Musikkundervisning for de minste?

Ditt barn har kanskje uvanlige evner!

«TROR du barnet mitt er gammelt nok til å ta pianotimer?» Hvor ofte har ikke musikklærere måttet besvare dette spørsmålet! Men ofte har dessverre en mor eller en far fått høre: «Kom tilbake når han er seks år. Da vil han være mottagelig.»

Det læreren egentlig mener, er at da vil han selv være mottagelig, for den tanke å skulle ha en elev på kanskje bare to år ville få mang en musikklærer til å rygge tilbake. Men sannheten er at de som har forsket på dette området, sier at den beste tiden å gjøre et barn kjent med musikk er de første leveårene. En kjent autoritet på undervisning av barn, Masaru Ibuka, sier dette i sin interessante bok Kindergarten Is Too Late!:

«Til slutt har imidlertid studiet av hjernens fysiologi på den ene side og barnets psykologi på den annen side gjort det mulig å hevde at nøkkelen til barnets intelligensutvikling er det barnet opplever i de første tre leveårene — det vil si i løpet av den tiden hjernecellene utvikler seg. Altså er ikke noe barn født geni, og ingen er født idiot. Alt avhenger av i hvilken grad hjernecellene blir stimulert i disse avgjørende årene.»

«Men et så lite barn kan helt sikkert ikke ha noen forståelse av musikk,» innvender foreldre som mener at deres barn ikke er gammelt nok. Slike foreldre kan vi stille følgende spørsmål: «Når begynner et barn å lære sitt morsmål? I en alder av fem eller seks år?» Langt derifra! Fra det øyeblikk et barn kommer til verden, begynner det å høre talelyder, og vidunderlige ting begynner å skje i barnets hjerne: celler begynner a danne forbindelser, det dannes kretser, og de fleste små barn begynner å gjøre noe som stadig er en kilde til forundring, før de er to år gamle — de begynner å snakke.

Hvis du er voksen, vil vi spørre: Hva synes du er lettest — å lære å spille noen enkle stykker på piano eller å lære å snakke et fremmed språk flytende? Det sistnevnte er helt sikkert langt vanskeligere, noe som kan bekreftes av alle som har forsøkt å lære seg et fremmed språk — ikke bare å uttale noen få ord, men å snakke det flytende. I en alder av tre år gjør de fleste barn dette med letthet. Deres ordforråd er kanskje begrenset, men de snakker likevel flytende. Hvis et barn kan lære seg å beherske et språk, hvorfor kan det da ikke lære å håndtere et musikkinstrument?

Elever av den verdenskjente fiolininstruktøren dr. Shinichi Suzuki har utallige ganger demonstrert at små barn i en alder av mellom to og fire år kan spille fiolin bemerkelsesverdig godt. Små barn begynner å ha timer hos ham når de er to år, og i en alder av fire år spiller de vakre stykker av Bach og Vivaldi, til stor forundring for dem som hører på.

Det er derfor uforstandig å undervurdere små barns evne til å lære. De som studerer Bibelen, kan i den forbindelse tenke på apostelen Paulus’ ord til Timoteus: «Fra den spede barndom av har [du] kjent de hellige skrifter.» — 2. Tim. 3: 15, NW.

Hvordan en skal begynne

Musikkundervisning av barn begynner ikke i første rekke med å lære barnet noe bestemt. En bør heller begynne med å la barnet få høre musikk, særlig velklingende musikk. Hvis moren bestemmer seg for å synge for sin sønn eller sin datter hver dag, bør hun forvisse seg om at hun har en ren intonasjon, for akkurat som barnet vil etterligne det som er bra, vil det også etterligne det som er dårlig. Selv om moren er musikalsk, passer det kanskje ikke alltid for henne å spille piano eller synge for barnet, på grunn av de mange andre gjøremål som hun må ta hånd om i hjemmet.

Hva kan hun gjøre? Hun kan spille opptak av musikk, for eksempel på en kasettspiller. Selv om dette ikke straks fører til positive resultater, vil barnet oppfatte og begynne å verdsette selv temmelig avansert musikk. I den boken som er sitert ovenfor, Kindergarten Is Too Late!, forteller Masaru Ibuka denne opplevelsen:

«Ekteparet, som selv var glad i klassisk musikk, lot sitt nyfødte barn få lytte til Bachs suite nr. 2 noen få timer hver dag. På tre måneder begynte barnet å bevege seg livlig i takt med musikken. Etter hvert som takten ble raskere når stykket nærmet seg slutten, beveget barnet seg raskere. Og når musikken tok slutt, viste han at han var misfornøyd. Ofte når han gråt eller var grinete, satte foreldrene musikken på, og da ble han rolig igjen med en gang.»

