Ny forståelse av spedalskhet

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Trinidad

«UREN! Uren!» I tusener av år har dette fortvilte ropet lydt fra mange struper i mange land. Det har vært et rop som har kommet fra uhelbredelige, hardt rammede mennesker, som har vært utstøtt av samfunnet. Det har vært den spedalskes heraldiske rop. Det har vanligvis framkalt en øyeblikkelig reaksjon, ikke i form av medlidenhet eller medfølelse, men i de fleste tilfelle i form av et ønske om straks å trekke seg tilbake fra vedkommende.

I England ble en spedalsk i sin tid erklært offisielt død, og alle hans eiendeler ble beslaglagt. I andre land hendte det at en spedalsks hus ble brent, mens han selv ble jaget bort fra hjemstedet. Selv i dag er det alminnelige syn på spedalskhet preget av frykt, mystikk og uvitenhet. I et land i Asia har leger lagt merke til at omkring 90 prosent av dem som har gjennomgått en vellykket behandling, velger å fortsette å bli boende i kolonien for spedalske fordi de føler seg utstøtt av samfunnet. Ordet «spedalskhet» vekker en slik motvilje hos folk i sin alminnelighet at sykdommen nå går under et mer antagelig navn, nemlig Hansens sykdom, etter den norske legen Armauer Hansen, som i sin tid oppdaget leprabasillen.

Det er imidlertid stadig flere opplyste mennesker, hovedsakelig leger, sykepleiere og sosialarbeidere så vel som pasienter, som ikke lenger betrakter sykdommen som noe mer frastøtende enn en hvilken som helst annen sykdom. De er klar over at den ikke behøver å hindre pasienten i å leve et nyttig og tilfredsstillende liv. De som betrakter Bibelen som sin autoritet og veileder i livet, har oppriktig medfølelse med dem som lider av denne sykdommen. De vet at den ikke skyldes noen direkte forbannelse fra Gud, men at den er en følge av menneskenes ufullkommenhet, som skyldes det første menneskes, Adams, ulydighet. — Joh. 9: 1—3; Rom. 5: 12.

Sykdommens virkninger og utbredelse

Spedalskhet eller Hansens sykdom er utbredt over hele jorden.a Den finnes i alle land i Nord- og Sør-Amerika med unntagelse av Chile. I Nord- og Sør-Amerika finnes det i alt om lag 400 000 tilfelle, mens tallet for hele verden er blitt anslått til 13 millioner. Det trengs mange flere leger og mye mer utstyr enn det en nå har, for å bringe sykdommen under kontroll, selv om en nå har medikamenter og kan gjøre bruk av en behandling som gjør det mulig å gjennomføre en mye bedre kontroll.

Har du noen gang lurt på om du kanskje har denne sykdommen? Kjenner du noen som har symptomer som kan tyde på at vedkommende har pådratt seg sykdommen? Da bør du for all del sørge for at det så snart som mulig blir stilt en nøyaktig diagnose.

Hva er noen av de første tegn på at en kan ha pådratt seg Hansens sykdom? Det kan for eksempel være skjoldete flekker på huden. Selv om slike flekker ikke behøver å være ensbetydende med spedalskhet, bør en la en lege se på dem. Følelsesløse områder på huden bør også undersøkes. Områder uten hår bør også betraktes med mistenksomhet. Knuter under huden er ofte et tidlig tegn på spedalskhet og bør undersøkes nærmere. Hvis undersøkelsen viser at en ikke har pådratt seg spedalskhet, vil dette være en lettelse og befri en for bekymringer og stress. Hvis sykdommen blir oppdaget og behandlet på et tidlig tidspunkt, er det større mulighet for helbredelse og for at pasienten vil få lite eller intet mén av den.

Større kunnskap og bedre behandling

En har etter hvert funnet ut mye om Hansens sykdom. En av de mest oppsiktsvekkende oppdagelser i forbindelse med denne sykdommen er at smittefaren i regelen er svært liten. Forsøk på å smitte frivillige har gjentatte ganger slått feil, og det er meget sjelden at de som behandler spedalske, pådrar seg sykdommen. Av 100 personer som hadde nær kontakt med et tilfelle av spedalskhet i en periode på fem år, var det bare tre som ble smittet. Det forekommer dessuten sjelden at en som lider av spedalskhet, smitter sin friske ektefelle. Det er også blitt vist at barn er mye mer mottagelige for Hansens sykdom enn voksne. Nyfødte barn blir derfor tatt fra foreldre som er angrepet av denne sykdommen, og overlatt til slektninger eller oppfostret i institusjoner.

