Forsømmelighet er livsfarlig

HVOR mange som dør hvert år verden over på grunn av ulykker, er det umulig å si, men tallet er kolossalt. En rapport fra USA viser at bare i De forente stater omkom 1,5 million mennesker i trafikkulykker i løpet av 25 år, mens bare 605 000 amerikanere mistet livet på slagmarken i alle de kriger landet har utkjempet like fra den amerikanske frihetskrig til Vietnamkrigen.a Enda mer alarmerende er den kjensgjerning at hjemmet er det stedet hvor det inntreffer flest ulykker — nesten halvparten av alle de skader folk har pådratt seg ved et ulykkestilfelle, har de pådratt seg i hjemmet.

Bladet The International Operating Engineer sier: «Ulykker blir betraktet som noe naturlig . . . Vi eksperimenterer, er skjødesløse og blir rammet av ulykker . . . en ulykke er imidlertid en feil. En ulykke er sluttresultatet av en gal bevegelse, en gal avgjørelse, en gal tanke, og den hadde ikke behøvd å inntreffe hvis det var blitt brukt sunn fornuft, omtanke og et visst mål av rett planlegging.»

Hvis en kunne fjerne forsømmelighet og skjødesløshet, ville det inntreffe få alvorlige ulykker. Forestill deg en verden hvor kvalitetskontroll virkelig ble gjennomført. Det ville forekomme få materialfeil. Hvis bygningsarbeidere og fabrikanter ville være påpasselige under oppføringen av bygninger og framstillingen av maskiner, biler og utstyr, ville det forekomme få mekaniske feil. Hvis forbrukerne dessuten tok hensyn til de potensielle farer som er forbundet med biler og maskiner, elektrisitet, ild, høy hastighet og så videre, og brukte redskaper og andre ting til det de er beregnet for, og ikke håndterte maskiner når de var påvirket av alkohol eller narkotika, ville antallet av ulykker bli betraktelig redusert. Hvis alle så nøye på etikettene på flasker og glass i medisinskapet, ville forgiftninger nesten aldri forekomme.

Det er naturligvis ingen som er fullkommen, og derfor ville selv da feiltagelser, forglemmelser, et øyeblikks uaktsomhet foruten stolthet og mangel på selvkontroll føre til en del ulykker. Dette er en av grunnene til at det lages lover og regler. Å adlyde slike regler, særlig trafikk- og sikkerhetsregler, ville hindre mange slike uhell.

Det er imidlertid ikke bra å unnskylde seg med at en er ufullkommen, for skjødesløshet er en form for dovenskap eller har sitt utspring i stolthet og mangel på respekt for loven og for ens medmennesker, og dette er i høy grad uønskede egenskaper. En person kan bli dømt i retten for grov uaktsomhet, men en kan straks komme til å lide straffen for mindre uaktsomhet ved å overtre naturlovene. Det har kostet mange mennesker livet å vise uforsiktighet når de skulle gå ned en trapp, eller når de har stått på et vaklevorent underlag for å nå en hylle høyt oppe. En skribent sier: «De fleste [skader i hjemmet] er resultatet av grov forsømmelighet fra offerets side.»

I den loven som ble gitt til israelittene i gammel tid, ble det sterkt understreket hvor alvorlig det er å vise forsømmelighet. Hvis en mann ved et uhell drepte en annen — hvis for eksempel hodet på øksen hans gikk av skaftet og traff en som arbeidet sammen med ham, og drepte ham — måtte han som hadde voldt ulykken, straks flykte til en av de seks byene som var satt til side som tilfluktsbyer. Der kunne han søke tilflukt. Så ble det holdt forhør, og hvis retten fant at det virkelig dreide seg om et ulykkestilfelle, måtte den uforsettlige manndraper leve innenfor tilfluktsbyens område inntil ypperstepresten var død, og det kunne være ensbetydende med at han måtte være der i mange år. — 4 Mos. 35: 11—13, 22—25.

Det er ingen tvil om at både den som hadde hatt en slik opplevelse, og de som kjente ham, ville bli tilskyndt til å utvise spesielt stor forsiktighet for ettertiden.

Hvordan en kan bekjempe forsømmelighet

Finnes det en måte som er den «beste» måten å bekjempe våre ufullkomne tilbøyeligheter til å være forsømmelige eller skjødesløse på? Ja, det gjør det. Det er rett og slett å ha respekt for livet og for sine medmennesker. Hvis vi elsker livet, ønsker vi å leve så lenge som mulig og være så lykkelige som mulig. Vi vil sørge for at alt det utstyr vi bruker, blir ordentlig vedlikeholdt. Vi vil være klar over at når vi utfører et arbeid eller kjører bil, da faren for at det skal inntreffe en ulykke, er større, vil vi ikke gjøre det hvis vi er trette, eller etter at vi har drukket alkohol. Vi vil huske på nødvendigheten av å være observant.

