Setteriene setter opp farten
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika
DET trykte ord er en permanent gjengivelse av det talte ord. Det er derfor av stor betydning. Det trykte ord er blitt en del av vår livsform. Men hvordan blir egentlig det trykte ord framstilt? Du har kanskje som barn hatt et leketøyssett med gummibokstaver og stempelpute. I tillegg til at det kan lære en litt om staving, kan det også gi en et visst inntrykk av hvordan bokstavbildet blir overført til papir. Det å sette sammen bokstavtyper kalles setting og er en grafisk kunst. Fordi folk flest bare legger merke til det ferdige produkt — den trykte siden — er det få som kjenner til hvilken rivende utvikling som har funnet sted på dette området i de senere år.
Se for eksempel på den siden du sitter og leser nå. Legg merke til at teksten er satt i to spalter; alle linjene er nøyaktig like lange, og bokstavene står på en grunnlinje uten å hoppe. Helhetsinntrykket av siden er et ensartet bilde i en jevn gråtone uten flekker eller svarte områder. Dette er resultatet av at typografer i mange år har gjort den ene forbedringen etter den andre for å kunne framstille en tekst som er lett å lese og ikke virker trettende eller distraherende for øyet.
Moderne trykkemetoder utgjør en skarp kontrast til det møysommelige arbeid som måtte utføres før i tiden. Før løse typer ble oppfunnet i det 15. århundre, var trykkemetodene uelastiske og primitive. Hvis en ønsket å skaffe flere eksemplarer av et dokument, var det som regel mest praktisk å få det skrevet av for hånd. En kan ikke la være å beundre avskriverne for deres nøyaktige og samvittighetsfulle arbeid, et arbeid vi kan se eksempler på i form av slike bibelhåndskrifter som det aleksandrinske, det vatikanske og det sinaittiske manuskript.
Etter hvert som det oppsto behov for flere avskrifter, ble prinsippet med løse bokstavtyper utviklet. Det var en mer elastisk og praktisk metode enn bruken av tretavler som var skåret ut for hånd og kunne brukes til å trykke en hel side eller en del av en side. Løse typer ble, så vidt en kjenner til, oppfunnet av en kinesisk alkymist i det 11. århundre. Han brukte en blanding av leire og lim som ble hard når den tørket. Denne metoden fikk imidlertid ikke noen stor anvendelse. Oppfinnelsen av løse typer som virkelig fikk praktisk anvendelse, blir vanligvis tilskrevet tyskeren Johann Gutenberg, som gjorde denne oppfinnelsen omkring 1450. Boktrykkeren kunne nå uten større vanskeligheter sette sider ved hjelp av typer fra en settekasse. Hver bokstav kunne brukes om igjen. Det tar riktignok lang tid å sette en side med løse typer, men håndsats blir fremdeles benyttet av mange boktrykkere.
Mot slutten av det 19. århundre oppsto det behov for en hurtigere og mer økonomisk settemetode. Én løsning på problemet ble gitt av Ottmar Mergenthaler, som konstruerte en helautomatisk maskin som kunne støpe en hel linje med bokstavtyper i metall ved hjelp av små messingstøpeformer som ble utløst ved hjelp av et tastatur. Denne linjestøpemaskinen, som ble kalt «Linotype», ble hilst som oppfyllelsen av et ønske boktrykkere og utgivere lenge hadde hatt. Forbedrede utgaver av linjestøpemaskiner er fremdeles i bruk rundt om i verden. Våkn opp! er én av de mange publikasjoner som blir satt med en slik maskin.
Selv om linjestøpemaskinene dekket det umiddelbare behov, ble det etter hvert også konstruert andre gode settemaskiner. Blant disse er «Monotype», en enkeltbokstavsettemaskin. Som navnet antyder, støper den typene enkeltvis. Denne maskinen nyter høy anseelse blant boktrykkerne, for den kan framstille en sats av høy kvalitet og er særlig velegnet til mer komplisert satsarbeid.
Skriftstøpemaskinene har den fordel at de er forholdsvis enkle av konstruksjon. Selv mindre boktrykkerier kan benytte dem. Når satsen er brukt, kan den smeltes, og blyet kan brukes på nytt.
