Den store Canadagåsa — trekkrutenes konge

UH-HONK! Uh-honk! Når luften gjenlyder av disse skrikene, er det et varsel om at trekkrutenes konge er på farten. Lenge før du ser canadagjessene fra bakken, kunngjør denne karakteristiske lyden at de befinner seg høyt oppe i luften. Snart kommer den kjente, majestetiske plogformasjonen til syne. Kanskje du tenker: Hvor kommer de fra? Hvor skal de hen? La Wawa (ojibwa-indianernes ord for en stor canadagås) fortelle deg sin historie.

I reiret

Mor hadde enestående omsorg for oss. Hun plukket så mye dun av brystet sitt at hun fikk en bar flekk der. Dette dunet brukte hun til å kle reiret med. Den varme huden på den bare flekken presset hun i tur og orden mot hvert egg under utklekkingen. Da det hadde gått 28 dager, hakket jeg meg gjennom det gulhvite skallet som hadde omgitt meg, og fikk snart selskap av åtte, dunete brødre og søstre. Når mor var borte fra reiret i korte stunder, sørget hun alltid for at vi, som lignet små, gulbrune nøster, lå lunt og godt og skjult i det varme, gråbrune dunteppet som reiret var kledd med. Dette teppet vernet oss ikke bare mot kulde og hete, men også mot årvåkne blikk fra glupske måker og andre fiender.

Mens mor lå på reiret, holdt far vakt med hodet høyt løftet på den lange, svarte halsen og patruljerte den lille øya som lå ute i den arktiske tundra-sjøen, og som reiret vårt var bygd på. De kullsvarte øynene var stadig på utkik etter tegn til farer. Et høyt uh-honk! eller en hvesing var et signal til mor om at hun skulle legge seg flatt ned og strekke ut halsen. Hun lå så helt ubevegelig inntil faren var over. Den gråbrune kroppen med den karakteristiske hvite halvmånen rett over den svarte halen utgjorde en fullkommen kamuflasje. Av og til trengte en rev eller en ulv inn på det området som far hersket over. Vi holdt oss da tett inntil mor og så hvordan far med sitt vingefang på nesten to meter fryktløst gikk til angrep på inntrengeren, idet han slo med vingene alt han kunne. Snart ble fienden tvunget ut i vannet, hylende og med halen mellom beina. Fienden lærte av bitter erfaring at en canadagås på åtte-ni kilo ikke er til å spøke med.

Det gikk ikke mange dagene før vi på rekke og rad fulgte etter mor ned til vannet. Far dannet baktroppen. Inntil vi hadde fått tilstrekkelig med fjær, vendte vi hver kveld tilbake til reiret, hvor vi hadde det varmt og godt under mors store vinger. Da våre foreldre mistet svingfjærene under det årlige fjærskifte, var vi alle jordbundne, ute av stand til å fly. Våre foreldre sørget derfor alltid for at vi holdt oss i nærheten av dem, mens vi svømte omkring mellom sivene og de høye stråene og lette etter små godbiter — insekter i vannet, vannplanter, saftig gress og bær. Da våre foreldre hadde fått ny fjærdrakt, hadde også vi fullt utvokste vinger og halefjær. Nå var tiden inne til at vi skulle lære å bruke vingene våre.

Flygeopplæring

Skaperen har utstyrt oss med vakre, sterke vinger, som har den riktige aerodynamiske form. Når de er fullt utviklet, er forkanten tykk og butt. De er omkring 50 centimeter brede og tilspisses gradvis mot bakkanten til en fjærs tykkelse. Løftekraften oppstår som følge av at vingene er litt konkave på undersiden, mens de er hvelvet på oversiden. Vi kan sveve ned fra mellom 2000 og 2500 meters høyde ved bare å holde vingene utstrakt og ri på luftstrømmene. Når vi flyr, driver vingene oss imidlertid framover med en hastighet på mellom 60 og 100 kilometer i timen. Vingenes nedadgående bevegelse er «kraftslaget». Den ytterste delen av «håndsvingfjærene», som dere mennesker kaller de ti store fjærene ytterst på hver vinge, bøyes oppover av luftmotstanden og blir vridd i en vinkel i forhold til vingene. På den måten «skjærer» de seg gjennom luften i likhet med propellen på de «mekaniske fuglene» som dere mennesker har.

