Kroppslukt og rase
DET var en sommer i begynnelsen av 1960-årene i staten Arkansas. To små negerpiker på åtte og ti år skulle snart begynne på en skole hvor det også var hvite elever. Før hadde de gått på en skole som var bare for negrer.
En hvit kvinne som var blitt kjent med pikene, spurte en dag den yngste av dem: «Hva synes du om at du skal gå på skolen sammen med hvite barn?» Hun svarte nølende: «Jeg vet ikke riktig. Jeg mener ikke deg, altså, Mrs. Cruder, men du vet, det lukter så rart av de hvite» — og så rynket hun på nesen bare ved tanken.
Dette er en vanlig oppfatning blant negrene. Barna har også tydeligvis den oppfatning, ikke så mye fordi de selv har opplevd det, men fordi de har hørt det. Men hvor kommer denne idéen fra — at de hvite har en annerledes, ubehagelig kroppslukt? Det kan være en reaksjon på de hvites syn på negrene.
Før i tiden, da negrene var slaver og ble betraktet som den hvite manns eiendom, snakket de hvite ofte om negrenes kroppslukt. I boken Race sier John R. Baker: «Forfattere i tidligere århundrer omtalte dette emnet med større åpenhet enn forfattere i vår tid. Henry Home taler for eksempel om negrenes ’stramme lukt’ i sin Sketches of the History of Man. I et verk som ble utgitt samme år (1774), The History of Jamaica, sier Long at negrene skiller seg ut ved sin ’dyriske eller stinkende lukt, som de alle har i større eller mindre grad’.»
Dette ble etter hvert en alminnelig oppfatning blant de hvite. Ettersom de mente at negrene var dem biologisk underlegne og hadde gått over en formentlig evolusjonær terskel og var blitt mennesker senere enn de hvite, er det ikke så rart at de hadde en slik oppfatning.
Et utbredt syn
Det er imidlertid slett ikke bare negrene og de hvite som mener at folk som tilhører en annen rase enn den de selv tilhører, har en annerledes, frastøtende kroppslukt. Melville Jacobs og Bernhard J. Stern skrev i sin bok General Anthropology: «Det er få oppfatninger med hensyn til rasemessige ulikheter som er mer utbredt enn den idé at hver rase har sin spesielle lukt.»
I tidligere århundrer har det for eksempel vært skrevet mye om en spesiell jødisk kroppslukt. Den japanske anatomen Buntaro Adachi skrev at han syntes at européernes kroppslukt var svært frastøtende. Det var det inntrykk han først hadde da han bosatte seg i Europa, men senere sa han at han hadde vent seg til lukten og likte den.
En opplevelse som ble fortalt om en engelsk lege som var stasjonert i Bombay i India, belyser også dette. Han fikk den indiske tjeneren sin til å komme og rope på seg når han var i kirken søndag formiddag, fordi han ville imponere menigheten og gi den inntrykk av at han var en betydningsfull lege. En dag var legen til stede ved et stort politisk møte som inderne hadde, men etter en stund forlot han det. Han forklarte tjeneren: «For en lettelse det var å komme seg derfra! Hadde jeg blitt der ti minutter til, ville jeg ha besvimt. For en lukt!» Tjeneren svarte: «Men, Sahib, nå forstår du kanskje hvordan jeg lider hver søndag når jeg må gå midt inn i kirken og rope på deg!»
Hvilken slutning skal vi så trekke? Er det bare fri fantasi at de forskjellige rasene har forskjellig lukt? Hvis ikke, hva er så forklaringen? Har det noe med arv å gjøre?
Hvorfor?
Ingen vil benekte at det er noe som heter kroppslukt. Den store avsetningen på deodoranter og transpirasjonsmidler viser det. Og det er heller ikke til å komme bort fra at enkelte, både negrer og hvite, har en sterk kroppslukt som kan virke frastøtende på andre. Hva er grunnen til det?
Det er tydeligvis ikke selve svetten som forårsaker denne lukten, noe enkelte kanskje vil tro. Forsøk har vist at kroppssvette er både steril og luktfri. Lukten oppstår når bakterier begynner å virke på svetten.
