En flytur til Antarktika
FIRE dager i året flyr et newzealandsk flyselskap til Antarktika. Jeg var med på en slik flytur den 21. november 1979. Vi drog sørover fra Auckland.
Vi la New Zealand bak oss, flyet vant høyde, flatet ut og gjorde seg klar til den lange turen mot isødet. Vi passasjerer satte oss godt til rette i setene våre da kabinen ble mørklagt for at vi skulle kunne se en filmframvisning. Vi skulle få se tre filmer om Sydpolen. Den første var en dokumentarfilm i svart-hvitt om den ekspedisjonen som Amundsen og hans menn gjennomførte i 1912. For noen barske pionerer de var! Deretter så vi to fargefilmer om senere ekspedisjoner, og om hvordan New Zealands Scott Base ble oppført.
Et vakkert skue
Tiden gikk fort, og snart reduserte vi flyhøyden og så gjenskinnet av det vakre landskapet. Der nede lå Antarktika, helt unikt blant kontinentene og det kaldeste av dem. Antarktika ligger isolert, og inntil 1977 var det helt umulig for alminnelige mennesker som meg å besøke dette kontinentet. I 1977 ble en ny æra innledet. Fra da av ble det arrangert dagsturer med jetfly til Antarktika.
Jeg ble slått av den kolossale forskjellen mellom de forhold de som var med på de første Antarktisekspedisjonene, møtte, og de forhold dagens høytflygende besøkende opplever. En radiomelding fra Scott Base fortalte oss at det var null grader celsius der nede. Det var deres varmeste dag på 11 måneder! Fra det komfortable, varme flyet stirret vi ut av vinduene. Folk lente seg over hverandre og presset nesen mot vindusruten.
Isflakene ligner små papirlapper som flyter i en blekkfarget sjø. Sprekkene i de tynneste isflakene skaper en marmorlignende effekt. Alt er så forskjellig fra det jeg hadde forestilt meg. Det er ikke flatt og fargeløst i det hele tatt. Nei, det er variert og vakkert — noen ganger skaper isens varierende tykkelse et fargespill som minner om lysbrytningen i en opal. Her finnes det fjellkjeder, daler, kjempemessige isbreer, enorme bresprekker, kniplingsaktig sjøis som støter sammen med fast landis, og bratte klipper som stuper ned i sjøen, hvor isflakene flyter omkring.
Alle som er om bord, har et kamera klar — noen har til og med mer enn ett. Utsendinger fra et fjernsynsselskap er travelt opptatt med å filme og intervjue noen som har kommet helt fra Wales, Nord-Amerika og Frankrike for å være med på denne spesielle dagsturen. En dame lager raskt skisser av alt hun ser. Men vi har hele tiden fått rikelig med mat og drikke, og dessverre har noen drukket så mye at de går glipp av mye av den fine utsikten.
Når vi flyr i lav høyde inn over Scott Base, kan vi klart og tydelig skjelne bygningene og kjøretøyene fra hverandre. Snart passerer vi en flybase (Outer William Field Air Base). Fire fly står oppstilt i rad og rekke. Det hele er fastfrosset til et svart-hvitt bilde.
Der nede får vi også øye på skyggen av flyet vårt som farer over isen i full fart. Det tar oss bare noen minutter å krysse over områder som det tok noen menn i begynnelsen av dette århundre flere dager eller uker å krysse. Scott, den berømte britiske oppdagelsesreisende i Antarktis, ville ikke ha trodd det. I dag kan De forente staters overvintringsstasjon McMurdo Station ha opptil 1000 innbyggere om sommeren, og New Zealand er bare noen timer borte.
Om bord i flyet vårt er en forsker som har vært nede «på isen» i en måned. Han er kjent med forholdene og kommenterer hele tiden ting av interesse. Til vår store forbauselse oppdager vi en aktiv vulkan, Mount Erebus, i dette konstant kalde landområdet. Når vi flyr over det 4020 meter høye fjellet, kan vi se at varmen innvendig har smeltet snøen og isen på toppen, og en hvit røkdott øverst viser at den fortsatt er aktiv. Det var en annen britisk polarforsker, Ross, som levde på 1800-tallet, som oppkalte fjellet etter skipet sitt. I sin beskrivelse av fjellet sa han at det ’spydde ut store mengder ild og røk’.
Det tar ikke lang tid før vi må snu og for siste gang passere over Scott Base og McMurdo Station og så øke flyhøyden til 10 000 meter igjen med tanke på flyturen hjemover.
Tid for ettertanke
Jeg lukker øynene og tenker tilbake på alt det vakre jeg har sett, og inne i meg lovpriser jeg Skaperen av alt dette.
New Zealand kommer inn i synsfeltet igjen, og etter at vi har stoppet en times tid i byen Christchurch, der vi fyller drivstoff og bytter flymannskap, setter vi kursen mot Auckland igjen. Klokken ti den kvelden lander vi på Auckland internasjonale flyplass, trette, men glade og tilfreds og overbevist om at vi aldri kommer til å glemme denne opplevelsen.
Minnene fra turen er fortsatt ferske da telefonen en uke senere begynner å ringe uavlatelig. Et fly som tilhører Air New Zealand, og som er på vei til Antarktika, er meldt savnet. Mange av vennene mine, som kjenner til mine planer om å besøke Antarktia, er svært bekymret for at jeg skal befinne meg på det savnede flyet.
Senere får vi bekreftet gjennom nyhetene det alle har fryktet: Flyet har styrtet. Det har støtt mot Mount Erebus, og alle de 257 om bord er drept. Jeg føler meg merkelig i flere dager. Jeg klarer ikke engang å se på de fine bildene mine. Nyhetene som blir kringkastet gjennom radio og fjernsyn, beskriver hvordan bergingsmannskapene hele tiden har måttet kjempe med skiftende værforhold og vanskelig terreng mens de har fraktet lik og uskadde flydeler. Jeg har den inderligste medfølelse med dem som hadde noen av sine kjære om bord. Dette gjelder for eksempel ham som satt ved siden av meg på turen til Antarktika. Sønnen hans hadde valgt den turen som gikk en uke senere, for de hadde resonnert som så at hvis de var med forskjellige turer, ville én av dem helt sikkert få pent vær og dermed også gode bilder.
Min reise til Antarktika har gjort et varig inntrykk på meg. Den har gitt meg stor verdsettelse av Skaperens visdom og skjønnhetssans og en ærbødig respekt for den usikkerhet som er forbundet med livet, den kjensgjerning at ’tid og uforutsett hendelse rammer oss alle’. (Fork. 9: 11, NW) — Innsendt.