Med nye, fullt utvokste fjær lettet foreldrene våre og svevde uanstrengt over hodene våre, mens de kalte på oss og slo med vingene for å vise hva vi skulle gjøre. Vi gjorde oss store anstrengelser — slo med vingene og løp fram og tilbake. Endelig lærte vi oss det knepet å sparke fra med føttene mot bakken eller vannflaten for å komme oss opp i luften. Nå øvde vi oss hver dag på å fly, og vingemusklene ble sterkere og sterkere. Landingen var ikke alltid like elegant, ettersom vi ofte dumpet ned i vannet med et stort plask. Etter hvert lærte vi imidlertid å bruke hele kroppen og vingene som en luftbremse og å strekke ut de store føttene våre (som vi jo er kjent for) når vi skulle lande på vannet eller på landjorden. Når vi øvde oss på alt dette, oppmuntret foreldrene våre oss ved å utstøte høye, anerkjennende lyder. Alt dette forberedte oss til den dagen da vi skulle følge dem opp i luften på vårt første høsttrekk.

Jeg foretrakk våre flygeøvelser framfor dem noen av våre fettere og kusiner som har sitt hjem i tretoppene eller på klippene, må gjennomgå. Når foreldrene deres mener at tiden er inne til at de forlater reiret, kaller de bare på dem fra bakken. Ungene klatrer over kanten av reiret og kaster seg mot jorden, mens de flakser voldsomt med de små vingene. Deres dunete klesdrakt og bevegelsen av vingene skaper tilstrekkelig luftmotstand til å dempe fallet. Deres første soloflukt ender derfor vanligvis godt. Men det er alltid fare for at de kan bli gjennomboret av en torn under landingen. I Osoyoos i British Columbia var det for noen år siden en omsorgsfull fuglemor som avverget denne faren ved å gi sine flygeferdige unger gratis flytransport. De satt på ryggen hennes mens hun trygt fløy dem ned på bakken.

Når vi har perfeksjonert våre flygeferdigheter, slutter vi oss til andre familier. Tidspunktet for trekket nærmer seg raskt. For en snadring! Fordi vi er så snakkesalige, tror du kanskje at vi drøfter verdensproblemene når du ser oss. Men det er ikke tilfelle. Vi har bare vårt eget «gåsespråk», som består av en lang rekke forskjellige lyder.

Vårt innebygde ur tikket hele tiden. Endelig var tiden inne til at trekket skulle begynne, og med kraftige vingeslag lettet vi. Plogformasjoner med vanligvis to familier i hver formasjon dannes hurtig, og så har vi begynt på den første etappen av den mellom 480 og 640 kilometer lange strekningen til overvintringsstedene. Vår trekkrute gikk gjennom Manitoba, Minnesota og langs Mississippi-elven til kysten av Texas.

Er det den eldste og klokeste gassen som tar ledelsen når vi trekker? Nei. Se nøye etter neste gang du ser oss i plogformasjon, og du vil få se at den fuglen som flyr i spissen, fra tid til annen bytter plass med en annen. Ofte er det en hunn som tar ledelsen. Vi er nemlig av den oppfatning at vi bør avløse hverandre i den anstrengende oppgaven det er å «splitte» luften for dem som følger etter. De andre fuglene flyr alle sammen litt til siden for den fuglen som ligger foran, og dette gir oss den fordel å ha omkring 36 skarpe øyne på utkik etter gode steder hvor vi kan hvile og spise, eller etter mennesker som kanskje har lyst på en fin, fet gås til middag. Vi ser ofte enhver bevegelse jegeren gjør på sitt skjulested, lenge før vi er innenfor rekkevidden av hans gevær. Vi har godt syn, og vi har også en skarp hørsel.

En make

Etter hvert som månedene gikk, ble et nytt instinkt vakt hos oss — ønsket om å finne en make. Så spennende det var da vi hver især gjorde vårt ønske kjent og med senket hode og utstrakt hals hvesende løp mot den vi svermet for! Så lykkelige vi ble da hun reagerte på samme måte! Ømt gned vi halsene mot hverandre og ble enige om å være «kjærester» i dette andre året av vårt liv, men vi paret oss først året etter. Under «vielsesseremonien» dukker først gassen og deretter gåsa hodet under vannet og kaster så vann over ryggen for å proklamere at de har trådt inn i ektestanden. Vi holder sammen hele livet, eller som dere mennesker sier det: «Til døden skiller oss at.»

Synes du ikke at vi har mange interessante karaktertrekk? Det er dessuten lett å temme oss, og vi vil alltid være glad for at gudfryktige mennesker utøver et kjærlig herredømme over oss.