Klaveret — et allsidig og uttrykksfullt instrument

HVILKET musikkinstrument liker du best? Det ville ikke være overraskende hvis du svarte: Klaveret. Millioner av mennesker verden over spiller klaver; bare i USA er det over 21 millioner som gjør det. Og det er ikke så merkelig, for klaveret har mange egenskaper som gjør det til et ideelt musikalsk uttrykksmiddel for både amatører og profesjonelle pianister.

Klaveret har med sine 88 toner det største toneomfang av alle standardinstrumenter. Det når høyere opp på toneskalaen enn pikkolofløyten og lenger ned enn kontrabassen. På grunn av klaverets konstruksjon kan pianisten spille både melodi og akkompagnement samtidig. Ja, når to pianister spiller firhendig, kan de slå an opptil 24 toner samtidig. Klaveret egner seg godt til mange ulike musikalske stilretninger, og det passer inn i nesten enhver kombinasjon av instrumenter. Selv en nybegynner kan hurtig lære å spille noen enkle stykker på klaver som lyder riktig vakkert. Du tilhører sikkert de millioner som setter pris på å lytte til klavermusikk. Kanskje du også spiller selv.

Når du har lyttet til klavermusikk, kan det være at du av og til også har spekulert på hva det er som foregår inni den store trekassen — hva det er som frembringer den vakre klangen når pianisten slår an de sorte og de hvite tangentene. Ja, hvordan har vi fått klaveret?

Klaveret er en nokså ny oppfinnelse i musikkhistorien. Tasteinstrumenter skal riktignok ha eksistert så langt tilbake som i midten av det 14. århundre, men det var først i begynnelsen av det 18. århundre at det første virkelige klaver (hammerklaveret) ble til. Det ble oppfunnet av Bartolomeo Cristofori, en cembalobygger i Firenze. Cembaloen var datidens mest populære tasteinstrument, men den hadde den ulempen at tonestyrken ikke kunne reguleres ved anslagene, ettersom mekanikken var slik at strengene bare ble knipset. En oppnådde variasjon ved å benytte flere sett med strenger, men musikeren kunne likevel ikke forandre lyden noe særlig ved sitt anslag. Cristoforis oppfinnelse gikk imidlertid ut på å bruke små hammere som anslo strengene i stedet for å knipse dem. På hammerklaveret kunne musikeren variere tonestyrken alt etter hvor hardt han slo an tangentene. Han kunne fremheve visse toner og spille i alle styrkegrader, fra piano (svakt) til forte (sterkt). Det nye instrumentet ble på italiensk kalt gravicembalo col piano e forte («cembalo med svakt og sterkt»), som senere ble forkortet til «pianoforte» og til slutt til «piano».

Klaveret gjennomgikk mange forandringer i de årene som fulgte, men Cristoforis instrument hadde de samme bestanddeler som vår tids klaver: Stålstrenger, hammere, tangenter, dempere (små filtstykker som blir trykt mot strengene for å stanse tonen når tangentene blir sloppet) og en utløsningsmekanisme som får hammeren til å falle bort fra strengen så lenge tangenten blir holdt nede. Cristoforis instrument ble imidlertid aldri særlig populært i Italia. Han gikk derfor tilbake til å bygge cembaloer og overlot den videre utvikling av det nye instrumentet til andre.

I de årene som fulgte, var det tyskere som var bosatt i Tyskland, Østerrike, England og Amerika, som kom med de mest betydningsfulle bidrag til klaverets utvikling. I begynnelsen av 1700-tallet fikk Gottfried Silbermann i Freiberg i det østlige Tyskland kjennskap til Cristoforis instrument og begynte selv å bygge klaverer. Senere begynte hans elev Johann A. Stein å bygge klaverer i Augsburg i Sør-Tyskland.

Men for at klaveret skulle kunne fortsette å utvikle seg, var det nødvendig at musikerne likte det, og at det ble skrevet klavermusikk. Den store tyske komponisten Johann Sebastian Bach skal ha spilt på Silbermann-klaverer, men de appellerte ikke til hans fantasi. To av hans sønner, Carl Phillipp Emanuel og Johann Christian, kom imidlertid med betydningsfulle bidrag som førte til at klaveret ble mer anerkjent. C. P. E. Bach skrev den første pålitelige lærebok i klaverspill, Versuch über die wahre Art, das Klavier zu spielen. Han skrev også 210 komposisjoner for tasteinstrumenter. Hans yngste bror, Johann Christian, skal ha vært den første som opptrådte offentlig som klaverspiller. Det var under en konsert i London i 1777. Den første komponist som skrev stykker utelukkende for klaver, var Muzio Clementi, som utgav tre sonater i 1773.

Det var imidlertid østerrikeren Wolfgang Amadeus Mozart som ble sin tids mest berømte komponist av klavermusikk, og som mer enn noen annen komponist i det 18. århundre bidrog til å utvikle klavermusikken. Han skrev sin første klaverkonsert da han var 11 år, og siden skrev han mange flere. Han foretrakk klaverer som var bygd av klavermakere i Tyskland eller Wien, særlig av Johann A. Stein. Disse klaverene stod på høyden av sin utvikling i slutten av det 18. århundre. Bassen og diskanten var godt avstemt i forhold til hverandre. Disse instrumentene frembrakte en vakker klang, men manglet de moderne klaverers kraft. Mange synes at Mozarts komposisjoner fremdeles lyder best når de blir spilt på denne typen klaver.

Klaveret kommer til sin rett

På denne tiden oppstod det en annen klaverbyggerskole i England, med Broadwoods verksteder i spissen. Deres klaverer var større og hadde kraftigere strenger og kunne derfor også frembringe kraftigere lyd. Dette viste i hvilken retning klaverbyggingen ville komme til å utvikle seg ved overgangen til det 19. århundre. Etter hvert som det ble mer vanlig å spille klaver og det ble komponert mer og mer klavermusikk, ble det stilt stadig større krav til instrumentet.

