«Et av naturens mesterverk»
SLIK beskriver en forsker i Sør-Afrika elefantens snabel. Denne knokkelløse, muskuløse forlengelsen av overleppen gjør det mulig for elefanten å suge opp fire liter vann og så sprøyte det inn i munnen. Uten denne muligheten ville det store dyret måtte knele hver gang det skulle drikke. Og det ville være tungvint. Snabelen gjør det også mulig for elefanten å innta 230 kilo planteføde hver dag. Elefanten ville med andre ord stå i fare for å sulte hvis dette livsviktige organet ble alvorlig skadet.
Snabelen blir brukt til mange andre ting også, for eksempel til å gi fra seg advarende trompetstøt, kjærtegne en unge eller gi den en smekk hvis den er uskikkelig. Elefanten bruker ofte snabelen for å sprøyte seg med vann eller gjørme. Hvorfor med gjørme? Sannsynligvis for å beskytte huden mot varme og insekter. Hvorfor løfter elefanten noen ganger snabelen opp i været som et periskop? Det gjør den for å kjenne hvilken retning vinden kommer fra, og for å fange opp lukten av en inntrenger. Ja, i tillegg til å være et følsomt organ er den allsidige snabelen også en forlengelse av nesen. I sin bok Elephant Bill forteller avdøde Jim Williams om noen av de interessante måter elefanten bruker snabelen på:
«Hvis den ikke kan nå de stedene på kroppen hvor det klør, med snabelen, gnikker den seg ikke alltid mot et tre. Det kan hende at den tar opp en lang pinne og klør seg med den i stedet. Hvis pinnen ikke er lang nok, vil den lete etter en som er det.
Hvis den drar opp noe gress og roten og en del jord følger med, vil den slå gresset mot benet sitt til all jorden har falt av, eller hvis det er vann innen rekkevidde, vil den vaske gresset rent før den putter det i munnen.»
Williams var dyrlege, og i over 20 år tok han seg av elefanter som ble opplært til å frakte tømmer i teakskogene i Burma. Men det var ikke alltid det lyktes ham å gjemme medisiner i maten til en syk elefant. Williams forteller at elefanten med snabelen «kan plukke ut en liten tablett . . . som er plassert i en tamarindfrukt, som er på størrelse med en cricketball, med en mine som om den ville si: ’Du lurer ikke meg’».
Han forteller videre: «Elefantene kan også løsne en slyngplante, for eksempel en eføy, fra et tre og er flinkere til det enn et menneske, som arbeider med to hender. Det kan den på grunn av den store følsomheten i snabelens spiss.»
Neste gang du ser en elefant i et viltreservat eller i en zoologisk hage, bør du gjøre som dr. Gerrie de Graaff foreslo i naturmagasinet Custos: «Se på dyret med den ærefrykt og respekt det fortjener, og gi deg tid til å betrakte et av naturens mesterverk i aksjon — elefantens snabel.» Så kan du spørre deg selv: ’Hvem bør få æren for et slikt bemerkelsesverdig, allsidig organ?’ Bibelens svar på dette spørsmålet er at Jehova Gud skapte «de ville dyr, hvert etter sitt slag», og han «så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». — 1. Mosebok 1: 25, 31, EN.