I de senere år har det imidlertid skjedd en rivende utvikling. Mange boktrykkere og utgivere har måttet ta sine krav til satsframstilling opp til ny vurdering. Hva er det som har skjedd?
For det første har en innsett at det er en fundamental ulempe ved å framstille en sats av metall. Metoden har visse mekaniske begrensninger som en ikke kan komme utenom. Støpeprosessen kan ikke overskride en viss hastighet. Satsens vekt og andre fysiske egenskaper ved metallet setter dessuten en grense for hvor hurtig hele trykkeprosessen kan foregå. Men ettersom satsen ikke er det endelige produkt, begynte en å spørre: Kan en ikke unnvære metallsatsen? Finnes det ikke en mer direkte måte å trykke på? Hvis en fant fram til en slik metode, ville trykkeriene ikke bare spare plass og unngå de mekaniske begrensninger, men de kunne også utnytte helt andre muligheter — lys, magnetisme og moderne elektronikk.
I 1950-årene var tiden moden for en forandring. Den langsomme satsframstillingen gjorde det vanskelig for trykkeriene å etterkomme de stadig økende kravene. Noen steder var det vanskelig å skaffe utdannede eller erfarne typografer, og streiker gjorde ikke situasjonen bedre. Samtidig hadde den fotografiske teknikk kommet så langt at det nå var mulig å framstille etsede plater av plast eller metall. Platene kunne monteres på sylindrene i vanlige trykkpresser og brukes på mange forskjellige måter.
Det begynte dessuten å bli knapt med gulvplass i mange trykkerier på grunn av utvidelsene. Tusenvis av tonn metall var bundet i form av ferdig sats som ble lagret med tanke på framtidig bruk. Mange trykkerier utnyttet plassen til det ytterste. Kunne løsningen være at plassen ble utnyttet på en annen måte? Det så ut til at problemet kunne løses ved at en kombinerte og videreutviklet to former for teknikk, nemlig den litografiske trykkemetode og fotosetting. Dette er egentlig en naturlig kombinasjon, for ingen av metodene krever metallsats, og begge er basert på fotografiske prinsipper.
Dette førte til at en strøm av nye idéer, patenter og maskiner dukket opp. En oversikt viste at det i begynnelsen av 1970 fantes hele 80 forskjellige fotosettemaskiner på markedet. Det var god grunn til å være forsiktig med å kjøpe, for nye og bedre modeller meldte sin ankomst med foruroligende hyppighet. Mange trykkerier valgte å forholde seg avventende i stedet for å kjøpe en ny maskin som ville bli foreldet etter noen få måneder, skjønt de var klar over at de en eller annen gang ville bli nødt til å gå over til den nye teknikken. I sin bok Typesetting sier Andrew Bluhm om situasjonen:
«De tekniske framskritt skjer nå så hurtig at trykkerier og fabrikanter er nødt til å utvikle nye metoder og maskiner allerede mens de metoder og maskiner de har, knapt har rukket å bli rentable. Altfor ofte må en konstatere: ’Hvis den virker, er den foreldet.’»
Til tross for denne usikkerheten var det én ting som var klart: fotosetting hadde begynt å gjøre seg gjeldende og var kommet for å bli.
Noen av fordelene ved fotosats-systemene er at de sparer både tid og arbeidskraft. Ensformige arbeidsoppgaver og rutinemessige avgjørelser blir overlatt til en mini-computer. Teksten blir skrevet på et tastatur (tastebord), ofte uten at en behøver å ta hensyn til linjeavslutning og orddeling ved slutten av linjen. En angir ganske enkelt skriftart, skriftstørrelse og linjelengde. Arbeidet blir så overtatt av sats-computeren, som automatisk bestemmer oppdelingen av linjene og gir de signaler som styrer fotosetteren. Men teksten må altså først skrives på et tastatur. Ingen fotosetter eller computer kan overta denne grunnleggende funksjonen, og det er heller ingen maskin som kan rette eventuelle feil som blir skrevet på tastaturet. Den menneskelige faktor er fremdeles et nødvendig førsteledd.
