Antarktis — verdens største «fryselager»

TENK deg at du åpnet døren til et fryselager som hadde vært stengt i flere tusen år, og at du på hver eneste hylle fikk se noe nytt, noe som mennesker aldri før hadde sett! Det var et slikt syn som møtte menneskene for omkring 160 år siden, da Antarktis, verdens største «fryselager», ble «åpnet» for den moderne sivilisasjon.

Astronautene har fortalt at noe av det de først legger merke til når de betrakter jorden fra verdensrommet, er Antarktis. Selve det antarktiske kontinent dekker cirka 14 millioner kvadratkilometer — et område som er større enn De forente stater og Mellom-Amerika til sammen. Vitenskapsmennene har kommet til at istykkelsen er gjennomsnittlig cirka 1980 meter, og at over 90 prosent av verdens is er samlet i Antarktis. Det er bare omkring fem prosent av landområdet som er synlig. Hvis dette nylig utforskede «fryselageret» skulle bli avist, ville det føre til at verdenshavenes nivå ble hevet med mellom 45 og 60 meter, og til at hver eneste havn og lavtliggende kystlinje ble oversvømt. Hvis isdekket forsvant, ville store områder av Antarktis bli liggende under vann, og kontinentet ville bli mindre.

Oppdagelse og utforsking

Det var i midten av det 18. århundre menneskene begynte å foreta oppdagelsesreiser sørover. Bare noen få år tidligere hadde en stor del av den sørlige halvkule vært et ukjent område. På grunn av de enorme avstandene var det ingen som kunne si med sikkerhet om den hovedsakelig besto av land eller av vann.

I 1772 la den britiske oppdagelsesreisende kaptein James Cook ut på en tre års sjøreise sørover. Isen hindret ham i å komme fram til det antarktiske fastland, og selv om han seilte rundt kontinentet, fikk han aldri se selve fastlandet. Mellom årene 1800 og 1821 så selfangere og oppdagelsesreisende øyer og deler av Antarktiske halvøy og kanskje også en del av hovedsektoren av kontinentet. Den amerikanske sjøoffiseren Charles Wilkes og den britiske oppdagelsesreisende James Ross bidro senere mye til å øke interessen for og kunnskapen om Antarktis og banet således vei for utforskingen av kontinentets indre. Den britiske oppdagelsesreisende Robert F. Scott var bare 925 kilometer fra Sydpolen i 1903. Den 14. desember 1911 nådde Roald Amundsen verdens sørligste punkt. Cirka en måned senere klarte Scott og fire andre å ta seg fram til polen, men omkom på Ross Is-shelfen på tilbaketuren. Vi forstår at det må være forbundet med store vanskeligheter å nå Sydpolen, når vi tenker på at ingen annen gruppe tok seg fram til den over isen før i 1957—1958. Endelig begynte den kjempemessige døren til verdens største «fryselager» å åpnes. Hva ville en finne innenfor den?

Værobservasjoner

Erobringen av Antarktis vakte stor begeistring hos vitenskapsmennene, for her lå et spennende kontinent som var helt annerledes enn alt annet. Mens den arktiske sone hovedsakelig består av hav, består Antarktis hovedsakelig av land. Dette er en av grunnene til at det er et kaldere klima der. Den laveste temperatur som ifølge det en kjenner til, er blitt målt på jorden, er minus 88,3 grader celsius, som ble målt på den russiske stasjonen Vostok i 1960. Fram til denne dag er Antarktis det eneste kontinent hvor mennesker ikke kan bosette seg permanent og samtidig være uavhengig av ressurser utenfra.

Det antarktiske klima bidrar til å regulere klimaet over hele jorden. Vitenskapsmennene har påvist at dette kjempemessige «fryselageret» produserer mer kald luft enn noe annet sted på jorden. Den skarpe, iskalde luften velter nedover skråningene mot kysten og blir til kastevinder som har en hastighet på cirka 230 kilometer i timen. Ja, den kalde vinden er den faktor som i første rekke har vanskeliggjort utforskingen av Antarktis. Etter en tid feier denne vinden over Chile og Argentina og over deler av Australia og New Zealand og bidrar således til «luftkondisjoneringen» av vårt hjem, jorden.

