Et minne om en roligere tid i Ulster

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Ulster

«EN ROLIG tid i Ulster? Det har det da aldri vært!» Det kan være forståelig at noen reagerer ved å komme med en slik uttalelse, i betraktning av de religiøse terroraksjoner, skremmende snikmord, ødeleggende bombeeksplosjoner, tragiske utgytelser av uskyldig blod og formålsløse ødeleggelser av eiendom som ser ut til å høre til dagens orden i Nord-Irland.

Men bare noen kilometer utenfor byen Belfasts sentrum med dets ulmende uro finner vi en oase av uforstyrret fred og ro. Dette minnet om en roligere tid er Ulsters folkemuseum.

Det er et idyllisk, skogbevokst område på 55 hektar i rolige, landlige omgivelser. Her kan vi danne oss et levende bilde av hvordan folk levde og arbeidet i dette området for noen århundrer siden. Her ser vi i naturlige omgivelser restaurerte hus som tjente som hjem for leilendingene, som var de aller fattigste blant folket, bøndene og gårdsarbeiderne, veverne og andre som levde i Ulster i en svunnen tid. La oss først se på leilendingens hus.

Leilendingens hus

Ditt første inntrykk er kanskje: «Nei, så pent og koselig. Se på det festlige halmtaket og røyken som stiger opp fra skorsteinen.» Husene er blitt omhyggelig restaurert. Stein for stein og bjelke for bjelke ble demontert der hvor husene opprinnelig sto, og så satt sammen igjen her. Ett hus består av bare et enkelt rom som ikke er stort større enn tre kvadratmeter. Det har jordgulv, tykke steinvegger med små vinduer og et lavt halmtak.

All virksomhet foregikk tydeligvis omkring ildstedet, som var laget av kuppelstein som var satt nedi jordgulvet. I dette huset fyres det med torv, og tett i tett rundt ildstedet henger de primitive kokekarene.

Her, på den store, svarte bakstehellen, pleide konen å tilberede maten til familien. Den besto ofte av flatbrød eller havrelefse, som ble stablet like ved ildstedet. Ville du kunne bake de spesielle, runde kakene som ble hevet med natron og surmelk og brutt i fire før de ble spist med masse nykjernet smør på, eller de kakene som ble laget av en blanding av hvetemel og kokte poteter?

Selv om de ujevne veggene er hvitkalket, har vi en trykkende følelse av å være innestengt i dette lille huset. Vi kan dessuten vanskelig forestille oss at vi ville ha det særlig komfortabelt i den trange, harde sengen som er bygd inn i veggen like ved ildstedet.

Og likevel er det en tanke som slår oss: Hvor langt er vi egentlig kommet når det gjelder å skape en bedre livsform nå i det 20. århundre? Hvordan er livets kvalitet i asfaltjungelen Belfast når vi ser bort fra det rent materielle?

De som bodde i dette hjemmet, hvem det nå var, ville sikkert blitt vettskremt ved tanken på noen av de resultater vår såkalte sivilisasjon har frambrakt, med dens muligheter til plutselig å spre død og ødeleggelse. De ville kanskje være glad for å kunne trekke seg tilbake til sitt fredelige hjem, selv om livet ganske sikkert ikke alltid var noen dans på roser den gangen.

Foruten disse små, fattigslige husene hvor det noen ganger bodde hele familier, og hvor alle sov tett sammen med føttene mot ilden, har museet noen fine eksempler på hva slags boliger bøndene hadde. Her klatrer vi et par trinn oppover på den sosiale rangstige og ser at bonden og gårdsarbeideren hadde det litt bedre enn leilendingen.

Bondens hus

Også her finner vi svært lite komfort, selv om bøndenes hus vanligvis hadde et kjøkkengulv av sandsteinsheller, noe som ble regnet for å være luksus sammenlignet med jordgulvet.

