Hvordan vi oppnådde et lykkelig familieliv

Fortalt av Joseph Allen

DET er mange som prøver å forutsi hva som skal skje i framtiden, men deres forutsigelser går ikke i oppfyllelse. Hvis derfor noen hadde sagt til meg den gang jeg som smågutt vokste opp i Montreal i Canada, at jeg en dag skulle bli far til sju barn, og at jeg skulle få så store velsignelser og en slik fred i sinnet som den jeg nå har, da ville jeg ikke ha trodd ham.

La oss imidlertid gå en del år tilbake i tiden, for det som skjedde i mine tidlige barneår, ble bestemmende for hva slags far jeg skulle komme til å bli. Jeg ble født i 1923. Min mor og far var kommet fra England i 1912, og da jeg ble født, hadde de allerede fire barn, tre piker og en gutt. To år senere ankom en ny bror, og dermed var det seks barn i familien. Så du ser at jeg vokste opp i en stor familie, noe som skulle bli til hjelp for meg da jeg senere skulle ta meg av min egen store familie.

Jeg lærte hvor nødvendig det er for en far å utøve sin myndighet som familieoverhode hvis det skal råde fred og harmoni i familien. Mange ganger var det nødvendig å gi tukt, ikke bare ved å snakke til oss, men også ved å bruke det bokstavelige «tuktens ris». Mens far var på arbeidet, var det mor som sørget for at det var ro og orden i familien. Vi hadde stor respekt for høyrehånden hennes, som hun brukte når hun traff oss med beltereima akkurat på det rette stedet like før vi klarte å dukke under sengen. Det var tilfluktsstedet vårt, ettersom mor var for svær til at hun kunne krype etter oss der.

Fordi familien var så stor, lærte vi å samarbeide. Vi fikk alle tildelt forskjellige plikter i hjemmet. Min første jobb besto i å krype under alle sengene — et sted jeg var blitt ganske fortrolig med — og tørke støv av alle fjærene og vinkeljernene. Etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg mer ansvarsfulle oppgaver, som for eksempel å dekke og ta av bordet, vaske opp, tørke støv av møblene, støvsuge tepper og vaske og bone gulv og trapper. Den gangen syntes jeg det var forferdelig urettferdig å sette et barn til disse oppgavene. Men senere merket jeg at den opplæringen jeg hadde fått tidlig i livet, var til stor hjelp når jeg skulle oppdra mine egne barn.

Når jeg nå som familieforsørger ser tilbake, kan jeg forstå hvor hardt det må ha vært for mine foreldre å forsørge oss alle sammen i depresjonsårene. Min far var arbeidsmann — han leverte brød ved dørene — og på den måten klarte han alltid å sørge for at det sto tre sunne måltider på bordet hver dag. Han var også klar over vårt åndelige behov og passet på at vi alle gikk i kirken om søndagen.

De eldste barna overvar gudstjenesten, mens vi yngre gikk på søndagsskolen. Noe som alltid forundret meg, var at far og mor aldri ble med oss i kirken. En dag tok jeg mot til meg og spurte far om grunnen til det, og hans svar var at han hadde fått det han trengte av det slaget, og at han ikke hadde behov for mer. Dette forundret meg i mange år, men nå skjønner jeg det godt.

JEG DRAR HJEMMEFRA OG STIFTER FAMILIE

Før jeg visste ordet av det, var jeg blitt mann og var rede til å dra ut i den store, spennende verden. Hva skulle jeg ta fatt på? Hva jeg skulle gjøre den første tiden, var allerede bestemt, for den annen verdenskrig raste. Jeg kan fremdeles se for meg de tårefylte ansiktene til min familie og huske hvor redd jeg var, da toget med soldatene gled ut fra stasjonen og skilte vår familie for første gang.

Jeg var da 17 år gammel, og de fire årene jeg var i marinen, fløy av sted. I desember 1945 ble jeg dimittert. Jeg var heldigvis fortsatt ved god helse, litt eldre og en god del forstandigere. For å feire at familien atter var samlet, ble det bestemt at vi alle, mine foreldre innbefattet, skulle overvære gudstjenesten 1. juledag.

