Rikdom kunne ikke gjøre meg lykkelig
DET er ikke sannsynlig at du kjenner meg personlig, men det er likevel ikke umulig at du kan ha vært gjest i mine foreldres hjem. Hjemmet er nemlig blitt brukt ved opptak av filmer og fjernsynsprogrammer, deriblant et program som nylig har vunnet flere «Emmy-priser».
Filmselskapene betaler vanligvis mellom 1500 og 2500 dollar i leie pr. dag. Huset, som ble bygd rundt sekelskiftet og ligger i den sørlige delen av California, har omkring 50 værelser. Det ville sikkert koste mellom én og to millioner dollar å bygge et slikt hus i dag.
Huset bærer virkelig preg av eleganse i enhver betydning av ordet. Det er fylt med kostbare antikviteter og orientalske tepper, og i mange av værelsene er veggene vakkert kledd med mahogni, og noen av dem er belagt med rent gull. Huset har en 23 meter lang dansesal, innendørs svømmebasseng og mange soverom. Utenfor er det et stort hageanlegg og en privat tennisbane.
En priviligert barndom
Helt siden jeg var barn, har foreldrene mine alltid vært svært gavmilde mot meg. Jeg har hatt mer materielt sett enn jeg egentlig har hatt behov for. De kjøpte flotte biler til meg og ga meg en omfattende utdannelse, innbefattet en fullstendig juridisk utdannelse. De var like gavmilde mot min yngre bror. Han eide 20 biler før han var gammel nok til å ta sertifikat!
I sine yngre år arbeidet far meget hardt for å gi oss det han betraktet som «de finere ting i livet». Han lærte meg alt om investeringer og ønsket at jeg skulle bli millionær. Det var derfor mitt mål, og jeg var ikke i tvil om at jeg til slutt ville nå det.
Vi var meget nær knyttet til hverandre som en familie og gjorde mange ting sammen. Ofte tilbrakte vi week-endene om bord i en av familiens lystbåter. Mine foreldre var også interessert i at jeg skulle få religiøs opplæring. På søndagene sørget de derfor for at jeg gikk i den lutherske kirke.
I betraktning av at jeg var omgitt av all denne materielle rikdom, tror du kanskje at jeg må ha vært svært lykkelig. Men det var i virkeligheten det motsatte som var tilfelle.
Ting som gjorde meg ulykkelig
Én ting som plaget meg, var at mange av mine venner beundret meg på grunn av det jeg hadde, og noen var sammen med meg bare på grunn av det. Selv om jeg likte den anerkjennelse som fulgte med det å være en rikmannssønn, ble jeg aldri interessert i selskapslivet i disse kretsene. Jeg hatet det snobberi som preget så mange av disse menneskene.
Ettersom jeg hadde et fryktelig mindreverdighetskompleks, hadde jeg vanskelig for å få kontakt med andre. For å overvinne dette begynte jeg å interessere meg for forskjellige former for fysisk aktivitet og kom etter hvert til å gjøre det godt i bryting og andre idrettsgreiner. Til slutt deltok jeg i atletiske konkurranser og ble brukt som modell for elever ved et kunstakademi. Jeg likte all den anerkjennelse jeg fikk.
Med tiden ble mitt mindreverdighetskompleks erstattet med en overlegen og arrogant holdning. Piker betraktet jeg bare som gjenstander som jeg brukte til fornøyelse for meg selv, og dette førte til at jeg levde et umoralsk liv.
Ettersom jeg var så skuffet over verden, mistet jeg tilliten til alle unntagen til min egen familie. Jeg følte at jeg trengte noe som jeg ikke fikk, selv om jeg ikke visste hva det var. Jeg ble mer og mer klar over hvor stor kløften er mellom «nytelse» og «lykke». Folk mente kanskje at jeg var heldig, og mange ville uten tvil gjerne ha byttet med meg, men jeg kunne ikke tenke meg noen som var mer ulykkelig enn jeg.
