Hvor stor tillit bør du ha til vitenskapen?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

DE FRAMSKRITT som har vært gjort på forskjellige vitenskapelige områder, har på mange måter bidratt til å skape bedre forhold for menneskene. Nye medisinske metoder og midler har bidratt til å forlenge livet og lindre smerter. De tekniske framskritt har forbedret livsvilkårene på enkelte områder og har gjort mange arbeidsoppgaver lettere.

På grunn av disse framskrittene er det mange som ser på vitenskapen med nærmest religiøs ærefrykt. Astronautenes vellykte månelandinger forsterket denne følelsen. Mange ser derfor opp til vitenskapsmennene også når de uttaler seg på andre områder. Og det er en alminnelig utbredt oppfatning at uansett hvilke problemer menneskeslekten måtte komme til å stå overfor, vil de med tiden bli løst, i første rekke av vitenskapen og teknikken.

Det foregående syn kom også til uttrykk for noen år siden i en rapport som ble utgitt i forbindelse med 200-årsjubileet for opprettelsen av den kjente farmasøytiske bedriften J. R. Geigy i Basel i Sveits. Den tyske fysikeren professor C. F. von Weizsäcker sa i rapporten:

«Vitenskapen i vår tid — er det eneste som menneskene som et hele tror på; den er vår tids eneste universelle religion . . . Vitenskapsmannen har således kommet i en ubestemmelig stilling: Han er prest for denne nye religion og kjenner dens hemmeligheter og undere; det som for andre er forvirrende, merkelig eller hemmelig, er klart og tydelig for ham.»

Men er det berettiget å ha så stor tillit til vitenskapen? Ikke ifølge von Weizsäcker. Han sier at enhver som er verdig til å kalles vitenskapsmann, bør innse «at det han vet, bare er en brøkdel av det han trenger å vite hvis han virkelig skal være skikket til å påta seg ansvaret for menneskers liv». Han bør innse at det også på hans spesialområde er mye han ikke vet. Og ærlige vitenskapsmenn vet at selv om vitenskapen har frambrakt ting som har gjort livet lettere å leve, har den også frambrakt ting som har ført til det motsatte. Den har vært ansvarlig for at millioner av menneskers liv er blitt ulykkelig.

Blodsutgytelsene og ødeleggelsene i dette århundrets verdenskriger understreker dette. Bare den annen verdenskrig krevde over 50 millioner liv. Mange av offerne led en fryktelig død på grunn av vitenskapelige og tekniske oppfinnelser: bomber som ble sloppet ut over mange fredselskende mennesker fra hurtiggående fly, raketter, stridsvogner, flammekastere, automatvåpen, torpedoer, atombomber og andre dødsmaskiner. Alt dette ble også produsert som følge av vitenskapelige og industrielle «framskritt».

I tiden etter den siste verdenskrig har vitenskapen og teknikken i forening frambrakt og gjort bruk av ting som har ført til forurensning, støy, overbefolkning i enkelte områder og stress. Alle disse forhold burde få vitenskapsmennene til å være litt mer beskjedne og folk i sin alminnelighet til å være litt mer forsiktige med hvem de setter sin lit til.

Problemer med kjemiske stoffer

Selv vitenskapsmenn som arbeider for å gjøre livet lettere for menneskene, møter store problemer, noe vi for eksempel tydelig kan se i legemiddelindustrien. Nye legemidler dukker stadig opp på markedet, men kontrollen og testingen har ikke i alle tilfelle vært grundig nok.

Det som skjedde i Vest-Tyskland (og også i mindre målestokk i Sverige, Canada og Brasil) for noen år siden, viser hvilke tragiske resultater bruk av legemidler som ikke har vært grundig nok testet, kan føre til. Legemidlet thalidomid ble mye brukt som beroligende middel. Gravide kvinner brukte det også. Men noen av disse kvinnene oppdaget til sin store forferdelse at de barna de fikk, var vanskapt på grunn av legemidlet. Tusener av disse barna var tilbakesatt i fysisk eller i mental henseende og er det den dag i dag. Det vesttyske tidsskriftet Der Spiegel sa om disse barna:

«De er offerne for et katastrofalt uhell som ble brygget sammen i prøverørene til en vitenskapelig innstilt generasjon; det er de som er tvunget til å lide på grunn av en mystisk, virksom reaksjon i et tiendedels gram av et hvitt stoff, i sovetablettene thalidomid.»