De siste årene var mitt syn på religion blitt forandret — jeg ville ikke lenger ha noe med religion å gjøre. Jeg følte at jeg, i likhet med min far en del år tidligere, nå hadde fått et klarere syn. Jeg hadde ikke behov for religion. Min familie kunne ikke forstå dette ettersom jeg hadde vært så aktiv i kirken i min tidligste ungdom. Jeg hadde til og med assistert presten ved alteret og servert brødet og vinen til dem som gikk til alters. Men for å gjøre mor til lags gikk jeg likevel. Og det var jeg virkelig glad for at jeg gjorde, for i kirken den kvelden ble jeg presentert for henne som skulle komme til å spille en meget vesentlig rolle i mitt liv, for henne som skulle bli min hustru.

De siste fire årene med militær opplæring hadde lært meg å reagere raskt i forskjellige situasjoner. Det gjorde jeg også i dette tilfellet, og vi ble gift fem måneder senere, i mai 1946. En av de få gangene jeg hadde vært inne i en kirke etter at jeg ble voksen, var på bryllupsdagen min.

Vi flyttet fra Montreal til et sted på landet. Her kjøpte vi en eiendom på et par mål og begynte å bygge «drømmehuset» vårt. Jeg arbeidet som elektriker på en papirfabrikk, men den resterende tiden hadde jeg mer enn nok å gjøre med å bygge huset vårt. Min kone likte fortsatt å gå i kirken, noe hun klarte å frigjøre tid til fra tid til annen. Hun prøvde mange ganger å oppmuntre meg til å bli med. Etter hvert som huset vårt begynte å ta form, diskuterte vi hvor mange rom vi skulle innrede, og hvor mange barn vi skulle ha. Vi ble enige om at vi ville ha fire barn, ikke sju; to gutter og to piker. Det gikk nok ikke helt etter planen. Det tredje året av vårt ekteskap ble vår første sønn født og to år senere den andre. Nå skulle vi etter planen ha fått en datter, men til vår store overraskelse så en tredje sønn dagens lys.

Vi var nå kommet fram til 1952, og framtiden i en liten fransk by i Quebec så ikke noe særlig lys ut for en protestantisk engelsk familie. Forholdene var rett og slett «usunne» på den tiden. Dette ble gjort helt klart for meg av mine arbeidskamerater. Praktisk talt alle var katolikker, og vi var anglikanere. Vi besluttet derfor at det ville være best å selge eiendommen og flytte til Vancouver, hvor en av mine gifte søstre, som vi ikke hadde sett på mange år, nå bodde. Med alle våre jordiske eiendeler stuet inn i bilen vår tok vi i juni 1952 farvel med Quebec og Øst-Canada for godt — trodde vi.

DET SKJER EN BEMERKELSESVERDIG FORANDRING

Da vi hadde bodd i Vancouver i tre år og vi hadde fått vår fjerde sønn, fikk vi for første gang i vårt liv besøk av et av Jehovas vitner. Dette resulterte til slutt i at både min kone og jeg ble Jehovas vitner. La meg fortelle hvordan det gikk til.

Med fire gutter i voksealderen følte min kone at den opplæringen og tukten de fikk hjemme, ikke var tilstrekkelig. Hun mente at vi burde begynne å gå i den anglikanske kirken. Dette satte jeg meg kraftig imot. Jeg ønsket ikke å ha noe å gjøre med noen form for religion i det hele tatt, og jeg følte ikke noe behov for hjelp utenfra til å oppdra min familie. Jeg sa klart i fra at mitt neste besøk i en kirke ville bli i min egen begravelse. Men jeg sa at hvis hun ønsket å gå i kirken og ta barna med, var det opp til henne. Jeg skulle ikke hindre henne.