Ludvig van Beethoven, som slo seg ned i Wien i 1792 som 22-åring, var i besittelse av en fremragende teknisk dyktighet og var kjent for å spille både uttrykksfullt og kraftfullt. Hans musikk var virkelig klavermusikk. Det meste av den musikk som var blitt komponert før Beethovens tid, kunne spilles på de fleste tasteinstrumenter og ble ofte angitt å være «for cembalo eller klaver». Men det var ingen tvil når det gjaldt Beethovens musikk. Det var klaver-musikk, og den krevde det ytterste både av utøveren og av instrumentet, ofte mer enn datidens klaverer tålte. Beethoven var kjent for å kaste seg over klaveret med en slik kraft at tangenter, hammere og strenger løsnet.

For å etterkomme pianistenes stadig stigende krav begynte en å bygge klaverer med større og sterkere rammer, som kunne tåle draget fra strengene. Løsningen på problemet viste seg å være en jernramme støpt i ett stykke. I 1825 anvendte den amerikanske håndverkeren Alpheus Babcock denne idéen i taffelpianoet (som hadde rektangulær form og lignet klavikordet), og Jonas Chickering fra Boston anvendte den i sine flygler. Senere ble støpejernsrammen forbedret av New York-firmaet Steinway & Sons. Dets rammekonstruksjon fra 1855 har vært modell for alle senere klaverer fram til vår tid. På midten av 1800-tallet var klaveret i alt vesentlig blitt utviklet til det instrument vi kjenner i dag, skjønt det stadig blir gjort forbedringer.

Hvordan klaveret virker

Hva ser vi så når vi kikker ned i et moderne klaver, for eksempel et flygel? Det første vi legger merke til, er en stor støpejernsramme, som er lakkert med gullbronse. Over denne rammen er det utspent cirka 240 stålstrenger av forskjellig lengde og tykkelse — de korteste og tynneste, diskantstrengene, til høyre og de lengste og tykkeste, basstrengene, til venstre. Basstrengene er overspunnet med en annen tråd, som gjør at de blir kraftigere og kan vibrere langsommere. Strengene blir lagt rundt anhengstifter på rammens buede side og festet til stemmeskruer langs flygelets forside, like foran pianisten. Disse stiftene og skruene går gjennom hull i rammen og videre inn i stemmestokken, som er av laminert tre. Stemmestokken er laget av en hard tresort, for eksempel sukkerlønn, og skruene skal sitte så fast i den at instrumentet ikke blir ustemt. Strengene øver et drag på rammen på nesten 20 tonn.

For at det skal kunne frembringes musikk, må strengene settes i bevegelse. Dette blir oppnådd ved hjelp av flygelets mekanikk. Den eneste synlige delen av mekanikken er klaviaturet, men når en slår an en tangent, setter en i gang en fint avstemt mekanisme som får en liten, filtkledd hammer til å slå an en streng. Hammeren er bare i kontakt med strengen i et hundredels sekund før den faller tilbake og er klar for nytt anslag. Det er 88 slike små mekanismer i et flygel. Hele systemet består av over 8000 deler. Klaviaturet påvirker også demperne, små filtstykker som er festet til trerammer som hviler mot strengene. Når en tangent blir trykt ned, blir demperen løftet opp, slik at strengene kan svinge fritt så lenge tangenten holdes nede. Når en slipper tangenten, faller demperen tilbake på plass og stanser svingningene.

Alle dempere kan også løftes på én gang ved hjelp av den høyre pedalen, fortepedalen. For de fleste av tonenes vedkommende anslår hver hammer tre strenger som er stemt i kor; de dypere tonene har bare én eller to strenger. Den venstre pedalen, pianopedalen, forskyver mekanikken i flygelet slik at hammerne anslår én streng mindre i samme kor, med den følge at klangen blir svakere.

Det er imidlertid ikke nok å sette strengene i bevegelse, for de tynne metallstrengenes svingning forårsaker lydbølger som er så svake at lyden knapt er hørbar. Flygelet har derfor, i likhet med alle andre strengeinstrumenter, en klangbunn. Klangbunnen blir laget av en tynn grantreplate som dekker hele undersiden av flygelet (baksiden på et vanlig, opprettstående piano). Svingningene overføres fra strengen til klangbunnen via en stol som er limt fast til klangbunnen. Svingningene forplanter seg til klangbunnen via stolen. Den fine klangen vi hører, skyldes altså at klangbunnen forsterker lydbølgene.

Klaverbyggerne sørger for at klaveret ikke bare er tiltalende for øret, men også for øyet. De anbringer instrumentet i en vakker kasse, som for øvrig tjener som klangbunn nummer to. Mange klaverer er vakre møbler i mahogni, valnøttre eller andre fine tresorter. Mange foretrekker imidlertid den tradisjonelle sorte ibenholtoverflatens enkle eleganse. Et fullt ferdig klaver består av over 12 000 deler. Det er et håndverksmessig mesterverk og er resultatet av over 250 års vedvarende utvikling. Som følge av det har det også en stor klangrikdom. Det er ikke så underlig at komponister er blitt fascinert av klaverets tilsynelatende uendelige muligheter, og at pianistene aldri blir trette av å spille på det.

Vi kan være takknemlige for at Skaperen har gitt oss et sinn og et hjerte som gjør det mulig for oss å glede oss over musikk og å frembringe musikk til glede for oss selv og andre. Vi kan også være takknemlige for at han har utstyrt menneskene med oppfinnsomhet og evnen til å tenke ut og bygge slike instrumenter som klaveret.