En far eller en mor bør derfor ikke for raskt avgjøre hva et barn kan eller ikke kan oppfatte eller sette pris på. Barn har en veldig stor evne til å oppfatte kompliserte ting, for eksempel språk.

Mer formell undervisning

Sett nå at barnet er omkring to år, og at det kan ta imot mer formell musikkundervisning. Vil det nå være nødvendig å sørge for at barnet blir undervist av en kvalifisert musikklærer? Det ser ut til at dette avhenger av hvilket instrument en velger. Fiolin er et utmerket instrument å la små barn begynne med, men på grunn av dette instrumentets egenskaper, den måten en frembringer musikk på ved hjelp av det, bruken av buen, instrumentets plassering under haken og så videre, vil det være, en fordel å ha en utdannet fiolinlærer helt fra begynnelsen.

Piano er i disse henseender langt enklere. For å få fram en tone trykker en ganske enkelt ned en tangent. Den tone som frembringes, vil alltid være riktig, forutsatt at pianoet er riktig stemt. Dermed vil det ikke være noen fare for å ødelegge elevens gehør. Det kreves langt mer for å få til det samme på fiolin, og med mindre en kvalifisert lærer er til stede og kan rette på toner som spilles litt for høyt eller litt for lavt, kan barnets gehør bli påført betydelig skade.

For øvrig er det i disse første leveårene at barnet kan etablere «absolutt gehør». Cappelens musikkleksikon (Oslo 1978) definerer «absolutt gehør» som «evne til å kunne identifisere, forestille seg og reprodusere en bestemt absolutt tonehøyde uten hjelpemidler». Selv om det ikke er helt nødvendig for en musiker å ha en slik evne, kan den være til god hjelp for ham.

Hvis så moren tar seg tid til å ta noen pianotimer for å innarbeide i hukommelsen skalaen fra do til do (do, re, mi, fa, sol, la, si [eller ti], do) og få noen viktige råd om riktig håndstilling under pianospill, skulle det ikke være noen grunn til at hun ikke kan undervise barnet sitt på dette tidlige stadium. La oss derfor gå bort til pianoet, hvor moren sitter med barnet sitt på fanget.

Du hører ikke noe musikk, og det kommer du heller ikke til å gjøre på en stund. Lærte du å snakke ved at moren din satte seg sammen med deg og gjennomgikk de forskjellige setningsleddene? Neppe. Du lærte ved å etterligne, og slik kommer barnet til å lære å spille piano. Moren spiller langsomt små tonegrupper, samtidig som hun synger tonenavnene (bare hvis hun intonerer riktig): do-re-mi, do-mi-sol, do-do-fa, do-fa-mi og så videre. Barnet etterligner på sin måte. Snart hamrer det løs på tangentene med knyttnevene. Moren fortsetter tålmodig, og snart har de ti minuttene som hun hadde avsatt til denne leksjonen, gått.

Men selv om moren kanskje har gjort seg ferdig, har ikke barnet det. Det forsøker kanskje å klatre opp på tangentene! Ikke fortvil. Du vil uten tvil også få positive overraskelser i løpet av de dagene som kommer. Husk at opplæringen må fortsette uten avbrudd.

Hold interessen ved like

Til å begynne med er det viktig å holde barnets interesse ved like. Det ser ut til at små barn utvikler seg raskere og snakker tidligere når de er sammen med andre barn og snakker og leker mye. Slik forholder det seg også med musikk. Hvis det er eldre barn i familien som spiller piano, bør minstebarnet få lov til å være til stede i de eldre barnas timer (hvis læreren tillater det), med mindre det forstyrrer undervisningen. Til å begynne med viser han eller hun kanskje ingen interesse, men etter en tid kan interessen ta seg betraktelig opp. Når flere medlemmer av en familie er musikalske, vil det kanskje være mulig å få i stand en eller annen form for ensemble (samspill mellom flere musikkutøvere), der noen synger, og andre spiller.