Hun tok meg på ordet og gikk. Jeg satt hjemme og var barnevakt for de minste ungene. Hver søndag når hun kom hjem, pleide hun på en meget taktfull måte å fortelle meg hvor god presten var. Hun fortalte at de skulle arrangere kortspillaftener i menighetshuset og servere aftens og så videre for å skaffe penger til kirken. Hun ba meg være så snill å overveie å bli medlem av kirkens mannsforening, da hun gjerne ville bli medlem av kvinneforeningen. Dessuten lurte hun på om jeg ikke kunne tenke igjennom saken på nytt og bli med i kirken, slik at familien kunne være forent i den kristne tro.

Jeg holdt fortsatt stand mot alle slike overtalelser. Jeg sa til henne at jeg ikke ville gå i kirken før hun kunne bevise overfor meg at det fantes noe som det var verdt å høre på der, ikke bare kjedsommelige gudstjenester som ikke ga dem som hørte på, noen forståelse. Når det gjaldt det å lære om Gud i kirken, hadde jeg gitt opp det håpet for mange år siden. Vi hadde aldri virkelig brukt Bibelen i kirken. Presten leste riktignok noen få vers fra den hver søndag, men han forklarte dem aldri. Følgelig fikk vi aldri kjennskap til hva som sto i Bibelen.

Vi hadde en bibel et eller annet sted i huset. Og vi hadde prøvd å lese i den, men alltid gitt opp før vi hadde lest så mye som en side, fordi vi ikke forsto den. Til slutt ble den stuet bort på et trygt sted i huset med et vakkert kronblad fra en rose mellom bladene. Litt av en begravelse!

Min kones utholdenhet bar imidlertid frukt. Jeg ga til slutt etter og begynte å bli med henne i kirken. Jeg resonnerte som så at det var lettere å sitte i kirken og nyte orgelmusikk en enn å høre på «låten» hennes når hun kom hjem hver søndag. Det gikk en seks måneders tid da alt forløp stille og rolig. Men så en dag ga hun meg litt av et sjokk! Hun sa at hun ikke kom til å gå i kirken mer. «Du kan gå hvis du vil,» sa hun, «men jeg kommer ikke til å gå.»

«Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?» spurte jeg paff. Da fortalte hun at hun hadde studert Bibelen med Jehovas vitner, og at hun var forbauset over hvor mye hun lærte nå, sammenlignet med det hun hadde lært i alle de årene hun hadde vært anglikaner. Hun ba meg sitte ned sammen med henne og høre på det hun hadde å fortelle meg ut fra Bibelen (som hun nå hadde hentet fram fra sitt skjulested fordi den igjen hadde fått betydning for henne).

I løpet av en snau time lærte jeg at Guds navn er Jehova (Sl. 83: 18, NW), at Bibelen omtaler den tiden vi lever i, som de «siste dager» (2 Tim. 3: 1—5), at Harmageddon er den krigen som den Allmektige Gud skal utkjempe mot den nåværende onde ordning, og at den er meget nær (Åpb. 16: 14—16), og hvordan vi ville kunne fortsette å leve for evig på jorden som en lykkelig, forent familie og glede oss over trygge, fullkomne forhold under Jehova Guds rikes styre, som blir utøvd av hans Sønn, Jesus Kristus. — Sl. 37: 9—11, 29; Åpb. 11: 15, 17; 21: 3, 4.

Jeg hadde aldri tidligere hørt om slike vidunderlige ting. Det hørtes utrolig ut, og jeg må dessverre si at jeg ikke kunne tro det. Jeg øvde riktignok ikke noen hard motstand overfor min hustru, men jeg latterliggjorde henne. Uvitende som jeg var, kalte jeg henne «Jehova» og minnet henne stadig om at jeg ikke ville ha noe med denne fanatiske religionen å gjøre. Hvis hun ville ha det, var det helt i orden, men jeg ønsket det ikke.

Hun fortsatte å skjerpe min appetitt med ting hun lærte fra Guds Ord, men jeg klynget meg desperat til kirken, samtidig som jeg visste at jeg begynte å vakle. Min kone svingte «åndens sverd», og til sist måtte jeg gi tapt. Men jeg har aldri vært en lykkeligere taper i hele mitt liv. Jeg meldte meg ut av kirken og begynte å studere Bibelen. Om våren, da hele Guds skaperverk blir vakt til live igjen, ble også min kone og jeg vakt til live og begynte å leve for Jehova og hans rikes interesser, og vi ble døpt i vann i Rikets sal i Nord-Vancouver 31. mars 1956.