Også her er det et åpent ildsted på gulvet, og det fyres med torv. Mesteparten av røyken går, avhengig av vindretningen, opp i skorsteinen gjennom røykfanget, som er bygd ut fra veggen. Se på den store jernstangen på venstre side av ildstedet. Den ble brukt til å svinge de to tunge jerngrytene og kjelene inn over og ut av ilden. Hvordan ville du like å håndtere en av disse grytene, som kunne romme bortimot 100 liter? De som henger der nå, ser ikke så store ut, men det er likevel stor forskjell mellom dem og den elektriske hurtigkokeren som brukes i irske hjem i vår tid, og som tar 1,5 liter.

Våningshusene var på den tiden sparsomt, ja, nærmest spartansk møblert. Møblementet besto av et stort bord, et par lite komfortable stoler og et åpent skap, hvor familiens grove steintøy sto. I det ene hjørnet sto det kanskje en slagbenk, som tjente som seng om natten og benk om dagen, og ved ildstedet sto den uunnværlige saltkassen. Krakken med tre bein var svært praktisk i betraktning av hvor ujevnt gulvet var. De fleste av disse primitive møblene og de tunge bjelkene var laget av sumpeik, et tre som en gang i tiden var svært utbredt her i Irland.

Et interessant trekk ved disse husene som vi merker oss, er den skilleveggen som står rett overfor oss når vi kommer inn hoveddøren, som for øvrig gjerne er den eneste døren. Denne veggen, som har et lite vindu for at husets folk skulle kunne se dem som nærmet seg fra gårdsplassen, er bygd i rett vinkel i forhold til den veggen hvor ildstedet er. Den tar av for noe av trekken og danner en koselig krok, hvor familie og venner kunne sitte og hygge seg sammen.

De som bodde på disse gårdene, var i hvert fall spart for den frykt mange av dem som nå bor på avsidesliggende gårder i Nord-Irland, føler. Mange bønder er blitt myrdet av religiøse fanatikere som har kommet i bilgrupper og plyndret husene deres. Kikkhullet i skilleveggen har sitt motstykke i de kikkhull mange hjem i vår tid er utstyrt med. Disse moderne kikkhullene er slik at en bare kan se gjennom dem innenfra og ut, og de gjør det mulig å se et stort område utenfor døren. Mange inngangsdører er også utstyrt med glass som en bare kan se gjennom én vei, slik at en kan vite om en mulig snikmorder nærmer seg.

Men ikke alle levde i fattigdom, noe som var så manges lodd i den tiden, særlig under og etter den store hungersnøden i 1845. I noen av de mer velstående samfunnslag levde folk et mye mer behagelig liv. Vi forstår det når vi ser på det større, toetasjes huset som en gang tilhørte en prest.

Presteboligen

Dette huset skiller seg virkelig ut fra de andre. Det har et stort kjøkken som vi kommer inn i fra hoveddøren, og en dagligstue til venstre og et soveværelse og et studerværelse til høyre. Ovenpå finner vi prestens soveværelse, som har ikke bare én, men to svære dobbeltsenger og store varmtvannsmugger, sengevarmere av kobber, nattpotter foruten et garderobeskap og flere kommoder. Møblene her vitner om en fagmessig utførelse og kvalitet som en overhodet ikke kunne se i sognebarnas hjem.

Det som virkelig gjør inntrykk på oss i dette huset, er det store ildstedet. Det er en imponerende grue, som er så stor at vi kan stå ved ilden og se opp gjennom skorsteinen, hvor en hengte matvarer som skulle røykes. Dette huset har også noe som har manglet i alle de andre husene — en bakerovn! Når kvinnene i de andre husene skulle bake, måtte de bruke en gryte som ble anbrakt godt nede i ilden.

Her i prestens hus brukte husets frue trekull, som ikke utvikler røyk, til å varme opp ovnen med. Når den var blitt tilstrekkelig varm, rakte hun ut det trekullet som var igjen, og stekte så brødet i den oppvarmede ovnen. Hun serverte kanskje også noen av de delikatessene som var å få omkring 1776: «Duer, to shilling pr. dusin; hare, fire pence pr. stykk; flyndre, ti pence for to; hummer, fem shilling pr. dusin; villand, fra ti pence til én shilling pr. stykk.»