Hår, særlig hår under armene, samler opp svetten og fremmer bakterievekst, som kan føre til en frastøtende lukt. Klærne er også en faktor, ettersom organismene fester seg til dem sammen med svetten, og under medvirkning av bakteriene blir det dannet visse nedbrytningsprodukter som har den karakteristiske lukten.
Kostholdet har mye å si for kroppslukten. Jacobs og Stern sier i General Anthropology: «Noen av de sterkeste lukter kjemikerne kjenner, er lukten av valeriansyre, smørsyre og beslektede organiske sammensetninger, som blir avgitt som damp gjennom huden av alle som i timene like forut har drukket melk eller spist smør, ost, fett eller fettstoffer av forskjellige slag. . . . En befolkning som spiser mye hvitløk, har en annen karakteristisk lukt; løk framkaller andre lukter; røykelaks, dyrekjøtt, kryddersild og yamsrot andre igjen.»
Men til tross for at kjensgjerningene viser at slike faktorer er ansvarlige, er det mange som fortsatt mener at det først og fremst har med rasen å gjøre. I sin bok Along This Way forteller J. W. Johnson om en interessant meningsutveksling i denne forbindelse: «En gang var det en mann som reiste seg og sa: ’Jeg vil få stille Dem et direkte spørsmål: Er ikke den største innvendingen mot negeren den at det lukter vondt av ham?’»
«Som svar,» sa Johnson, «innrømmet jeg at det finnes mange negrer som lukter vondt; jeg spurte ham så om han trodde at kostbare annonser i tidsskriftene om hvordan en kan motvirke kroppslukt, bare var beregnet på negrer. Jeg sa at jeg trodde ikke det, fordi de som oftest hadde bilder av pene hvite piker.»
Men kan ikke et samfunn av negrer, likså vel som et samfunn av hvite, ha en frastøtende kroppslukt hvis det har et spesielt kosthold og lever på en spesiell måte? Naturligvis! Negrer som ble holdt innesperret i ukevis i lasterommene om bord på slaveskipene, luktet svært vondt. Det samme gjorde mange negerslaver som arbeidet ute på markene og ikke vasket seg regelmessig. Selv i dag er det enkelte grupper både blant negrer og hvite som har dårlig hygiene, og hvis kost er annerledes enn det andre er vant til. Mennesker som ikke vanligvis omgås dem, synes at det lukter annerledes og vondt av dem. Men det betyr ikke at alle hvite eller alle negrer har den samme lukten.
Ikke desto mindre er det på universitetshold blitt hevdet at en av de mest fremtredende rasemessige forskjeller nettopp er kroppslukten. Finnes det noe bevis for at denne påstanden er riktig?
Hva forsøk har vist
Det er blitt foretatt visse forsøk med tanke på å finne svaret på dette. Professor Otto Klineberg, en ledende autoritet når det gjelder rasepsykologi, forteller om en undersøkelse hvis resultater hittil ikke har vært offentliggjort. Forsøkslederen samlet opp svette i prøverør fra hvite og fargede studenter som nettopp hadde hatt gymnastikk. Hvite dommere fikk så utlevert prøverørene og ble bedt om å ordne dem etter hvor behagelig eller ubehagelig de mente lukten var.
Klineberg forteller: «Resultatene viste at det slett ikke bare var de hvite prøvene som ble foretrukket; både det prøverøret som hadde den mest behagelige lukten, og det som hadde den mest ubehagelige lukten, inneholdt svette fra hvite.»
The Journal of Genetic Psychology (1950), sidene 257—265, forteller om et annet forsøk. To negrer og to hvite var forsøkspersoner. Alle fire var college-studenter som spiste i samme kafeteria, hadde omtrent samme slags losji og deltok i de samme aktivitetene på skolen. I forbindelse med forsøket dusjet alle fire i det samme dusjrommet og brukte samme slags såpe.
I første halvdel av den tiden forsøket varte, hadde guttene akkurat kommet fra dusjen, og i den andre halvdelen svettet de etter kraftig mosjon. Forsøket ble gjort på en slik måte at muligheten for tilfeldigheter eller for at noen skulle kjenne forsøkspersonene, var eliminert. Alt i alt var det 59 personer som kom med 715 uttalelser og fikk lov til å lukte på en hvilken som helst del av forsøkspersonenes kropp, som var tildekket med laken.