Sørishavet utgjør i virkeligheten en del av jordens ene store hav. Det løper sammen med Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav. Men det har sine helt spesielle kjennetegn. Det er kaldere og mindre saltholdig enn de andre havene. Kaldt havvann beveger seg nordover og synker så under det varmere vannet ved den «antarktiske konvergens», hvor Sørishavet møter havene fra nord, og blir spredt nordover forbi ekvator. Når det vannet som strømmer sørover i de vestlige deler av de andre havene, møter det kalde vannet i Sørishavet, vender det østover og danner polarstrømmene, som beveger seg i en uregelmessig rute rundt hele jorden på mellom 47 og 61 grader sørlig bredde. Oseanografene måler strømningene, tester mineralinnholdet, avleser temperaturen i forskjellige høyder og sender lydbølger ned til havbunnen for å måle dybden. Disse opplysningene og opplysninger om vindforhold og isens virksomhet er av stor verdi for meteorologer og andre vitenskapsmenn.

Plante- og dyreliv

Det er få planter som klarer seg i denne kulden. På grunn av den lange natten har de 800 planteslagene — lav, mose, ferskvannsalger, bakterier, mugg og sopp, som holder til på landområdet — lange hvileperioder. Men fotosyntesen kommer i gang nesten på et øyeblikk i de korte somrene, som kan være på noen dager, noen uker eller en måned eller to.

Men selv om plantelivet er fattig, er dyrelivet rikt. Det er riktignok få arter og individer som holder til på land. Nesten alle dyrene holder til ved kanten av isdekket eller i vannet. De lever i havet eller henter sin føde i det. De dyrene som finner føde og ly på land, er visse mikroskopiske arter foruten ørsmå insekter og edderkopper. Den største av disse er en flue, en slektning av den vanlige husflua. Den er cirka tre millimeter lang. Så har vi pingvinene, som ikke kan fly, storjoer og petreller eller stormfugler. På selve kontinentet og på øyene utenfor finnes det terner, albatrosser, skarv, måker og andre fugler. Enkelte fugler flyr av og til innover mot kontinentets indre.

Havternen er verdens dyktigste navigatør. Den tilbringer seks av årets måneder i Antarktis og seks i Arktis og tilbakelegger 17 500 kilometer fra nord til sør for å nyte sommeren i Antarktis. På denne måten lever den i nesten konstant dagslys.

Fem av verdens 17 pingvinarter holder til her. Adéliepingvinen og keiserpingvinen er de eneste som formerer seg på kontinentet. Adéliepingvinen, som er cirka 40 centimeter høy og veier mellom fire og et halvt og sju kilo, orienterer seg tydeligvis ved hjelp av solen og en biologisk urmekanisme.

Keiserpingvinen, adéliepingvinens storebror, har et verdig utseende. Den veier mellom 25 og 45 kilo og kan bli opptil 1,2 meter høy. Hunnen legger det ene egget sitt midt på vinteren. Når hun er klar til å gjøre det, setter hun kursen sørover i den lange, svarte vinternatten. Straks etter at hun har lagt egget, anbringer hun det forsiktig på hannens svømmeføtter og overlater det ansvar å ruge det ut til ham. Han gjør det ved å bære det med seg i to måneder på de brede føttene under en varm hudfold. Mens den tålmodige, vordende far tar seg av denne oppgaven, faster han. Den vordende mor derimot drar nordover til havet for å få seg mat. Når hun kommer tilbake, er hun klar til å gi ungen mat. Det skjer på den måten at hun gulper opp mat som hun har spist. Keiserpingvinen er den eneste fuglen som ikke følger pakkisen nordover om vinteren, men klarer seg i den strenge, nesten seks måneder lange natten med bitende snøstormer. Under slike forhold ville det være umulig å bygge og ta vare på et reir, slik andre fugler gjør.

I det iskalde Sørishavet finner vi millioner av sel, og en rekke arter er representert. Disse dyrene har alt de trenger, i dette miljøet. De blir beskyttet mot kulden av et fettlag, som også tjener som matreserve og gjør at de holder seg flytende i vannet. De finner rikelig med føde i vannet, for det kryr av fisk der. I disse farvannene er det dessuten flere typer hval, som også finner rikelig med føde i de store, tette stimene av krill. De fiskeartene som lever nærmere havbunnen, er helt spesielle for de antarktiske farvann. Hele 90 prosent av dem finnes ingen andre steder på jorden.

Dykkere iført dykkerdrakter fôret med en halv tommes isolerende stoff har arbeidet i vann med en temperatur på to kuldegrader i en time om gangen og samlet eksemplarer av 130 kjente arter av antarktisk fisk og andre livsformer. Mange, for eksempel den åttearmete blekkspruten, har ikke rødt blod, og noen er halvt gjennomsiktige. Noen fisker har rødt blod som ikke fryser, selv ikke i svært lav temperatur. En dykker oppdaget for en tid siden opptil halvannen meter lange ållarver. De var 20 ganger så store som de ållarver mennesker fram til da hadde sett.

