kan fortolkes på mer enn én måte. Slike kompromisser, sier den amerikanske representanten, er alle «tilsynelatende så små at det alltid kan rettferdiggjøres at en ikke kommer med innvendinger — akkurat nå».

I den neste artikkelen kan vi legge merke til hvordan disse FN-dokumentene blir bearbeidet fra å være erklæringer som forsvarer visse rettigheter, til å bli kunngjøringer som til og med kan brukes til å begrense disse rettighetene.

[Fotnote]