Da demningen brast
KAN du tenke deg at du i det ene øyeblikket fisker i en rolig elv, for så i neste øyeblikk å kravle oppetter en fjellside for å komme deg unna en 90 meter høy vegg av vann? Det var faktisk noen som opplevde det ved Teton River i den amerikanske staten Idaho den 5. juni i fjor. Øyenvitners beretninger om det som skjedde da Teton River-demningen brast, overgår det vi kunne forestille oss i vår villeste fantasi. Tenk for eksempel på det som skjedde med en gruppe som var ute og fisket:
Den klare, blå himmelen gjorde at denne lørdagen var en ypperlig dag å dra på fisketur på, og mange hadde funnet veien til Teton River, som blir regnet for å være «den beste ørretelven i staten Idaho». Omkring kl. 11 om formiddagen skjøv en gruppe på fem gummibåten sin ut på elven like nedenfor demningen og lot seg føre et lite stykke nedover med elven.
De hadde allerede lagt merke til at «vannet hadde fått en melkehvit farge», da en mann øverst oppe i den trange dalen plutselig ropte ned til dem. Han ropte at det var mulig at det ville bli en del høyvann, ettersom det var «en liten lekkasje i demningen». Gruppen lot seg drive lenger nedover og fikk så til sin store overraskelse se en de kjente, stå øverst oppe og skyte i luften med en pistol og veive som vanvittig med armene.
Dette, foruten det faktum at vannet steg raskt, fikk dem til å innse at det måtte ha skjedd noe alvorlig. Som en kvinne i gruppen forteller: ’Vi begynte å padle inn til stranden som gale og klatret som besatt oppetter fjellveggen. Da jeg så meg tilbake, sa jeg til de andre at de ikke måtte tenke på båten. Jeg klatret opp til et høyt punkt og stanset for å få pusten igjen, da jeg så en stor metallbeholder som var cirka 15 meter i diameter, komme nedover med elven. Bølgene kastet den omkring som om den skulle ha vært en kork. Gjett om jeg klatret!’
Akkurat idet gruppen nådde toppen, fylte en enorm vegg av vann hele gjelet — og det var 90 meter dypt!
Vannmassene fortsatte raskt framover. Én ung fisker druknet, og en annen ble sterkt forslått, men klarte likevel på en eller annen måte å følge med vannet cirka åtte kilometer og så gripe fatt i et tre. Han ble reddet ned fra treet flere timer senere.
Mange ur stanset nøyaktig kl. 11.57, da strømmen gikk. Og for det store flertall av de 100 000 innbyggerne i denne delen av Idaho så det også ut som om tiden sto stille. Før flommen var over, hadde 11 omkommet, og tusener var blitt hjemløse. Det ble anslått at de materielle skadene beløp seg til mellom 400 millioner og én milliard dollar! Hva var grunnen til at skadene ble så omfattende? Det kom av at flommens angrep ble femdoblet.
Da vannet kom til et sted hvor elven gjorde en skarp sving, fulgte ikke vannveggen elveleiet, men «hoppet» over elvebredden og fortsatte mot vest. Vannet strømmet også gjennom de små dalsøkkene i dette fjellendte området og delte seg i fem forgreininger. En stor grein fulgte naturligvis også elveleiet sørover til Snake River (som Teton River renner ut i).
Men hvordan gikk det da vannmassene kom veltende ut av gjelet og inn i de bredere dalene? Darrell Singleton, en eldste i en av Jehovas vitners menigheter i dette området, har en farm seks kilometer nedenfor demningen. Han var hjemme da demningen brast. Han forteller:
«Den oppslukte alt»
«Vi holdt på med å lesse noe utstyr inn i campingvognen, da vår datter i Rexberg ringte. Hun sa at Teton River-demningen holdt på å briste, og at alle hadde fått beskjed om å forlate området. Jeg sa at det sannsynligvis var noen som var litt oppskremt, at det sikkert bare hadde oppstått en mindre oversvømmelse fordi bassenget var så fullt. Hun sa at det var mer alvorlig enn som så. Jeg sa da at vi fikk legge på røret og se å komme oss av gårde, og at hun fikk gjøre det samme.
Jeg var ikke særlig bekymret, men vi bestemte oss for å kjøre opp til demningen og se hvordan det forholdt seg. Da vi kom dit, stormet folk bort fra demningen, helt forstyrret. Et eneste blikk var nok til å fortelle oss hvordan det var fatt. Nede fra gjelet var en voldsom masse sjokoladebrunt vann i ferd med å spre seg utover i dalen. Over vannet lå det en støvsky. Når ting og gjenstander lå i veien for flomvannet, var det akkurat som om de eksploderte.