Vi må også være klar over at det kan gå ut over våre medmennesker hvis vi er forsømmelige. Vi vil derfor av kjærlighet til andre mennesker utføre et samvittighetsfullt arbeid. En bilmekaniker eller servicemann vil for eksempel ikke med vitende og vilje bruke defekte deler. Han vil heller ikke levere bilen fra seg med deler som ikke er smurt, eller som ikke fungerer ordentlig. Han vil ikke ignorere en tilstand som kan være farlig. Hvis det er noe galt med bilen som han ikke er blitt bedt om å reparere, vil han i det minste advare eieren eller den som kjører bilen, om at det er noe som bør ordnes av sikkerhetsmessige grunner.

Den som har sine medmenneskers ve og vel i tankene, vil ikke foreta seg noe som kan utgjøre en trusel mot deres liv. Bibelen sier at vi i virkeligheten skylder våre medmennesker å vise dem kjærlighet, for «den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven». (Rom. 13: 10, NTN) Uansett hva en gjør, bør en tenke alvorlig over om en foretar seg noe som kan skade andre.

En som er uforsiktig, kan dessuten pådra seg blodskyld, akkurat som den uforsettlige manndraper i det gamle Israel som ved et uhell drepte en annen. Selv om han ikke var en morder, hadde han pådratt seg blodskyld. Livet er hellig, og han måtte bli i tilfluktsbyen. Hvis han forlot den, ville han være likegyldig med livet og med Guds lov angående livets hellighet. Han ville vise at han ikke var bedrøvet på grunn av det dødsfall han hadde forårsaket, og han ville selv fortjene å dø.

Bibelen legger vekt på betydningen av å utvise forsiktighet og elske sin neste, og den viser at en person som forårsaker en annens død, pådrar seg blodskyld, selv om det skjer ved et uhell. Dette viser at hvis synden og dermed ufullkommenheten ikke hadde kommet inn i verden, noe som skjedde gjennom det første menneske, Adam, ville ikke stolthet, dovenskap eller mangel på årvåkenhet ha eksistert som årsaker til ulykker. Det ville ha vært en verden uten alvorlige ulykker, for menneskene ville ha elsket Gud og hans foranstaltning for liv, og de ville ha elsket sine medmennesker. Dette var Guds opprinnelige hensikt. Og han sier at han ’atter vil samle alt til ett’ under sitt herredømme og innføre fullkomne forhold på jorden igjen. (Ef. 1: 10) Han vil også gjøre ende på døden. — 1 Kor. 15: 26; Åpb. 21: 3, 4.

Gud er ikke skjødesløs eller forsømmelig, for «fullkomment er hans verk». (5 Mos. 32: 4) Når hans vilje ’skjer på jorden som den skjer i himmelen’, vil alle menn og kvinner ha full kontroll over sine evner, og i fullkommen kjærlighet vil de bruke dem på en måte som vil gjøre forsømmelighet og ulykker til noe som hører fortiden til. — Matt. 6: 10.

En høyst alvorlig form for forsømmelighet

Det vil naturligvis være høyst ønskverdig å leve når Guds vilje skjer på jorden som den skjer i himmelen. Å unnlate å benytte seg av muligheten til å få leve da vil derfor være en alvorlig form for forsømmelighet. I sin berømte bergpreken sa Jesus: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» (Matt. 5: 3, NW) Hvis en skal oppnå liv, må en vende seg til Bibelen for å finne ut hva Gud har å si. På den måten kan en unngå å gjøre noe som er i strid med de fysiske og moralske lover. Mennesket er av en slik natur at det til stadighet må ta til seg kunnskap om Gud. Det er i bokstavelig forstand sant at «mennesket ikke lever av brød alene, men . . . av hvert ord som går ut av Herrens munn». — 5 Mos. 8: 3.

Ingen mennesker kan derfor ustraffet forsømme den åndelige siden av sitt liv. Vi ser resultatene av en slik forsømmelse blant menneskene i verden i sin alminnelighet. De setter materielle ting på førsteplassen i stedet for åndelige ting. En slik forsømmelighet er enda mer alvorlig når det gjelder mennesker som påberoper seg å være kristne. Apostelen Paulus skrev til de kristne som levde på hans tid, og oppfordret dem til å gi nøye akt på det de hadde hørt. Han pekte på den kjensgjerning at ifølge loven i det gamle Israel fikk alle sin fortjente straff for enhver ulydig handling. Han spurte deretter: «Hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse» som den som kom med Jesus Kristus? — Heb. 2: 3.

Hvis vi bestreber oss på å lære om Guds hensikter ved å studere hans Ord, Bibelen, vil det hjelpe oss til å leve et lykkeligere liv nå og gi oss håp om å oppnå evig liv i en verden uten forsømmelighet og ulykker.

[Fotnote]