Du vil kanskje legge merke til at minstemann vil prøve å etterligne de andre og gjøre forsøk på å synge. En bør oppmuntre barnet til å ta del i ensemblet, for dette vil hjelpe det til å få en sterk rytmefølelse og til å forstå hvordan en kan fremføre musikk i samspill med andre.

Hva med eldre barn?

Det forhold at et barn har fylt tre år, betyr naturligvis ikke at det er for sent å gi det opplæring i musikk eller i noe annet fag. Mange gode musikere fikk ingen musikalsk utdannelse før sent i barndommen. Den armenske komponisten Aram Khatsjaturjan, som døde nylig, begynte å studere musikk da han var 19 år.

I forbindelse med litt eldre barn er det viktig å ha i tankene at musikktimene skal være preget av enkelhet og av glede. Mange lærere er helt fra den første timen overdrevent opptatt av å forklare de små barna på hvilke linjer eller i hvilke mellomrom i noteskriftsystemet notene hører hjemme. Denne metoden er vanligvis svært uheldig. Den er for akademisk, og en elev som blir undervist etter denne metoden, får ikke anledning til å begynne å spille med én gang. Det er det et barn som tar musikktimer, gjerne vil.

For noen år siden opplevde en pianolærer noe som ser ut til å støtte denne tanken: Læreren hadde brukt størstedelen av en 45 minutter lang time (en musikktime som varer i 45 minutter, er for lang for de fleste små barn) på å forsøke å innprente i barnet at noten H ligger på den tredje av de linjene i noteskriftsystemet som har g-nøkkel. Han hadde ikke klart det. Til slutt var tålmodigheten hans på bristepunktet. Da tok han med seg eleven ut på kjøkkenet og pekte på en boks med småkaker på tredje hylle i skapet. Så gikk de tilbake til pianoet for å repetere andre noter, linjer og mellomrom. Seksåringen husket ingenting. Plutselig spurte læreren: «Hvor er boksen med småkaker i skapet?» Uten å nøle svarte småen: «På tredje hylle.» Endelig hadde læreren klart å fange hans interesse!

De fleste barn ønsker ikke å stanse opp ved for mange detaljer. De ønsker å snakke slik mamma snakker, de ønsker å spille piano eller synge slik mamma spiller eller synger, eller de ønsker å gjøre det på den måten storebror eller storesøster gjør det. Og de husker bare det de er interessert i!

Musikktimer må derfor inneholde stoff som fanger interessen og holder den ved like. Læreren må vise en kjærlig holdning overfor elevene. Han må ikke være aggressiv. Det ser ut til at barn liker best små sanger som består av to—tre forskjellige toner, og som har en iørefallende rytme. Timene bør være lagt opp slik at elevene får lyst til å etterligne læreren. Finn ut hva eleven liker å spille, og ta utgangspunkt i det. Bruk fantasien, for det gjør barna. Det er ikke realistisk å forsøke å få barna til å følge et fasttømret system. En må ta i betraktning at barn har svært forskjellig sinnelag og smak.

Læreren, enten det er en av foreldrene eller en annen, må lære elevens personlighet å kjenne. Når han spiller piano, viser han da at han er mer interessert i rytmikken enn i selve melodien? Forsøker han å spille flere toner samtidig, noe som viser at han er interessert i harmonier? Læreren må skjelne mellom slike tilbøyeligheter hvis han skal kunne lykkes med svært små barn.

En advarsel

Selv om det er rosverdig av foreldre å ønske å være så mye som mulig med på å undervise barna i de første leveårene, må en mor eller en far være klar over sine egne begrensninger med hensyn til å gi barna musikkundervisning. Det er riktignok ikke vanskelig å spille noen få grupper av toner, slik vi nevnte tidligere, eller å demonstrere riktig håndstilling, men før du vet ordet av det, vil ditt barn kunne lære mer innviklede ting. Da vil tiden være inne til å finne en god lærer. Hvis du selv fortsetter å lære fra deg noe som kanskje krever større teknisk ferdighet, på en feilaktig måte, kan du påføre eleven varig skade. Vær derfor beskjeden og vær klar over dine begrensninger.

Musikk er i likhet med så mye annet som vi gleder oss over, en gave fra Gud. Den har vært en kilde til glede for utallige mennesker. La dine barn få del i denne gaven helt fra de er små! — Innsendt.