Resultatet ble at jeg en tid tenkte på å begå selvmord. På et rolig værelse i huset pleide jeg å gråte og be til Gud om at han måtte hjelpe meg til å finne det jeg mest av alt trengte. Jeg hadde god utdannelse, god fysisk helse og tilbud om godt betalte stillinger. Jeg hadde «nøklene» til mange dører med materielle goder, men den «nøkkelen» jeg manglet, var «nøkkelen til lykke».
Var religion løsningen?
Jeg hadde ingen tro på de tradisjonelle religionssamfunn som et middel til å finne lykke, for jeg gjennomskuet deres hykleri. Jeg hadde i flere år vært klar over at kirkesamfunnene hadde holdt folk i uvitenhet for å kunne ta fra dem så mye som mulig materielt sett. Jeg mente også at mye av det kirkesamfunnene gjorde, var i strid med Bibelen. Ved én anledning var jeg for eksempel til stede ved et nudistbryllup hvor en naken prest forrettet! Jeg tenkte: «Denne mannen er til og med en større hykler enn jeg.»
Jeg var ikke desto mindre svært interessert i Bibelen og leste ofte i den. En dag kom en ung gutt hjem til oss med bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg tok imot dem, og senere sendte han to kvinner til meg for at de skulle snakke med meg. Jeg inviterte dem inn i den hensikt å vise hvor tåpelig det de trodde, var. I stedet hadde vi en utbytterik samtale. Ved slutten av samtalen spurte de om de kunne sende en ung mann på min alder til meg, et tilbud som jeg takket ja til.
Denne unge mannen kom den kvelden vi hadde avtalt, og han ble vist inn i biblioteket i annen etasje, hvor han ble bedt om å vente på meg. Jeg hadde studert flere bøker mot Jehovas vitner og følte at jeg var godt forberedt til å avsløre hans religion. Da jeg hadde snakket med ham i omkring 30 minutter, var jeg imidlertid forbauset over hvor mye han visste om Bibelen. Han snakket med myndighet, samtidig som han virket uvanlig ydmyk og viste stor interesse for meg. Han hadde ikke en slik utdannelse som jeg, men han fortalte om det undervisningsprogram han nøt godt av på grunn av sin religion. Dette gjorde stort inntrykk på meg, og min respekt for Jehovas vitner økte.
Han styrket snart min egen overbevisning om at Bibelen må være inspirert av Gud, og senere lærte han meg å forstå mange av Bibelens læresetninger. På grunn av det jeg tidligere hadde lært i den lutherske kirke, trodde jeg at Bibelen lærte om en treenighet, om at den allmektige Gud besto av tre personer i én Gud. Jeg trodde også at menneskene hadde en udødelig sjel. Hver uke i omkring tre måneder drøftet denne unge mannen alle de skriftsteder som jeg mente støttet disse læresetningene, med meg. Etter at jeg nøye hadde sammenlignet det jeg hadde lært, med Bibelen, ble jeg overbevist om at jeg hadde vært et offer for falsk lære i den kirken jeg hadde gått i.
Et annet punkt som jeg hadde vanskelig for å godta, var at en kristen må innta en nøytral holdning til politikk. (Joh. 17: 16; 18: 36) Jeg mente at borgerne i et land burde forsvare sitt flagg, ja, at de måtte være villige til å dø for det. Men hva dette angår, hadde jeg i virkeligheten vært en hykler, ettersom jeg ikke selv hadde noe ønske om å ha noe med det militære å gjøre og var villig til å gjøre hva som helst for å komme meg unna det.
Først ubesluttsomhet, så forandring
Selv om jeg studerte Bibelen en tid og kunne se hvor fornuftig det den lærer, er, nølte jeg med å gjøre noe med det. Det ville kreve at jeg måtte slutte å leve et umoralsk liv, og det foregikk en kamp inni meg.
I mellomtiden traff jeg en pen pike som jeg ble forelsket i. Hun var ikke lik meg, men var beskjeden og hensynsfull og svært god mot meg. Jeg behandlet henne imidlertid dårlig og sa at jeg bare ville gifte meg med henne hvis hun ikke satte seg imot at jeg også var interessert i andre kvinner. På tross av dette ble vi gift og dro til Europa på bryllupsreise.