Mange av dem som bodde i Ulster på den tiden, arbeidet med lin, en industri som var velegnet for landets klima. De som gjorde det, levde et temmelig hardt liv, i likhet med bøndene.

Linarbeiderne

Det må ha vært både tungt og slitsomt å arbeide med linplanten. Plantene ble rykket opp med roten, og stilkene ble så buntet sammen og røytet ved at de ble lagt i bløt i røytedammer i mellom åtte og 14 dager. Bakterienes virksomhet ville da føre til at fibrene ble frigjort.

Fibrene ble spunnet til garn, som så ble vevd. Lintøyet, som opprinnelig har en blekbrun farge, ble så lagt ut på bakken til bleking. I den tiden var det for øvrig dødsstraff for å stjele lintøy som var lagt ut til bleking. Ja, det var virkelig harde tider.

Noen av stedets innbyggere arbeidet kanskje med å berede linet, og et stort vannhjul skaffet kraft til skakingen etter hvert som dette ikke lenger ble gjort for hånd. Men fagmannen var uten tvil veveren.

Veverens hus

For at vi skal kunne sette oss inn i hvordan arbeidsforholdene var for veveren i gammel tid, sitter det en mann her i veverens hus og gjør det samme arbeidet. Like innenfor hoveddøren, bak skilleveggen, finner vi et kjøkken som er svært likt kjøkkenet i bondens hus. Til høyre ligger soveværelset, som akkurat har plass til to dobbeltsenger, og til venstre, bak den veggen hvor ildstedet er, er vevstuen.

Det er ingen tvil om at denne mannen fant glede i sitt arbeid. Han må ha vært helt oppslukt av det. Veverne pleide å arbeide fra grålysningen til mørkets frambrudd, derfor er det mange vinduer i dette rommet. En av de besøkende sier til den mannen som nå sitter og vever, at denne lange arbeidstiden rett og slett må ha gjort veveren til et «maskinmenneske». Men denne veveren mener at det i hans tilfelle snarere er maskinen som er blitt en del av ham.

Det er virkelig fascinerende å se mønstret ta form. Hendene og føttene hans arbeider travelt mens han først løfter noen tråder og så noen andre og skyttelen farer fram og tilbake. For et samspill og for en konsentrasjon!

Andre refleksjoner

Andre museumsgjenstander hjelper oss til å forstå hvordan livet må ha artet seg i gammel tid. Legens instrumentkasse ser skremmende ut. Det minner oss om at det en gang i tiden ikke fantes noe slikt som bedøvelse. Når legen skulle bruke den fryktinngytende sagen til for eksempel å amputere et bein med, ble pasienten tatt med til vertshuset, hvor han måtte drikke seg full før operasjonen kunne finne sted. Stedets skomaker måtte lage sterk bektråd av lin og bivoks som kunne brukes til å underbinde avskårne arterier med!

Treåket med lenker, som ble brukt til å bære melkebøtter med, ser heller ikke særlig komfortabelt ut, og det forbauser oss at de hadde så primitivt utstyr. Det er få irer i vår tid som ville foretrekke disse livsvilkårene framfor dem de nå lever under som følge av den tekniske utvikling.

Men det er også tvilsomt at de som levde den gangen og brukte alle disse redskapene, ville ha foretrukket vår tid med dens frykt, usikkerhet, stress og hat framfor den rolige tiden de levde i. Vi har byttet ut den tids urettferdighet med langt mer uhyrlige ugjerninger. Et vittig hode hadde skriblet følgende spørsmål, som gjenspeiler hva mange føler, på en vegg i Belfast: «Finnes det et liv før døden?» Det kan derfor være godt å bli påminnet om at det en gang var roligere tider, og vite at vi kan ha håp om at freden og roen en dag vil bli gjenopprettet.

[Bilde på side 13

Leilendingens hus

[Bilde på side 14]

Bondens hus

[Bilde på side 15]

Presteboligen

[Bilde på side 16]

Veverens hus