Smalfilming som hobby

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

FOR en tid siden ble vi invitert hjem til noen gode venner av oss, familien Müller. Den lille datteren, Tina, tok imot oss på sin sjarmerende måte. «I kveld skal vi se film,» sa hun. «Jeg er også med! Far har laget den helt alene.»

Vi var spent på å se filmen. Den viste seg å være i farger, ja, den var faktisk svært fargerik. Først trodde vi at det var moderne kunst — en mengde flekker i forskjellige farger feide raskt over lerretet. «Det var fra det stevnet vi hadde for noen uker siden,» forklarte Heinz Müller. Det var fint at han kom med en forklaring. Vi ville aldri ha gjettet det.

Så ble det plutselig nokså mørkt på lerretet; ingen visste riktig hva som hadde hendt. «Så synd,» sa Heinz. «Det var nokså sent på kvelden da jeg filmet bestemor.» Det var ingen som kjente henne igjen.

Så kom et klart bilde av Tina i full størrelse med det vanlige, sjarmerende smilet. «Det er meg!» ropte hun. Her var det ikke nødvendig med noen forklaring, for det var Tina som hun er — virkelig et godt bilde. Så skimtet vi andre mennesker i hagen. Men før vi kunne se hvem det var, kom neste bilde. Bildene skiftet i det hele tatt i rask rekkefølge, fram og tilbake, opp og ned; av og til ble vi nesten sjøsyke. Rett som det var, kom en hund til syne. Å, ja — det ble lekt en lek i hagen. Det hele foregikk i rasende tempo. Slik holdt det på i tre minutter og 17 sekunder. Så var filmrullen ferdig. Alle klappet og var enige om at det alltid er vanskelig i begynnelsen.

Synes du at situasjonen er kjent? Det er mange som har sett slike filmer eller tatt dem selv. Som én som hadde vært med på en slik forestilling, en gang sa: «Jeg beundrer ham, ikke fordi han har tatt filmen, men fordi han har mot til å vise den.»

Men dette er ikke noe en bør ta altfor høytidelig. En lærer av sine feil. Det er ingen grunn til å kaste den første filmen. Den kan være et hyggelig minne og hjelpe en til å vurdere senere framskritt.

Hva må til for at en skal få gode bilder? Hvis kameraets linse og mekanisme er god, kan en erfaren fotograf ta bedre filmer med et billig kamera enn en nybegynner med det beste og mest kostbare utstyr. Å ta gode filmer er noe en lærer ved stadig å forbedre sine evner. Det er nytteløst å prøve å erstatte manglende viten og erfaring med bedre utstyr.

Uskarpe bilder

Én ting som det er viktig å unngå, er at bildene blir uskarpe. Du vet naturligvis at hvis du beveger apparatet når du tar vanlige bilder, blir bildene tåkete og uskarpe. Det samme er tilfelle hvis du ikke holder filmkameraet i ro når du filmer. Med et filmkamera tar du 18 bilder pr. sekund, så hvis du skjelver på hånden i fem sekunder, har du straks 90 uskarpe bilder. Kameraet må følgelig holdes helt i ro. Prøv ikke å kompensere manglende bevegelse foran kameraet med kamerabevegelser. Dette er, med visse unntak, en grunnleggende regel.

Noe annet du må være oppmerksom på, er eksponeringstiden. Tiden spiller en mye viktigere rolle når en filmer, enn når en bare tar ett bilde. Sinnet trenger tid til å registrere inntrykkene. Når du trykker på utløseren, så tenk først og fremst på hvem du har tenkt å vise filmen for, og ikke så mye på hvor mye film du bruker (nybegynnere vil alltid spare på filmen). Tenk på hvor lang tid tilskueren trenger til å oppfatte hva som skjer. Det avhenger av hva det er å se, eller av hva som skjer. Den enkleste regelen er: Når det er mye å se eller mye handling, må scenen gjøres lengre. Hvis det er lite å se og ikke noe særlig bevegelse i bildet, må scenen gjøres kortere. Ja, det er absolutt nødvendig. Hvis ikke, vil det bli kjedelig.

Opptakenes lengde kan variere mellom to og 12 sekunder. Tell sekundene mens kameraet går — 21, 22, 23 og så videre. (Hvis du filmer en tekst, så les den igjennom to ganger mens du gjør opptaket; det er tilstrekkelig.) Gjør aldri noen scene for kort. Hvis en scene blir litt for lang, kan den alltid klippes når du redigerer filmen.