Min hustru var fra en meget religiøs familie, og vi diskuterte stadig det jeg hadde lært. Hun begynte å forstå at min interesse for Bibelen ikke bare var av forbigående art, ettersom jeg kunne studere i flere timer om dagen. Litt etter litt begynte jeg å foreta forskjellige forandringer. Jeg forsøkte å leve et moralsk sett rent liv, og jeg bestrebet meg på å beherske mitt temperament. Det ville være naturlig å vente at min hustru og min familie ville glede seg over disse forandringene. Men det motsatte var tilfelle.
Etter hvert som min interesse for Jehovas vitner økte, ga min hustru for første gang uttrykk for at hun var lei for at hun hadde giftet seg med meg. Til og med min egen familie sto på hennes side, og det så ut til at vårt ekteskap skulle gå i stykker. Far sa til meg at hvis jeg gjorde dette mot min hustru — hvis jeg ble et av Jehovas vitner — ville han bryte forbindelsen med meg uten å gi meg en cent.
Jeg var imidlertid besluttet på å holde fast ved den bibelske visdom jeg hadde vunnet, ettersom den var den mest verdifulle eiendom jeg noen gang hadde hatt. For første gang i mitt liv begynte jeg å føle meg virkelig lykkelig. Gang på gang leste jeg Ordspråkene 3: 13—15, hvor det sies: «Salig [lykkelig, NW] er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull. Den er kosteligere enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.»
Jeg oppnår sann lykke
Etter en tid bestemte min hustru seg for å studere Bibelen sammen med meg, og hun begynte å anvende de ting hun lærte. Vi ble begge døpt som Jehovas vitner den 21. november 1970 og symboliserte på den måten vår innvielse til Jehova Gud. Min hustru begynte snart å bruke all sin tid i vitnearbeidet. Omkring et år senere bestemte jeg meg for å gjøre det samme i stedet for å begynne å arbeide full dag på et advokatkontor.
Ettersom mine foreldre var imot den beslutning jeg hadde truffet, bestemte jeg meg for å forlate deres hus og flytte inn i en liten leilighet. Når vi hadde foretatt en slik drastisk forandring i vår levemåte, måtte vi senke vår personlige levestandard. Jeg solgte min bilsamling, og vi kjøpte oss én økonomisk bil og en sykkel.
Med tiden kommer en ofte over de største skuffelser. Etter hvert kunne min familie se at min hustru og jeg var virkelig lykkelige, og at våre venner blant vitnene så ut til å være ordentlige mennesker med en god moral som gikk inn for å hjelpe andre. Det var også tydelig at Jehovas vitner, som var stabile mennesker, ikke hadde alkoholproblemer, noe som er vanlig blant de rike.
Etter en tid gikk begge mine foreldre med på å studere Bibelen med meg, og av og til, når jeg har det privilegium å forrette ved et bryllup eller holde et offentlig bibelsk foredrag, kommer de til og med til Rikets sal for Jehovas vitner. Jeg har også hatt anledning til å lede bibelstudier med en rekke hushjelper som har arbeidet i deres hjem. Den 89 år gamle bestyreren på eiendommen overværer nå regelmessig de kristne møter. Dette er til stor glede for meg, ettersom han har vært som en bestefar for meg.
Både min hustru og jeg har lært å være tilfreds med lite materielt sett, samtidig som vi har fått overflod, ettersom vi har funnet «nøkkelen til lykke». «Dører» som aldri var åpne for oss tidligere, er nå åpne for oss. Vi har fred i sinnet og venner som vi er like glad i som i vår egen familie. Men det viktigste av alt er at vi føler oss tilfreds fordi vi står i et godt forhold til vår Skaper. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 14]
«Den ’nøkkelen’ jeg manglet, var ’nøkkelen til lykke’.»
[Uthevet tekst på side 15]
«Det så ut til at vårt ekteskap skulle gå i stykker.»