Den vestafrikanske vever i arbeid
Av Våkn opp!s medarbeider i Liberia
NÅ I vårt århundre da vi har fabrikker med avansert, datastyrt masseproduksjon, er det hyggelig å se en håndverker som fremstiller vakre arbeider på omtrent samme måte som det ble gjort i bibelsk tid.
En dag jeg besøkte Mustapha, arbeidet han ved veven. Før i tiden var veving en hemmelig kunst, så ifølge den lokale skikken fikk ingen stå bak en vever for å se hvordan han arbeidet. Mustapha forklarte at i Mendestammen var det en gang slik at alle veverne tilhørte én familie innenfor en høvdings område. Også da var det bare noen få som kunne kunsten, og det var bare de fremste høvdingene som hadde råd til en vevers tjenester.
Når en framstående høvding ansatte en vever, ble det laget en rydning i skogen i nærheten, og det ble satt opp et gjerde av palmeblad rundt området. Det var en vanlig oppfatning at en ånd hjalp veveren med den vanskelige prosessen å lage mønstret. Gjerdet hindret derfor andre i å komme inn uten at veveren merket det.
Den framstående høvdingen kunne gi veveren i oppdrag å lage en gbalee, som bestod av flere strimler som var sydd sammen til et stykke som var litt større enn et sengeteppe. Veveren og familien hans og en assistent bodde i høvdingens område, hvor de fikk en hytte og den maten de trengte. Veveren tok seg god tid og kunne bruke et helt år på å lage ferdig to gbaleer. En representant for myndighetene eller en annen fornem person som kom på besøk, ville få gbaleen i gave. Veveren fikk ikke betalt for arbeidet sitt i penger, men kunne få en ku eller en pike som var jomfru.
I dag arbeider veverne, deriblant Mustapha, for å selge. Mustapha hadde til og med fått kontrakt på innredningen i konferansehallen for organisasjonen for afrikansk enhet i Monrovia. Utviklingen av turismen har ført til et større marked for kjoler, skjorter, sengetepper, kuvertbrikker og andre vevnader.
Kilden til grunnmaterialene
Jeg fikk vite at alle grunnmaterialene kan skaffes lokalt. Garnet lages av bomull. Det er vesentlig to typer, en hvit og en brun. Bomullen blir så skilt etter farge — brun, lysebrun og hvit — og lagt i kinjaer (kurver).
Jeg ble innbudt til en gammel kvinne, Siah, for å se hvordan bomullen gjøres i stand til veveren. Hun var stolt over å få vise sine ferdigheter.
Det første skrittet består i å fjerne frøene fra bomullen. Bomullen blir da lagt på en trekloss, og en rund pinne eller et rundt stykke jern rulles over den. På den måten blir frøene presset ut av bomullen. Så blir de fiberstykkene som frøene er blitt fjernet fra, lagt i kurver, hvor de ligger til den neste prosessen, kardingen, begynner.
Denne prosessen er det fascinerende å se på. Bomullsfibrer blir foldet sammen over en buestreng, som blir dratt fram og tilbake mange ganger for at bomullsfibrene skal løsnes fra hverandre. Etter hvert blir bomullen luftig. Så blir bomullsstykker på størrelse med en håndflate trukket av, glattet ut og lagt i løse lag i kurver, klar til spinning.
Det er stort sett kvinner som står for spinningen. Det får en til å tenke på den ros Bibelen gir den gode kone: «Hun legger hendene på rokken, og fingrene griper om teinen.» (Ordspråkene 31: 19) Dette er en nøyaktig beskrivelse av den metoden som blir brukt den dag i dag, slik Siah viste meg.
Først vikler hun den kardede bomullen løst rundt en jevn kjepp, håndrokken. Hun holder rokken høyt med venstre hånd og trekker fibrene nedover med høyre hånd, og samtidig tvinner hun dem slik at de blir til en grov tråd. Tråden festes til en tein og snos enda mer ved at teinen går fort rundt.
Siden bomullen stort sett er hvit eller brun, lurte jeg på hvordan en får de sterke fargene. Jo, en får en klar rødfarge ved å koke barken av angolatreet. Gult fargestoff fremstilles av gurkemeie. En rot behandles på samme måte til fremstilling av brunfarge. Treaske blir tilsatt for å gjøre stoffet fargeekte.
En strålende blåfarge fremstilles av de sarte unge bladene fra indigoplanten. Bladene knuses ved at en tråkker på dem på en matte, og så tørkes de i solen i tre—fire dager. Etterpå blir de lagt løst i kurver og hengt opp under husets takskjegg. Senere blir fargestoffene tatt ut av kurvene og blandet med vann. Så blir de oppbevart i store, tildekkede leirpotter, som står eller er nedsunket i bakken på gårdsplassen eller bak huset. Garnet ligger oppi fargestoffet omkring en dag om gangen, og antall ganger som garnet legges oppi, avgjør hvordan fargenyansen blir.
Vevekunsten har vært i bruk i mange hundre år til fremstilling av en rekke forskjellige artikler som øker gleden ved livet. Det var virkelig fascinerende å få førstehånds kjennskap til noen av detaljene ved prosessen.