VÅR FAMILIE FÅR DEL I STORE VELSIGNELSER

Siden da er vi blitt velsignet på utallige måter, ikke bare åndelig sett, men også materielt sett. Vi ble klar over at dette ikke bare var en annen religion, men at Jehovas vitner ifølge Matteus 24: 14 (NW) blir brukt av Jehova Gud til å forkynne det «gode budskap» om Riket over hele jorden. Vi ønsket å bli en del av denne kjærlige, kristne familie.

Bladene Vakttårnet og Våkn opp! ga oss den hjelp vi trengte for å kunne oppdra barna våre på rette måte, idet de hjalp oss til å forstå og anvende Guds Ords veiledning i familielivet. Vi ble for eksempel klar over hvor stor betydning lydighet og tukt har, og det at Jehova tukter dem han elsker. Vi lærte også hvor viktig det er å undervise sine barn og tilbringe tid sammen med dem. — Heb. 12: 5—11; 5 Mos. 6: 4—9.

Resultatet av alt dette var en familie som alltid likte å gjøre ting sammen. Selv som ganske små var guttene til stor hjelp for meg da vi bygde huset vårt. Før de var gamle nok til å begynne på skolen, pleide jeg ofte å ta dem med meg på forskjellige jobber jeg hadde som elektriker. Vi ble til sist velsignet med to døtre, og min kone fant stor glede i å lære dem å sy og lage mat og utføre annet husarbeid. Men dere skal være klar over at det fortsatt var anledninger da det bokstavelige tuktens ris ble anvendt, og dette brukte vi på det stedet på kroppen hvor Jehova har plassert mest kjøtt på knoklene. — Ordspr. 23: 13, 14.

STEVNENE — HØYDEPUNKTER FOR FAMILIEN

En annen side ved den kristne virksomhet som vi har satt veldig stor pris på, er stevnene. Vi ser spesielt fram til Jehovas vitners områdestevner, som vi alltid innlemmer i vår årlige ferie. Vi har reist til mange store byer i De forente stater og i Canada og gledet oss over Jehovas skaperverks mangfoldighet, og vi har også besøkt Selskapet Vakttårnets trykkerier og farmer. Alt dette har på en praktisk måte bidratt til at barna har fått en allsidig opplæring.

Et av de fineste stevnene vi har overvært, er det som ble holdt i New York i 1958. Da vi var på vei dit fra Vancouver, parkerte vi bilen i Spokane i Washington for å foreta noen innkjøp og ba barna bli igjen i bilen. Da vi kom tilbake, fortalte de at en mann hadde kommet bort til bilen for å snakke med dem. De pekte ham ut for oss i en forretning i nærheten. Han vinket og kom bort til bilen. Han sa at han hadde sett vindusplakaten vår, som annonserte stevnet i New York, og fortalte at han også var et av Jehovas vitner. Han inviterte oss hjem til en deilig middag, som ble etterfulgt av en aften med kristent fellesskap og en god natts søvn.

Da vi var kommet litt lenger, til Lusk i Wyoming, førte vindusplakaten vår til enda en hyggelig opplevelse, en opplevelse som lignet på den vi hadde hatt i Spokane. Det ble en kraftig bankelyd i bilmotoren i løpet av dagen. Et vitne i den lille byen, som hadde sett plakaten i bilvinduet, foreslo at vi kunne overnatte hjemme hos ham mens han kikket på motoren. Det viste seg at han var stedets mekaniker og hadde adgang til et stort verksted med alt det verktøyet som skulle til for å foreta reparasjonen. Morgenen etter dro vi videre, takknemlige over den kjærlighet og gjestfrihet som Jehovas folk viser hverandre. Disse egenskapene kom i enda høyere grad til uttrykk blant de 250 000 delegatene som var til stede på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York.