Vi dro hjemover igjen og advarte folk vi passerte på veien. I ett hus hadde familien ikke lyst til å dra, men ble overtalt da de elektriske kraftlinjene begynte å falle ned. Vi var bare tre kilometer hjemmefra da vi så huset vårt bli truffet av en ni meter høy vegg av vann. Den oppslukte alt. En følelse av hjelpeløshet overmannet oss — det var ødeleggelser overalt.
Senere, omkring kl. 17, gikk vi tilbake til farmen. Flommen hadde tatt huset vårt med seg nærmere 140 meter; så hadde det rast sammen. Alle de andre bygningene og alt utstyret på farmen var ødelagt. Båten min og en liten varebil hadde havnet oppe i trærne.»
De fleste av dem som bodde her i Wilford området, som først ble rammet av flommen, hadde bare cirka ti minutter å gjøre på etter at de hadde fått advarselen. Noen så opp og fikk se vannet komme mot dem. Den uhyggelige lyden av trær som ble knekt, advarte andre. Én kvinne så «et mursteinshus bli kastet opp i luften som om det skulle ha vært en dukkestue av plast».
Forlat området nå!
Flommens rute gikk rett gjennom en rekke småbyer. Sugar City var den første. Her ble heldigvis alle evakuert før vannveggen, som nå var ti kilometer bred, ødela byen. Trær som var blitt rykket opp med roten, tømmerstokker, tønner og selv biler og forskjellig utstyr kom farende mot husene og knuste dem.
Det var dessverre også mange døde dyr som fløt omkring. Flokker på tusenvis av dyr var blitt tatt av flommen. I mange tilfelle hadde eierne bare rukket å åpne kveene og gi dyrene en sjanse til å løpe unna. Noen klarte det, men de fleste kom seg ikke unna fort nok.
Politiet klarte å sende advarselen ut før flomvannet kom: ’Forlat området nå!’ I den neste byen, Rexberg, kom folk så vidt unna i tide. Like etter sto mange av bygningene under vann til taket.
Etter hvert som flommen beveget seg sørover, gjorde folk i hver eneste liten bebyggelse sitt ytterste for å komme seg unna. Mange visste ikke hva de skulle foreta seg. Det var umulig for myndighetene å bedømme hvor hurtig flomvannet beveget seg, og de forvarslene som ble gitt, var ikke alltid så nøyaktige. Ettersom strømmen gikk og en rekke broer ble feid bort, ble det også vanskelig å ta seg fram.
Flere byer tar opp kampen
Idaho Falls var den største byen som lå langs flommens rute. Flere hundre meldte seg frivillig for å prøve å avverge flommen. Det var et underlig syn å se alle disse travelt opptatt med å legge sandsekker langs breddene av Snake River i det klare solskinnet. Om søndagen, da flommen kom, sto vannet seks meter høyt. Men alle broene holdt, flommen var brakt under kontroll. De frivillige, som hadde arbeidet hele dagen og natten, hadde vunnet!
Men lenger nede gikk det ikke så bra. Til tross for tapper innsats fra mange frivillige, oversvømmet vannet flere tettsteder. Nesten 120 kilometer fra demningen veltet flodbølgen fremdeles framover!
Mandag kveld begynte vannet endelig å vike tilbake; flommen hadde fullført sitt løp. Den rystede befolkningen prøvde fortvilt å redde stumpene. Mange var glade for at flommen hadde inntruffet midt på dagen og ikke om natten, da de fleste ville ha ligget og sovet. Men alle stilte det samme spørsmålet: Hvordan kunne noe slikt hende?
En liten begynnelse
Har du noen gang hørt historien om den lille nederlandske gutten som oppdaget en lekkasje i et dike og holdt fingeren i hullet i flere timer, helt til hjelpen kom? Han ble «dagens helt» og fikk æren for å ha reddet en hel by! Det var likeledes lekkasje som var årsaken til tragedien ved Teton River-demningen. Men hjelpen kom i dette tilfellet for sent.
Demningen var nesten ferdigbygd da ulykken inntraff, og byggeomkostningene beløp seg til 55 millioner dollar. Omkring klokken åtte om morgenen 5. juni ble arbeiderne tilkalt til byggestedet. I flere dager hadde en merket en vedvarende lekkasje i demningen. Nå rant det mudder og slam gjennom hullet, og en hadde også funnet lekkasje et annet sted. Dette var nokså foruroligende, ettersom bassenget bak demningen for første gang var fullt.
