Hellas beskytter forsamlingsretten

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Hellas

DEN sanne kristendom har i lang tid vært kjent på Kreta, den femte største øya i Middelhavet. For over 1900 år siden lot apostelen Paulus sin medarbeider Titus bli igjen på Kreta for at han skulle ta seg av visse problemer og utnevne eldste i de kristne menigheter som fantes i forskjellige byer på øya. Det var ikke noen lett oppgave, for kreterne på den tiden hadde et svært dårlig omdømme. Selv en av deres egne profeter, øyensynlig Epimenides, som levde i det sjette århundre før Kristus, sa: «Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late buker.» — Tit. 1: 10—12.

Den sanne kristendom hadde ikke desto mindre en gagnlig virkning på de kretere som tok imot den. Apostelen Paulus regnet med at Titus ville kunne finne menn blant dem som var ulastelige og hadde et godt omdømme. Han skrev til Titus om hvilke egenskaper han skulle se etter hos en som kunne betros ansvar: «En tilsynsmann [eller eldste] skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredlaten, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning, men gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende.» — Tit. 1: 7, 8.

Presteskapets holdning

Har så de religiøse ledere på Kreta lagt for dagen de gode egenskaper som Titus skulle se etter hos de menn som kunne betros ansvar i menigheten? Den handlemåte disse religiøse ledere fulgte i forbindelse med et fredelig stevne som Jehovas kristne vitner holdt i fjor, taler for seg selv.

Stevnet skulle holdes i tiden 29. juli til 1. august på Ergoteles stadion i Heraklion, en havneby på nordkysten av Kreta. Stevneprogrammet skulle bestå av bibelske foredrag, skuespill og sketsjer, og stevnets motto var «Hellig tjeneste». Under hele programmet ville de tilstedeværende bli oppmuntret til å gjøre sitt ytterste for å oppfylle Bibelens krav til foreldre, ektefeller, barn og naboer. Ja, en skulle tro at alle gudfryktige mennesker ville glede seg over at det i fire dager ble holdt bibelske drøftelser om tjenesten for den Høyeste. Det gresk-ortodokse presteskap på Kreta så det imidlertid ikke på den måten.

I midten av juli, da stevneforberedelsene begynte på selve stadionet, ble det fra religiøst hold øvd press på stadionets styre for å få det til å bryte kontrakten. Dette var neppe noe en skulle vente fra menn som skal være eksempler med hensyn til rettferdighet, godhet og ulastelighet. Det må imidlertid sies til styremedlemmenes ros at de ikke ga etter for presteskapet, men sto ved sitt ord og holdt kontrakten.

De religiøse ledere prøvde deretter å få de lokale myndigheter på Kreta og regjeringen i Athen til avlyse Jehovas vitners stevne. Prestene i Heraklion og i de omkringliggende områder sendte følgende protest til byprefekten, statsadvokaten og politisjefen: «Vi har den ære å gjøre Dem kjent med at prestene i Heraklion og omegn i det hellige erkebispedømmet Kreta i dag, 16. juli, kl. 9.00 har kommet sammen på grunn av den kongress som skal holdes i vår by fra 29. juli til 1. august av millennistene eller Jehovas vitner, fiender av vår tro og vårt fedreland, agenter for den internasjonale sionisme, og gitt uttrykk for sin harme over de uakseptable stevneforberedelser som nå gjøres av denne skandaløse, hebraiskpåvirkede kongress, som tar sikte på å omvende de troende, og vi overbringer også vare sognebarns sterkeste protest. . . . Vi ber Dem derfor om å ta de nødvendige skritt for å avlyse denne provoserende kongressen; hvis kongressen skulle bli holdt, påtar vi oss intet ansvar for hva som måtte skje.»

Etter hvert som den tid da stevnet skulle holdes, nærmet seg, kom prestene og enkelte av deres tilhengere med stadig sterkere protester. Den 26. juli truet for eksempel cirka 5000 mennesker med å ødelegge hele Ergoteles stadion. Men politiet fikk forhindret det. En avis i Athen fortalte om dette under overskriften «5000 menn gikk for å ’brenne’ stadionet i Heraklion». Artikkelen hadde også et bilde av prester som sto utenfor stadionet.