Fra oktober til februar er været litt bedre, men temperaturen kommer aldri over frysepunktet, bortsett fra på Antarktiske halvøy, som strekker seg opp til 950 kilometer fra Sør-Amerika. I denne perioden blir flere små insektarter varmet opp til liv i noen få dager og så avkjølt til en ny hvileperiode. Det finnes snølopper og åttebeinte midder. Vitenskapsmennene har oppdaget at disse skapningenes kropp produserer et stoff som kalles glyserol. Det er et kjemisk stoff, som blant annet blir brukt som frysevæske. Det hjelper disse små insektene til å holde seg i live gjennom den strenge vinteren i Antarktis.

Ettersom det finnes lopper og andre insekter i Antarktis, kan en kanskje lure på hvordan det forholder seg med spredning av sykdommer her. Den gamle oppfatning at det ikke finnes smittestoffer i Antarktis, er helt feilaktig. Kontinentet er riktignok like hvitt å se til som en operasjonsstue, men det finnes rikelig med bakterier der. Nesten 30 meter under overflaten på Sydpolen har mikrobiologer oppdaget basiller som øyensynlig har holdt til der i 100 år. For ikke å blande bakterier fra vår tid med disse bakteriene fra det 19. århundre gikk de forsiktig til verks og brukte ansiktsmasker og steriliserte instrumenter. De fant stafylokokker, bakterier som kan framkalle alvorlige infeksjoner. Disse bakteriene eksisterte altså i Antarktis i 1860, hvis da ikke feil ved framgangsmåten eller utstyret hadde ført til at noen av vitenskapsmennenes egne basiller sivet igjennom. Mikrobene i isen var dessuten ikke døde, men våknet til live i laboratoriet da de ble varme.

Den strenge kulden og den tørre luften i Antarktis har ikke desto mindre en svært bevarende virkning. The Encyclopædia Britannica sier: «En rekke inntørkede selkadavre, i første rekke krabbeetere [en selart], er blitt funnet opptil nesten 50 kilometer fra havet og i opptil 900 meters høyde i McMurdo-dalføret. Krabbeeterne fant ikke noe mat her i innlandet og døde, og deres læraktige kadavre ble bevart i det kalde og tørre klimaet.»

Et vitenskapelig laboratorium

Antarktis kan i dag betegnes som et laboratorium for mange slags vitenskapsmenn. Geologene arbeider for å finne ut hva som ligger under det kolossalt tykke isdekket. Seismiske undersøkelser og strålingsmålinger har vist at berggrunnen i størsteparten av Antarktis er kontinental og ikke oseanisk av oppbygning. Antarktis er også, i hvert fall foreløpig, det roligste av kontinentene og det som er minst utsatt for jordskjelv. Det har vært folk over omtrent hele Antarktis, og størsteparten av fjellområdene er blitt fotografert fra luften og kartlagt. Geologer, biofysikere, glasiologer og geofysikere fortsetter å besøke og studere disse områdene i håp om å finne ut mer om hele jordens oppbygning og miljø.

En rekke land har anlagt forskningsstasjoner i Antarktis. Ti av de 12 landene som undertegnet Antarktistraktaten, har stasjoner som er i virksomhet hele året. Sovjetunionen har Billinghausen stasjon på halvøya. USA’s viktigste operasjonsbase er McMurdo-stasjonen, som ligger på stillehavssiden. Den er utstyrt med kjernekraft og har en gjennomsnittlig besetning på 900 om sommeren og 200 om vinteren. USA har også små, helårlige stasjoner på selve Sydpolen og på halvøya. Og selv om noen uten tvil synes at dette kontinentet virker ugjestmildt og avskrekkende, blir det sett på som et framtidig turiststed. Allerede nå er det en del turister som besøker forskningsstasjonene og de fjellpartiene hvor pingvinene bor i koloni. Og Antarktis må naturligvis være et paradis for skiløpere.

Hvem vet hvilke skatter som i framtiden vil bli oppdaget i dette store «fryselageret»? Det er mange forskningsoppgaver og eksperimenter som gjenstår. Kanskje det også blir utviklet en teknikk som gjør det mulig å utnytte de rike mineralforekomstene. Og ved å studere de atmosfæriske forhold der nede og havet omkring vil vitenskapsmennene kunne lære mer om værforholdene over hele jorden. Én ting er sikkert — akkurat som vi setter pris på å ha en fryseboks, vil vi komme til å sette mer og mer pris på det store «fryselageret» Antarktis etter hvert som tiden går.