Kjempene i de afrikanske skogene

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I KENYA

SOM en eventyrlysten liten gutt beveget elefantungen seg bort fra flokken og begynte å trave langs kanten av en vannkanal. En voksen elefant i nærheten sendte ut et advarende trompetsignal, men den uavhengige lille fyren brydde seg ikke om det, og plutselig hadde han falt uti det dype vannet! Fire bekymrede hunnelefanter kom nå til unnsetning. To av dem vasset ut i vannet og klarte å løfte den skrekkslagne ungen opp med støttennene, mens de to andre, som var blitt stående på bredden, tok imot ham.

Da ungen igjen var i trygghet, undersøkte moren straks nøye den klynkende, våte lille synderen med snabelen sin, og da hun hadde forvisset seg om at han ikke hadde tatt noen skade, ga hun ham også en kraftig omgang juling med snabelen. Hvis noen menneskelig mor hadde vært vitne til denne begivenheten, ville hun uten tvil ha følt med denne sinte, tykkhudete moren da hun jaget den lille slyngelen bort fra vannet og høylytt ga uttrykk for sin moderlige omsorg.

I likhet med et menneskebarn lærer elefantungen av erfaring og av den opplæring foreldrene gir den. En ung elefant er i virkeligheten avhengig av de voksnes veiledning i minst ti år, en uvanlig lang tid i dyreverdenen. Dette kan blant annet skyldes det forhold at en elefant i likhet med et menneskebarn blir født med en hjerne som bare er en tredjedel så stor som den den vil ha når den er blitt voksen. En god del av dens atferdsmønster formes derfor mens den vokser, og er ikke i første rekke et resultat av instinkter, slik som det vanligvis er blant dyrene.

Kurtisen og «hvetebrødsdagene» kan blant elefantene vare i flere måneder. Men når hunnen er blitt gravid, mister hun interessen for sin make. Senere søker hun selskap med en annen hunn, som tar henne med til et avsidesliggende sted og hjelper og beskytter henne inntil ungen er født. Elefanten kan gå drektig i opptil 22 måneder. Og det er i grunnen ikke noe rart, for den ungen som kommer til verden, er omkring én meter høy og veier omkring 90 kilo!

Den forbausende snabelen

Mesteparten av den unge elefantens første leveår går med til å lære å bruke dens mest verdifulle hjelpemiddel — snabelen. En klossete elefantunge som snubler over eller trår på den lange nesen sin, eller som bærer seg klønete at ved å snu eller vri på den, kan være et muntert syn.

Elefantungen dier ikke med snabelen, men ruller den sammen bakover og dier med munnen. Men etter tre-fire år, når moren ikke lenger klarer støtene fra ungens støttenner, avvenner hun den tørste krabaten med makt. Igjen kan en få se et festlig syn, når elefantungen fortvilt stikker snabelen i munnen og oppfører seg som et barn som suger på tommelen. Når ungen blir eldre, kan det til og med hende at den stikker snabelen sin inn i en voksen elefants munn for å undersøke hva det er den tygger på.

Selv om en voksen elefants snabel kan veie omkring 135 kilo, gjør de tusener av muskler som sitter langs denne to meter lange nesen, og de bevegelige «fingrene» i tippen på den at den er svært anvendelig. Elefanten har en meget følsom nese, og ettersom den hører og ser svært dårlig, beveger den alltid på snabelen og stikker den ut som et følehorn for å finne ut hvilken form, konsistens og temperatur det som befinner seg i dens omgivelser, har. Elefantene strekker også ut snabelen når de hilser på hverandre, og det ser ut til at det er et tegn på hengivenhet. Når mennesker vinner elefantenes tillit, strekker elefantene ut snabelen som et tegn på gjensidig fortrolighet.

Men denne kombinerte nese og overleppe tjener også andre formål. Den er dessuten et verdifullt redskap. Med den tar elefanten opp sand som den har revet løs med støttennene og med føttene når den har gravd etter vann, med den rykker den opp gress og slår jord av røtter, med den kan den nå opp i trærne og forsyne seg av frukt eller rive av barken, med den kan den dusje kroppen med vann eller ta seg et støvbad for å bli avkjølt, og ved å gjøre bruk av den og støttennene kan den løfte gjenstander som veier et helt tonn. Den kan til og med brukes som snorkel når elefanten beveger seg ut på dypt vann.

Ved hjelp av sin slangelignende snabel kan elefanten suge opp hele seks liter vann, som den enten dusjer seg med eller drikker. Når den drikker, sprøyter den ganske enkelt vannet inn i munnen, og en kraftig gurglelyd forteller at det renner ned i magen. På denne måten drikker den omkring 200 liter vann om dagen, og den spiser daglig mellom 250 og 300 kilo føde, som også blir brakt inn i munnen ved hjelp av den anvendelige snabelen. Hvis snabelen blir skadd, for eksempel i en snare, har følgelig dyret store problemer med å overleve. En har iakttatt enkelte elefanter med et slikt handikap ligge på kne og beite.

Veldige tenner og støttenner

Det sier seg selv at ettersom elefantene skal tygge slike kolossale mengder føde, må de ha noen uvanlige tenner. Eiendommelig nok blir bare én tann brukt samtidig i hver kjevehalvdel. Men for noen tenner! De kan veie cirka fire kilo og være nesten 30 centimeter lange. Elefantene sliter ut seks sett av disse kjempejekslene i løpet av livet, i tillegg til de første melketennene.

Når det bare er noen utslitte stumper igjen av de gamle tennene, føres et nytt sett kjempetenner på plass som på løpende bånd. Det siste settet tas i bruk når elefantene er omkring 40 år gamle. Når disse tennene er utslitt, mister den store skapningen evnen til å tygge og dør til slutt, sannsynligvis på grunn av en form for underernæring, i en alder av 60—70 år.