Du bør også huske at ditt øye og kameraets «øye» er to svært forskjellige ting. Kameraets «øye» er bare en dårlig etterligning av det menneskelige øye. Du må derfor ikke gjøre regning med at du vil få se alt det som du så med ditt øye, på lerretet. Menneskets øye er også i stand til å tilpasse seg og registrere mye større lyskontraster enn kameraet. Det kan være lyst nok til at øyet kan se, men for kameraet kan det være altfor mørkt. I snø og i skarpt sollys kan det være for mye lys for kameraet. Også når det gjelder store kontraster, har kameraet sine begrensninger. Skyggen fra et tre på en sandstrand vil for eksempel skape problemer for et kamera. I kameraer med helautomatisk innstilling kan blenderen bare stille seg inn etter vanlige forhold. Det betyr at når bildene kommer på lerretet, kan det være at sanden enten er for lys, eller at skyggen er for mørk. Ettersom filmen ikke kan gjengi begge deler korrekt samtidig, må en avgjøre hva som er viktigst for scenen.

Noen ganger har det menneskelige øye problemer med å innstille seg fra skarpt sollys til skygge. Øyet trenger tid til å venne seg til forandringen. Lysmåleren i et kamera trenger også tid til å tilpasse seg en forandring av lysforholdene. Hvis du vil ha filmscener med store kontraster, må du derfor gi lysmåleren tid til å innstille seg. Hvis ikke, vil deler av filmen bli enten overeksponert eller undereksponert. Noen ganger kan det være en fordel å stille inn for hånd, hvis det lar seg gjøre.

Har du noen gang fått svært gule eller blå bilder, til tross for at alt virket normalt? Hva kan det komme av? Menneskets øye samarbeider med hjernen. I likhet med en datamaskin sammenligner hjernen de inntrykk den mottar, med sine erfaringer og foretar de nødvendige korrigeringer. Kameraet er ikke i stand til å gjøre det. Hvis du bruker en film som er beregnet på kunstig lys, når du tar bilder ute i sollyset, vil bildene bli temmelig blå. En film som er beregnet på dagslys, vil gi gule bilder når du filmer i kunstig lys. Hvis du bruker en kunstlysfilm i dagslys, trenger du et filter. Filtret må du da naturligvis ta av når du filmer innendørs.

Hvis du ønsker å komme nærmere motivet enn linsen tillater, må du sette på én eller flere ekstra linser for at bildet skal bli skarpt. De fleste kameraer har manuell avstandsinnstilling. Hvis kameraet har zoomobjektiv og innebygd avstandsmåler, må en alltid bruke den lengste brennvidde ved innstillingen.

Du har sikkert lagt merke til at noen alltid får klare bilder. Forklaringen er enkel. De kaster bilder som er uskarpe, overeksponert og undereksponert, eller som på andre måter er ødelagt.

Redigering av filmen

Trass i at du gjør deg store anstrengelser for å ta en god film, kommer du uten tvil til å gjøre feil. Det behøver ikke å være noe annet enn at du trykker på utløseren uten å være klar over det. Hvis du ønsker å vise filmer av god kvalitet, trenger du derfor et skjøteapparat og et betraktningsapparat. Overeksponerte bilder og lignende kan ganske enkelt klippes vekk.

Å redigere en film innbefatter også å arrangere bildene slik en ønsker, og så skjøte dem i samsvar med temaet. En praktisk måte å holde de forskjellige scenene fra hverandre på er å ta en smal list og slå spikrer i den med noen centimeters mellomrom. Du kan så henge filmstubbene over spikrene og nummerere spikrene. Ved hjelp av numrene og en liten lapp som forteller hva hver scene inneholder, kan du lett sortere og ordne stubbene i logisk rekkefølge.

Dette er også til stor hjelp når du skal forkorte noen scener som er for lange, og når du skal avgjøre om du trenger å ta flere opptak for å få overganger mellom de forskjellige scenene. For å finne ut hvor lange de enkelte scenene er, kan du lage deg en linjal av en list. Ta så 18 bilder fra en stubb som du kaster, og merk av lengden av denne stubben på linjalen. Ettersom det er 18 bilder du tar pr. sekund, kan du nå på en enkel måte finne ut hvor mange sekunder en scene tar. Det koster ingenting og kan være til stor hjelp.

Framviseren

Framviseren er naturligvis en viktig del av filmutstyret. Den bør være solid, ha god lysstyrke og ikke lage riper i filmen. Det er også ønskelig å ha en framviser som går stille, for det gjør det mye lettere å høre kommentarene eller musikken som spilles til. Det er dessuten en fordel å ha minst én, helst to, ekstra lamper for hånden. Det har ofte hendt at en god forestilling har måttet avbrytes fordi lampen har gått og en ikke har hatt noen ekstra.

En hobby som bør dyrkes med måte

Smalfilming kan være både lærerikt og interessant, men bare hvis en lar det være en hobby. La det ikke bli ditt annet yrke og en byrde som fortrenger viktigere ting. Dyrket med måte kan smalfilming være en hobby som gjør livet rikere og lærer opp øyet til å være mer observant. Det kan også være en fin måte å la sine venner få del i vakker natur og hyggelige opplevelser på.

Vi ser spent fram til neste gang vi skal få se film hos familien Müller. Tro om det vil være noen forbedringer?