Der Spiegel pekte på at det var blitt solgt 310 millioner doser av dette midlet mellom 1957 og 1961. Det var blitt lansert som et fullstendig «ugiftig», «ufarlig» middel. Bladet tilføyde: «Ni menn ble satt under tiltale. Hva det ikke ble reist noen tiltale mot, er en vitenskapelig innstilt generasjons villighet til å ta medikamenter i tonnevis, trass i at vitenskapsmennene i de fleste tilfelle, ikke engang i dag, ikke vet nøyaktig hvordan disse virker på organismen.»

Siden den tid er legemiddelkontrollen blitt mye strengere. Men det antall medikamenter som fabrikkene stadig sender ut på markedet, er intet mindre enn overveldende. Folk over hele verden har et årlig pilleforbruk på mange milliarder. Og nye medikamenter sendes stadig ut. I mange tilfelle er det først etter langvarig bruk av et middel at det viser seg at det er skadelig, akkurat som det har vært i tilfellet med sigarettrøyking. Det er derfor H. Weicker, professor i human genetikk ved universitetet i Bonn og en av de ledende medisinske eksperter som avga vitneutsagn i thalidomid-rettssaken i Vest-Tyskland, sa: «En katastrofe i likhet med thalidomid-katastrofen kan ramme oss igjen når som helst.»

Det vesttyske tidsskriftet Naturwissenschaftliche Rundschau skrev i nummeret for september 1975: «Ikke bare det fryktede thalidomid, men tydeligvis også mange andre medikamenter kan forårsake misdannelser hos nyfødte barn hvis mødrene tar midlet i de første seks uker av svangerskapet, da fostret er spesielt ømfintlig.»

L. Milkovich og B. J. van den Berg ved folkehelseinstituttet i Berkeley i California studerte virkningene av medikamenter på 19 044 nyfødte. Blant de barn hvis mødre ikke hadde tatt noe beroligende middel i løpet av de første 42 dagene av svangerskapet, var det gjennomsnittlig 2,7 prosent med deformiteter. Blant de barn hvis mødre hadde tatt et populært beroligende middel (equanil), var deformitetsraten 12,1 prosent. I de tilfelle hvor et annet populært middel (librium) var blitt brukt, var deformitetsraten 11,4 prosent. Blant mødre som hadde tatt andre beroligende midler, ble det født omtrent dobbelt så mange vanskapte barn som blant mødre som ikke hadde tatt noe middel.

I boken Thalidomide and the Power of the Drug Companies (1972, side 279) sa forfatterne H. Sjöström og R. Nilsson: «Trass i alle advarsler må vi tydeligvis vente til det inntreffer en ’genetisk’ katastrofe, før myndighetene og den kjemiske industri våkner. Når dette skjer, fordi vi ikke klarer å kontrollere den evne enkelte utbredte kjemikalier har til å forårsake forandringer i arvestoffet, vil vi sikkert få høre fra myndighetene og fra industrien at ’ingen hadde noen gang tenkt på en slik mulighet’, at ’denne katastrofen var uunngåelig’.»

I begynnelsen av vårt århundre klarte vitenskapsmenn å framkalle misdannelser hos dyr ved å bruke visse kjemiske stoffer. Og trass i all den kunnskap og erfaring de har tilegnet seg siden da, blir stadig flere kjemiske stoffer frigitt. Disse stoffene blir ført inn i kroppen i form av piller og gjennom mat, drikke og den luften vi puster i, og en vet ennå ikke fullt ut hvilken virkning de har på kroppen etter en årrekke. Det er naturligvis også andre faktorer som er inne i bildet, men det er likevel ikke så rart at mange sykdommer, for eksempel kreft og hjertesykdommer, stadig øker.

Disse få eksemplene fra legemidlenes område skulle være tilstrekkelig til å vise at det ikke er forstandig å ha en blind tro på de vitenskapelige «framskritt».

Dette gjelder også i høy grad på et annet område, et område hvor lettroenheten er enda større og enda mindre berettiget.

Menneskets opprinnelse

I de siste 100 årene er evolusjonsteorien blitt alminnelig godtatt og dosert av de fleste vitenskapsmenn. Denne teorien går ut på at menneskene har utviklet seg fra apelignende dyr i løpet av en periode på millioner av år. Selv om det finnes vitenskapsmenn som forkaster evolusjonsteorien og tror på Bibelens ord om at mennesket ble skapt direkte av Gud, snakker de fleste vitenskapsmenn som om det skulle være en uomtvistelig kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling.

Det er det imidlertid ikke. Hvis det hadde vært det, ville ikke så mange vitenskapsmenn fremdeles bruke så mye av sin tid til å prøve å bevise denne teorien. De ville ikke bruke år av sitt liv til å krype rundt på hender og knær under Afrikas varme sol og andre steder for å prøve å finne fossiler som kan bevise deres teori.