Til tross for vedvarende motstand mot stevnet begynte det den 29. juli, som planlagt. Politiet var til stede for å ta seg av eventuelle urostiftere. Alt gikk bra den første dagen, helt til stevnedeltagerne skulle dra hjem. Fanatiske pøbelflokker kastet da stein på bilene deres og gjorde skade på både kjøretøyer og stevnedeltagere. Inngrep fra politiets side og ordrer fra statsadvokaten om at pøbelflokkene skulle fjerne seg, fikk dem ikke til å slutte å kaste stein.

Denne pøbelaksjonen, som prestene sto bak, fant sted som et direkte brudd på en kunngjøring som politisjefen i Heraklion hadde sendt ut. I denne kunngjøringen het det blant annet: «Vi forbyr enhver offentlig forsamling i det fri og enhver protestmarsj av borgere som motarbeider millennistene [Jehovas vitner] og tar sikte på å stanse deres kongress eller begår sjofle handlinger mot dem.» Selv om de som unnlot å respektere denne kunngjøringen, kunne risikere å få fem års fengsel og i noen tilfelle opptil 20 års fengsel, ignorerte både prestene og mange fanatiske medlemmer av deres hjorder loven. De handlet stikk i strid med Bibelens befaling: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter», det vil si, mot myndighetene i det landet en bor i. — Rom. 13: 1.

Om morgenen den andre stevnedagen dro en representant for Selskapet Vakttårnet sammen med to advokater fra Athen til statsadvokaten og meldte fra om hva som hadde skjedd. Statsadvokaten forsikret dem om at det var blitt tatt skritt for å forhindre at det som hadde skjedd dagen før, skulle gjenta seg.

Virkning av presteskapets motstand

Bortsett fra noen sporadiske rop og noen fyrverkerier i gatene omkring stadionet var det ikke flere forstyrrelser under resten av stevnet. På grunn av presteskapets intolerante kampanje ble Jehovas vitners stevne kjent, ikke bare over hele Kreta, men også i resten av Hellas. Presteskapets aksjon fikk nemlig bred omtale i avisene i Heraklion og i Athen.

Det kom fram at de religiøse ledere hadde tydd til løgner og fordreid de faktiske forhold. I stedet for å være lik de kristne mennene som Titus utnevnte til eldste, oppførte prestene på Kreta seg som de gamle kretere, som ble kritisert av en av sine egne profeter. Et eksempel var presteskapets forsøk på å knytte Jehovas vitner sammen med sionismen. Heraklion-avisen Patris gjenga et telegram fra det sentralisraelittiske råd i Athen som viste hvor feilaktig dette var. Det het der: «Med hensyn til millennistenes kongress vil vi på det sterkeste protestere mot det utålelige forsøk som er blitt gjort på å blande inn den jødiske religion og sionismen. Millennismen har ingen forbindelse hverken med jødedommen eller med sionismen, noe som er kjent og akseptert verden over.»

Flertallet av de høflige og gjestfrie innbyggerne i Heraklion ga ikke på noen måte sin tilslutning til den lovløse handlemåte som ble lagt for dagen av det intolerante presteskap og dem som det fikk til å opptre som pøbel. Det var mange som ga uttrykk for sin misbilligelse. Én forretningsinnehaver sa til vitnene: «Jeg må få ønske dere til lykke med deres ulastelige framferd.»

Presteskapets løgnaktige propaganda og lovløse handlinger ga således folk en anledning til å se hvem det er som praktiserer sann kristendom. De religiøse ledere oppfylte absolutt ikke Bibelens krav til dem som skal være eldste i menigheten. I stedet for å være ulastelige oppførte de seg på en høyst daddelverdig måte og fikk andre til å begå lovløse handlinger. Men deres intolerante planer ble heldigvis forpurret, for myndighetene hadde mot til å stå fast for rette prinsipper og lot seg ikke påvirke av trusler og pøbelhandlinger.

I betraktning av hvor intolerant presteskapet på Kreta er, kan en med rette spørre: Kan en vente å få sunn, kristen veiledning fra slike daddelverdige menn? Er det ikke heller blant dem som på en fredelig måte kom sammen for å høre om den hellige tjeneste for Gud, vi skulle vente å finne det første århundres kristendom?