VÅR ANDEL I DEN VEKST RIKETS ARBEID HAR HATT

Etter at vi var kommet hjem, spurte en nysgjerrig arbeidskamerat meg om hvordan jeg kunne finne på å bruke så mange penger og reise så langt for å kunne overvære et av våre religiøse stevner. Da jeg forklarte hvilken betydning slike møter hadde, og hvor hyggelig det var å komme sammen med så mange ordentlige, gudfryktige mennesker, hadde han naturlig nok mange flere spørsmål å stille angående Bibelen. Jeg besvarte spørsmålene hans ved å bruke Bibelen sammen med forskjellige publikasjoner som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Han ble så imponert over husbiblioteket vårt at han også ville ha alle disse publikasjonene, og det ble startet et bibelstudium med ham. Det varte ikke lenge før han ble vår åndelige bror. Omtrent på denne tiden begynte min svigermor å vise interesse, noe som til sist resulterte i at hun også ble et Jehovas vitne.

I løpet av de 20 årene vi har vært Jehovas vitner, har vi opplevd en kolossal økning i antall Rikets forkynnere. Denne økningen har igjen ført til at det er blitt bygd mange nye Rikets saler. Av disse har vår familie vært med på å bygge minst fire, pluss to store mobile kjøkken som blir brukt ved kretsstevnene i Vancouver-distriktet. Etter at vi flyttet tilbake til Øst-Canada, har vi fått en større andel i Rikets interesser.

Jeg trenger bare å arbeide deltid i et verdslig arbeid nå, og jeg er glad for at jeg hadde det privilegium å arbeide på vår nye stevnehall i nærheten av Toronto. I 1975 ble jeg spurt om hvorvidt jeg kunne arbeide på Betel-hjemmet i Toronto en fire måneders tid og hjelpe til med en stor utvidelse av trykkeriet og et tilbygg hvor de skulle ha en ny Rikets sal. Under alle disse forskjellige byggeprosjektene har det vært en glede å kunne samarbeide med menn og kvinner som utelukkende av kjærlighet til Gud og sin neste stiller sine evner og sin tid gratis til disposisjon. Dette er for meg en forsmak på livet i den lovte, nye ordning, som nå er så nær.

VÅR BESKYTTEDE FAMILIE

Etter hvert som verdensforholdene forverrer seg og denne ordningen går mer og mer i oppløsning, går det hardt ut over familielivet for mange. Men takket være Jehova og hans kristne organisasjon er familien vår blitt beskyttet. Ved å anvende Bibelens prinsipper og veiledning har vi sloppet unna de mange snarer som denne verden legger ut. Resultatet er at hele familien er virkelig lykkelig og fullt ut tar del i tjenesten for Gud.

Våre fire eldste sønner har giftet seg med nidkjære kristne kvinner og utfører sine plikter som eldste og assisterende tjenere i den kristne menighet. Den eldste av dem gleder seg over sammen med sin hustru å kunne være i heltidstjenesten som pioner her i Ontario. Vår nest eldste sønn og hans kone tjener nå et sted hvor det er større behov for Rikets forkynnere, nemlig i provinsen Quebec. Og de to neste sønnene våre er lykkelig gift og bor i Vest-Canada. Våre to døtre og vår yngste sønn bor fortsatt hjemme, og i likhet med sine eldre brødre viser de stor verdsettelse av Guds Ord. To av dem har allerede vist dette offentlig ved å la seg døpe i vann.

Selv om noen av medlemmene i familien vår befinner seg mange mil borte, bevirker enheten i Jehovas organisasjon at vi alltid føler oss nær hverandre. Det som spesielt forener oss, er det håp Bibelen gir om at vi skal få leve evig i fred her på jorden og glede oss over trygge, fullkomne forhold under Jehova Guds rikes styre. Ja, ordene i Salme 37: 37 har fått en spesiell mening både for meg og min familie: «Akt på den ulastelige og se på den oppriktige! for fredens mann har en framtid.»