Sykdommen ble i mange år behandlet hovedsakelig med chaulmoograolje, som ble smurt på de angrepne stedene eller tatt inn gjennom munnen. Men dette var ikke særlig effektivt. Pasienten ble brakt til et isolat eller et sykehus og tvunget til å bli der inntil sykdommen ble statisk eller døden inntraff. Dette kunne være ensbetydende med å oppholde seg der i mange år. I Trinidad opprettet myndighetene et sykehus på en øy, og alle kjente tilfelle ble ført dit og holdt i forvaring der på forskjellige avdelinger eller i små hytter. Det var en høyst deprimerende opplevelse å besøke dette stedet. Frykt for å bli sendt dit avholdt mange fra å søke legehjelp

I 1941 begynte en så å ta i bruk sulfapreparater, og med dette fikk de spedalske et nytt syn på tilværelsen, og muligheten for å kunne stanse sykdommen eller til og med helbrede den ble mye større. Forutsatt at behandlingen blir påbegynt tidlig nok og fortsetter i mellom tre og ti år eller enda lenger, er mulighetene for å stanse og helbrede sykdommen gode. Den som blir behandlet, blir dessuten gradvis mindre smittefarlig.

Det blir også brukt andre preparater. Thalidomid, som en gang ble brukt som et beroligende middel, og som førte til at kvinner som hadde tatt dette midlet under svangerskapet, fødte vanskapte barn, blir nå brukt for å holde akutte reaksjoner ved intensiv behandling av spedalske menn under kontroll. Rifampicin, et antituberkuløst middel, er også blitt anvendt i behandlingen av spedalskhet. Dette preparatet virker hurtigere enn sulfapreparatene og er blitt brukt i Malaysia ved behandlingen av personer som er resistente overfor sulfapreparater.

Den nåværende innstilling og behandling

Som følge av de vellykte resultater en har oppnådd med forskjellige preparater, og en bedre forståelse av selve sykdommen er det ikke lenger nødvendig å holde de spedalske isolert i en institusjon. I Trinidad ble ordningen med tvungen isolasjon opphevet for noen år siden. Pasientene kan nå komme og gå som de vil, og omgås andre mennesker. Det ble reist en del innvendinger til å begynne med, men ettersom det ikke brøt ut noen epidemi av Hansens sykdom, har innvendingene etter hvert forstummet. De som fortsetter å oppholde seg i institusjonen, er vanligvis mennesker som er hardt angrepet av sykdommen, som de pådro seg før de nye preparatene ble tatt i bruk. Den endrede innstillingen til sykdommen har gjort tilværelsen mye lykkeligere for dem som har den. Dette har også resultert i at folk nå er mer villige til å oppsøke lege på et tidlig tidspunkt.

I forbindelse med behandlingen av sykdommen ytes det også forskjellige tjenester. Spesielle skomakere tilpasser fottøyet. Det er viktig at skoene er bekvemme og ikke påfører føttene, som ofte har sår og er følelsesløse, nevneverdig skade. Fysioterapeuter masserer angrepne fingrer, tær og lemmer. Dette bidrar til å forebygge deformiteter og øve opp angrepne ledd. Spesielle ortopediske kirurger tar seg av svært forkrøplede lemmer. Øyekirurger retter på øyelokk og øyemuskler som er blitt skadd. Plastiske kirurger kan gjøre mye for å rette på vansiringer i ansiktet. Sosialarbeidere er på utkikk etter nye tilfelle og sørger for at de som har forsømt å søke legehjelp, får behandling. En hjelpeorganisasjon for spedalske i Trinidad og Tobago yter pasientene bistand i sosiale spørsmål. Den sørger for at de har et sted å bo, skaffer dem arbeid og hjelper dem med mange andre problemer, for eksempel deres barns utdannelse.

En bedre situasjon for pasientene

Det at en har fått en ny forståelse av spedalskhet, har gjort situasjonen mye bedre for dem som pådrar seg denne sykdommen. Opplyste mennesker trekker seg ikke lenger bort fra en som er spedalsk, som om han skulle ha pest. Pasienten blir heller ikke lenger betraktet som et håpløst tilfelle, og han er ikke henvist til å leve så å si utenfor samfunnet. Han kan også få medisinsk behandling og hjelp på like fot med personer som lider av andre sykdommer. Han kan leve et normalt liv sammen med andre. Hvis han ønsker det, kan han ta til seg kunnskap om den store Lege, Jehova Gud, som vil helbrede alle menneskenes sykdommer fullstendig gjennom sitt rike ved sin Sønn, Jesus Kristus. — Åpb. 21: 4, 5.

[Fotnote]