Resultatene viste at i 368 tilfelle, over halvparten, var svarene «vet ikke». De som deltok, innrømmet derved at de ikke var i stand til å skille hvites og negrers kroppslukt fra hverandre. Og i forbindelse med nesten halvparten av resten av uttalelsene, nærmere bestemt 157, viste det seg at svarene var gale.
Det er også interessant at bare sju av de 59 som deltok, hver gang var sikre på at de kunne skjelne mellom luktene. De viste det ved at de ikke en eneste gang svarte «vet ikke». De tok imidlertid feil halvparten av gangene — de gjorde det altså ikke noe bedre enn om de bare hadde gjettet.
George K. Morlan skrev i The Journal of Genetic Psychology: «Vårt forsøk hverken beviser eller motbeviser at det finnes ’rasemessige’ ulikheter med hensyn til kroppslukt. Men hvis det finnes slike ulikheter og hvite og negrer har samme kost, er like renslige og så videre, støtter det vi har kommet fram til, absolutt ikke den oppfatning at de hvite kan identifisere lukten med noen pålitelig grad av nøyaktighet.»
Den rolle fordommer spiller
Mange tror sikkert i all oppriktighet at frastøtende kroppslukt er et spørsmål om rase snarere enn om dårlig hygiene eller kosthold. Det er mulig at de tror at de kan kjenne på lukten hvilken rase en person tilhører, fordi de har lært at mennesker av en annen rase har en spesiell lukt. Tidligere professor i psykologi ved Harvard universitet, Gordon W. Allport, skrev om dette:
«Lukter vekker sterke assosiasjoner . . . hvis vi noen gang har satt lukten av hvitløk i forbindelse med italienere vi har truffet, lukten av billig parfyme med immigranter eller stinkende lukter med overfylte leiegårder, vil vi, når vi støter på disse luktene igjen, uvilkårlig tenke på italienere, immigranter og folk som bor i leiegårder. Bare det at vi treffer en italiener, kan få oss til å tenke på lukten av hvitløk og til og med ’merke’ den. Lukthallusinasjoner (som forårsakes av slike assosiasjoner) er vanlige. Folk som gjør seg slike luktassosiasjoner, kan derfor med overbevisning hevde at alle negrer eller alle immigranter lukter vondt.»
Det er ikke så lett å forandre en slik oppfatning hos folk. Fordommer kan være rotfestet, selv om de fra en objektiv synsvinkel viser seg å være latterlige. Tenk for eksempel på den kvinnen som sa at hun ikke ville ha negrer i nabolaget «fordi det lukter av dem». Men hun hadde ingen innvending mot å ha negrer til å arbeide for seg som tjenere i huset. John Dollard, tidligere professor i psykologi ved Yale universitet, hadde uten tvil rett da han sa: «Det er nokså sannsynlig at hvis denne oppfatningen ikke gjorde seg gjeldende, ville negrenes lukt ikke stige over diskrimineringsterskelen.»
Etter å ha redegjort for dette emnet trakk The Encyclopædia Britannica (1971) denne slutning: «Det er tvilsomt om det er noen merkbar forskjell mellom forskjellige rasers svettelukt. Under forsøk har det vist seg at det er svært vanskelig å skjelne mellom negrers og hvite menneskers svette. Emnet er komplisert, og folk flest er tilbøyelige til å forklare ulikheter som de mener eksisterer, ved hjelp av ’rasemessige’ faktorer, mens ulikhetene i mange tilfelle kan skyldes sosiale og andre faktorer som ikke har noe med rase å gjøre.»
Det er sørgelig når folk dømmer andre uten å ta de faktiske forhold i betraktning. Og enda sørgeligere er det når folk holder fast ved slike synspunkter etter at de har undersøkt de faktiske forhold. Hele menneskeraser er blitt utsatt for diskriminerende behandling på grunn av fordommer. Men har en egentlig noe grunnlag for å diskriminere en bestemt menneskerase?