Men elefantene er likevel mest kjent for sine andre «tenner», de langt mer synlige støttennene. Dette kan virkelig sies å være verdens mest ekstreme tilfelle av utstående tenner, ettersom de store støttennene egentlig er fortenner. De er de lengste og tyngste tenner noen levende skapning har. Ettersom de fortsetter å vokse så lenge elefanten lever, kan de bli fem meter lange på hunnen og seks meter lange på hannen.

Men disse støttennene er også utsatt for litt av en belastning, ettersom elefantene bruker dem til å grave opp jord med når de leter etter salt eller føde og vann, til å løfte tunge ting med og også når de kjemper om en eller annen tiltrekkende hunnelefants gunst. Det er alltid tydelig at den ene støttannen blir brukt mer enn den andre, og den kan til og med være kortere på grunn av at den er blitt brukt til å hogge og bryte med. Vi kan derfor også snakke om høyre-«hendte» og keiv-«hendte» elefanter.

Da Ahmed, den største kjente hannelefanten i Kenya, døde i 1974, 55 år gammel, skal hver av dens støttenner ha veid nærmere 70 kilo. Ahmeds veldige støttenner ville ha en verdi på omkring 10 000 dollar på elfenbeinsmarkedet; og det er lett å forstå hvorfor Kenyas president hadde gitt befaling om at den skulle beskyttes på spesiell måte. En var klar over hva dens hode var verdt!

Oppveksten

Etter hvert som hannelefantene blir eldre, blir de ikke hjordens fryktløse beskyttere, som en kanskje skulle tro. Nei, de unge hannelefantene blir vanligvis bare i hjorden inntil de gir uttrykk for sin «maskulinitet» på en eller annen uregjerlig måte. Når dette skjer — de er da vanligvis mellom ti og 13 år gamle — reagerer hunnelefantene ved med makt å kaste de unge oppkomlingene ut av hjorden. De unge hannelefantene begynner da å leve en slags ungkarstilværelse, selv om de kanskje lever sammen i mindre hjorder. De blander seg bare med hunnelefantene når de ønsker å gjøre tilnærmelser overfor dem som er «gifteferdige».

Som du kanskje allerede har gjettet deg til, utgjør hovedhjordene stort sett et matriarkalsk samfunn. De blir vanligvis ledet av en hunnelefant, som er i slekt med alle de andre medlemmene av hjorden, for eksempel en mor, en søster eller en tante. De sterke bånd som knytter hunnelefantene sammen, styrker hjorden og gjør det mulig for de unge å overleve.

Når en afrikansk elefant, verdens største nålevende landdyr, har nådd full vekst, er den virkelig imponerende å se til. De afrikanske hannelefanter når vanligvis en skulderhøyde på tre og en halv meter og veier omkring sju tonn. Men én afrikansk hannelefant som ble drept i 1955, var over fire meter og skal ha veid hele 12 tonn — en virkelig kjempe!

Når kjempene dør

Eksisterer virkelig de såkalte elefantkirkegårdene? Vel, det ser ut til at elefantene har en viss interesse for en død kamerats bein og støttenner. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet med hensyn til elefantenes atferd hva dette angår, plasserte noen forskere noen kadavre i nærheten av en ung hjord. Da dyrene kjente lukten av kadavrene, nærmet de seg dem ivrig og undersøkte nøye levningene med snablene sine.

Noen iakttagere har til og med lagt merke til at elefantene har gjort forsøk på å fjerne støttennene, og andre har meldt at elefanter har båret bein fra kadavre over strekninger på omkring én kilometer. Men det er ikke i den senere tid blitt bekreftet at det finnes noen «elefantkirkegårder» hvor gamle elefanter dør i stillhet. Det som er nevnt ovenfor, synes heller å tyde på det motsatte — at bein og støttenner blir spredt, ikke samlet på ett sted.

For en del år siden fortalte vaktmannen på et viltreservat om en sørgelig hendelse. En nyfødt unge hadde dødd. Vaktmannen så moren bære den nyfødte ungen i støttennene og holde den fast med snabelen i tre dager. Senere ble moren sett alene, stående ved et tre. Hun åt ikke og jaget bort enhver som nærmet seg. Etter noen dager dro hun så til slutt sin vei. Vaktmannen fant at hun hadde gravd ut en grop under treet og begravd ungen der.

Nettopp disse forunderlige skapningenes intelligens sies nå å være en medvirkende faktor til at deres eksistens er truet. Elefantene forstår at Afrikas nasjonalparker kan gi dem en viss beskyttelse mot å bli skutt eller mot å bli drept av forgiftede piler som følge av at elfenbeinsjegere, farmere og rancheiere i stadig større utstrekning ulovlig trenger inn på deres område. Fordi menneskene på den måten har rokket ved likevekten i naturen, drar elefantene derfor nå i store flokker til de fredede nasjonalparkene, hvor de ikke kan bevege seg på store områder på flere hundre kilometer. Resultatet blir ofte at alle de unge skuddene på trærne blir gnagd av, slik at skogene blir ødelagt og disse områdene blir forvandlet til åpne gressmarker, hvor elefanten ikke kan trives.

Det er sørgelig at slike skapninger som disse, som utgjør et så enestående vitnesbyrd om Skaperens visdom og evner, nå står i fare for å bli utryddet. Deres fascinerende egenskaper er bare et av de mange beviser for hans gavmildhet overfor menneskene, som gleder seg over å iaktta disse dyrene og legge merke til deres forskjellige vaner. Vi kan være takknemlige for at Skaperen, han som eier «alle dyr i skogen» og «dyrene på fjellene i tusentall», har frambrakt slike skapninger, til evig glede og velsignelse for menneskene. — Sl. 50: 10.