Mange vitenskapsmenn som støtter denne teorien, benytter svært uvitenskapelige metoder og uttaler seg dogmatisk om ting som de har få eller ingen beviser for. Enda verre er det at de i noen tilfelle har gjort seg skyldig i grovt bedrag for å prøve å overbevise folk om at de kan bevise sin teori.

Ta for eksempel «Piltdownmannen». Det ble hevdet at en her hadde et viktig «manglende mellomledd» mellom mennesker og dyr. «Funnet» ble gjort i Piltdown i England av Charles Dawson i begynnelsen av dette århundret. Men flere tiår senere ble det avslørt som et bedrag, en forfalskning. Det viste seg at hodeskallen av et menneske av moderne type var blitt satt sammen med en apes kjevebein som var blitt «fikset» ved hjelp av kjemiske stoffer for at det skulle se forhistorisk ut.

Et vesttysk radioprogram om vitenskap og utdanning som ble sendt i 1975, hadde tittelen «Vitenskapelig falskneri». Her ble det holdt fram nyere eksempler på bedrageri. Et interessant eksempel dreide seg om et lik som det kongelige belgiske vitenskapsakademi ble gjort oppmerksom på i 1969. Liket var dypfryst og så ut til å være en vitenskapelig sensasjon. Dr. Bernard Heuvelmans, en zoolog som var medlem av akademiet i Brussel, sa at dette var et bevis for evolusjonsteorien. Han framholdt overfor akademiet at denne apelignende skapningen var et «manglende mellomledd» mellom menneske og ape.

Liket lå i en dypfryser i staten Minnesota. Zoologene brukte mange dager på å iaktta og vurdere denne dypfryste skapningen. Men etter forskjellige undersøkelser viste det seg at den ikke hadde ligget på is i millioner av år, men bare i noen få år!

Hvilken slutning trakk så dr. Heuvelmans og andre vitenskapsmenn? De sto ikke fram og sa at det hele var et bedrag. Nei, de trakk i stedet den slutning at det i vår moderne tid måtte ha levd en representant for det forhistoriske menneske på jorden! I en meddelelse fra det belgiske akademi for naturvitenskap prøvde dr. Heuvelmans å bevise sin teori ved hjelp av omfattende illustrasjoner. Han ga til og med skapningen det «vitenskapelige» navnet homo pongoides, det vil si, «apelignende menneske».

Akademiet var imidlertid sterkt i tvil med hensyn til funnets ekthet. Det ble foretatt en rekke omfattende undersøkelser. Hva ble så konklusjonen? Var dette århundrets biologiske oppdagelse? I det tyske radioprogrammet ble det sagt: «Slett ikke. Enda en gang hadde bedragere holdt vitenskapsmennene for narr. Offentligheten fikk se en komedie som det var vanskelig å gjennomskue, men det var svært tydelig at den var godt iscenesatt. Hovedpersonene, som riktignok opptrådte uten å ville det, var zoologer, antropologer, paleontologer og andre vitenskapsmenn.»

W. R. Lützenkirchen, som skrev manuskriptet til dette radioprogrammet, sa: «Det ’manglende mellomledd’ mellom mennesket og menneskeapen er svindel og bedrag. Urtidsmennesket . . . er et av knepene fra Hollywoods filmindustri.» Han tilføyde at det er «de spesialistene som tenker ut knepene, . . . som har pønsket ut det ’manglende mellomledd’».

Andre bedrag

Dette oppdiktede «forhistoriske menneske» var et av de mest bemerkelsesverdige bedrag i nyere tid, men det var ikke det eneste. Radioprogrammet kom også inn på oppdagelsen av det som ble utgitt for å være kunstverker utført av et ’forhistorisk neanderthalmenneske i Ditmarsken, et område ved Nordsjøen i den nordtyske delstaten Schleswig-Holstein. Nordtyske historikere mente at de her hadde et sensasjonelt funn. Det ble raskt arrangert en utstilling av kunstverkene i Ditmarsken statsmuseum i byen Meldorf.

Hva skjedde så? Lützenkirchen sier: «Den kjente professoren Herbert Kühn, som har spesialisert seg på fortidshistorie og er en ekspert på forhistoriske hulemalerier, talte ved åpningen av utstillingen i Meldorf om et ’høydepunkt i arkeologien’. Med overstrømmende begeistring og oppstemthet kunngjorde vitenskapsmannen ’oppdagelser’ som kunne ’konkurrere med de oppdagelser Galileo Galilei gjorde’. Han ble i virkeligheten revet med i en bedragerikomedie.»