Det ble bestemt at en skulle bruke to bulldosere og tette det største hullet igjen med kampesteiner fra utsiden av demningen. På dette tidspunkt var det imidlertid blitt dannet en illevarslende virvelstrøm (som antydet hvor kraftig flommen var) i bassenget. Den største bulldoseren sank dessuten nedi den leirete demningen, og de to som betjente bulldoserne, fikk så lenket denne til den andre og prøvde å trekke den opp. Like etter kom formannen og sa at begge to måtte forlate maskinene og komme seg i sikkerhet. Lekkasjen var blitt atskillig større.
Store bulldosere ble nå anbrakt øverst på demningen for å skyve kampesteiner ned i virvelstrømmen på bassengsiden. Trass i dette ble hullet større, og de to bulldoserne som var blitt lenket sammen og forlatt, falt ned i de brølende vannmassene. I løpet av kort tid ble alle arbeidere og alt utstyr fjernet fra demningen. Kampen var tapt.
Et øyenvitne forteller hva som så skjedde: «Jeg skjønte at det kom til å bli oversvømmelse, men jeg hadde ikke noen anelse om at det kom til å bli slik; det var akkurat som om havet kom strømmende. Alt ble fylt av vann så fort. Hver gang et stykke av demningen [som var en fyllingsdam] falt inn, var det som om en bombe eksploderte — en eksplosjon av mudder og slam.»
Men hvordan kunne det oppstå lekkasje, i betraktning av alle de tekniske framskritt som var blitt utnyttet? Fem uker etter ulykken gjenga bladet Engineering News-Record (15. juli 1976) en rapport fra en gruppe eksperter, som nevnte fem mulige årsaker til at den 93 meter høye fyllingsdammen sviktet. Den teori de fleste helte til, var at «betongveggen» ikke virket som den skulle. Hva vil det si?
Når det er mistanke om at grunnen under demningen eller fjellveggene langs den er porøse, blir det boret rekker av store hull inn i fjellet, og disse blir fylt med betong. Denne betongveggen skal hindre vannet i å sive under eller rundt demningen. Ved Teton River-demningen sviktet tydeligvis denne veggen, og vannet begynte å sive igjennom ved det ene landfestet. Når vannet først hadde brutt ned demningen på denne siden, ville det bare ta kort tid før vekten av «sjøen» bak demningen ville få det svekkede partiet av den til å briste.
Reaksjon og tilbakeblikk
Under denne katastrofen var det tusener som kom de skadelidte til unnsetning. Reaksjonen blant Jehovas vitner i hele den vestlige delen av USA ble betegnet som «overveldende». En av dem som ble offer for katastrofen, forteller denne hjertevarmende historien: «Ved daggry søndag morgen, da jeg sto opp, sto det en bil full med mat, klær og tepper utenfor huset, og to brødre [andre vitner] satt i førerhuset og sov. De hadde kjørt det meste av natten.»
Ja, en nesten 14 meter lang trailer med utstyr ble sendt opp fra Utah, og en annen svær trailer kom fra California. En av dem som mottok denne hjelpen, sa: «Det kom så mye hjelp at vi ikke visste hva vi skulle gjøre med alt sammen. Vi visste at brødrene sendte hjelp til alle som trengte det, og vi delte derfor med våre naboer og andre som var i samme situasjon som vi.» De som ledet vitnenes hjelpearbeid, måtte snart si: «Det er nok!»
Når vi tenker tilbake på disse tre dagene, ser vi mange slående kontraster. De fleste samarbeidet og hjalp hverandre. Noen satte til og med livet på spill for å redde andre. Myndighetene fikk ikke desto mindre et problem med plyndring. Ettersom statspolitiet kontrollerte innfartsveiene til kriseområdet, må det ha vært offernes naboer som plyndret dem.
En annen kontrast kom til uttrykk i synet på tapet av materielle eiendeler. Mange ga naturlig nok uttrykk for frykt og bekymring for framtiden. Men én kvinne sa ettertenksomt: «Det var en forferdelig opplevelse, men jeg er veldig glad for at de som står meg nærmest, er i sikkerhet. Jeg tror dette har lært oss at det er mennesker og ikke materielle eiendeler som er det viktigste.»
Men uansett hva en lærte av denne katastrofen, har den satt sitt preg på både området og dem som overlevde den. — Innsendt.
[Bilde på side 7]
Gjengitt med tillatelse av det amerikanske innenriksdepartement
Det kjempemessige bruddet i demningen etter at den brast