Oppdagelsene ble først datert til å være mellom 100 000 og 180 000 år gamle. Men så viste det seg at disse kunstverkene, som etter sigende var blitt utført av et neanderthalmenneske, var blitt frambrakt ganske nylig! Den ansvarlige var en ekspeditør fra landsbyen Albersdorf. Det var et passende sammentreff, for det tyske ordet «albern» betyr «tåpelig». Ekspeditøren hadde tatt gamle trestykker og bein fra dyr og på en dyktig måte fikset dem.

En del slike bedrag er blitt avslørt etter bare noen måneder. Men i tilfellet med andre, for eksempel med Piltdownmannen, tok det flere tiår før de ble avslørt. Et annet bedrag, som det tok flere år å avsløre, hadde å gjøre med de «redskaper» som det primitive ’steinheimmennesket’ etter sigende brukte. Inntil ganske nylig kunne en se disse på museer og i utstillingsmontre.

I publikasjonen Stuttgarter Beiträge zur Naturkunde for mai 1974 sa evolusjonisten professor K. D. Adam, som er sjefskonservator ved det naturvitenskapelige museum i Stuttgart, at de angivelig 250 000 år gamle kulturgjenstander som skal ha vært brukt av «homo steinheimensis», ikke var et bevis for at det har funnet sted en utvikling, men for at vitenskapsmennene har begått feil. Han tilføyde: «Som et resultat av den omdiskuterte forskning blir det sagt at det ikke finnes noe bevis for at de utallige ting som blir utgitt for å være redskaper av stein og bein, virkelig er redskaper som ble frambrakt og brukt av mennesker. Det er småsteiner av kalkstein, sandstein og dolomitt foruten beinfragmenter, og det er stort sett umulig å fastslå hvor de skriver seg fra.»

Hva vi kan sette vår lit til

Det er imidlertid blitt gjort funn i forbindelse med menneskets opprinnelse som er mye bedre dokumentert enn de funn som har vist seg å være falskneri. Disse funnene viser at menneskets «historiske periode» begynte for cirka 5—6000 år siden. Og vitenskapen har gjort store framskritt når det gjelder å samle opplysninger om jorden og livsformene på den. Også på andre områder har vitenskapen bidratt mye til å bedre menneskenes lodd, og det er naturligvis noe vi setter stor pris på.

Men vitenskapens historie viser også at vitenskapsmennene bare er ufullkomne mennesker. De gjør feil, i likhet med alle andre. Og fordi de ønsker å oppnå berømmelse, eller på grunn av stolthet og stahet, vil de ofte holde fast på oppfatninger som ikke er sanne, og som til og med kan være til skade for andre.

Stadig flere, også blant vitenskapsmennene, innrømmer dette. Dette har særlig skjedd i vår tid, da de negative frukter som vitenskapen og teknologien har frambrakt, er blitt mer åpenbare. Nye oppfinnelser har ofte en motsatt virkning av den tilsiktede og er snarere til skade enn til gagn. Det skulle derfor være innlysende at vi ikke kan ha urokkelig tro på mennesker, hverken på vitenskapsmenn eller andre.

Det er bare én vi kan sette vår fulle lit til og ha en urokkelig tro på. Det er vår Skaper, Jehova Gud. I den bibelske boken Ordspråkene leser vi: «Herrens [Jehovas, NW] øyne er allesteds.» (Ordspr. 15: 3) Ingenting er skjult for Skaperen. Ettersom han har frambrakt universet og alt liv i det, vet han hvor mennesket kom fra, og hvor det går. Han har også gjort det mulig for dem som stoler på ham, å tilegne seg nøyaktige opplysninger om slike spørsmål.

Menn og kvinner som har tro, finner stor trøst i å vite at deres framtid ikke er avhengig av hva mennesker gjør. De ser at menneskenes historie i de århundrer som har gått, ikke gir dem noen grunn til å sette sin lit til mennesker. Men de som tror på Skaperen, kan se framtiden tillitsfullt i møte. Skaperen har gitt løfte om en framtid uten sykdom og sorg og nød. «For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder framtid og håp.» — Jer. 29: 11.

[Bilde på side 4]

Ting som vitenskapen hadde frambrakt, tok over 50 millioner liv i den annen verdenskrig

[Bilde på side 5]

«Thalidomidbarna» ble født fordi noen satte for stor lit til vitenskapen

[Bilde på side 6]

Piltdownmannen — et «vitenskapelig» bedrag

[Bilde på side 8]

De som setter sin lit til Skaperen, blir ikke skuffet