Den som betjener tastaturet, må som regel skrive av etter et manuskript som allerede er skrevet på maskin. For å unngå dette dobbeltarbeidet har en oppfunnet såkalte optiske skriftlesere. Disse maskinene er i stand til å «lese» visse maskinskrevne manuskripter og omsette skrifttegnene til en form som computeren kan mates med. En benytter vanligvis et hullbånd eller et magnetbånd. Fotosettemaskinene kan arbeide utrolig hurtig i forhold til linotype-maskinene, som setter omtrent to bokstaver eller tegn pr. sekund. Mer avanserte fotosettere kan i teorien sette opptil 10 000 bokstaver eller tegn pr. sekund, og en hastighet på 8000 pr. sekund er for tiden oppnåelig i praksis. De kan til og med gjengi bilder!
De såkalte «strike-on»-systemene kom på et tidlig stadium inn i konkurransen med de maskinene som anvendte metallsats. Det engelske navnet «strike-on» sikter til at maskinene «slår» bokstavene på papir gjennom et fargebånd, omtrent som på en vanlig skrivemaskin. Systemene kan nok være effektive, særlig når de styres av en computer, men i noen tilfelle blir de nokså hurtig slitt. Dette kan ha ganske stor innvirkning på kvaliteten av satsen. Dette er ikke desto mindre en svært populær metode som er mye brukt til setting av aviser og tidsskrifter.
Første generasjon av fotosettere
Etter hvert som trykkeriene ble mer og mer oppmerksom på fotosettingens muligheter, gikk fabrikantene inn for å produsere en maskin som hurtig og effektivt kunne framstille et knivskarpt skriftbilde. De fremste fabrikantene var dem som tidligere hadde framstilt vanlige blysettemaskiner. Det ble laget en rekke gode fotosettere som hadde stor likhet med de vanlige settemaskinene, blysettemaskinene. Disse blir derfor omtalt som første generasjon av fotosettere. I stedet for støpeformer og smeltet metall var fotosetterne utstyrt med film og matriser med bilder av bokstaver, tall og tegn. Maskinene leverte et arbeid av god kvalitet, men hastigheten var omtrent som før. I de fleste tilfelle blir de betjent manuelt ved hjelp av et tastatur, og de kan derfor ikke arbeide hurtigere enn den som sitter ved tastaturet. Den store hastigheten hørte ennå framtiden til.
Annen generasjon av fotosettere
Det som kjennetegner neste generasjon av fotosettere, er at en gikk bort fra de mekaniske prinsipper og la hovedvekten på elektro-optisk teknologi. På grunn av den høye hastigheten, mellom 20 og 40 bokstaver eller tegn pr. sekund, trenger en flere uavhengige tastaturer for å produsere nok tekst til at maskinen kan bli effektivt utnyttet.
Disse fotosetterne kan være nokså forskjellige, men de virker stort sett på den måten at et bilde av hvert enkelt bokstavtegn blir projisert gjennom et linjesystem mot en film eller et fotografisk papir.
Uansett hvordan maskinene ellers er oppbygd, er det matrisen med bokstavbildet som utgjør selve kjernen i systemet. I ett system er det for eksempel en glasskive med åtte fullstendige sett med skriftsorter langs kanten. Mens skiven snurrer rundt med stor hastighet, kaster lyskilden bildet av de enkelte tegn gjennom et system av speil til et linsesystem som forstørrer tegnene til den ønskede størrelse. Én og samme bokstav kan gjengis i 16 forskjellige størrelser!
I andre modeller er lyskilden anbrakt inni en roterende trommel, og bokstavene er anbrakt på trommelens overflate. Mens trommelen roterer, blir lyset kastet gjennom bokstavene og videre gjennom linsene. Det finnes et svært hurtig system som er oppbygd omtrent som en honningkake i en bikube. Hver bokstav er anbrakt i sin egen lille celle og har sin egen lyskilde. Mekaniske bevegelser blir holdt på et absolutt minimum. En fordel ved de optiske systemene er at bokstavbildene ikke blir slitt, slik som matrisene i blysettemaskinene blir, ettersom de bruker metall. Ytterligere framskritt er blitt gjort etter at mer allsidige mini-computere er blitt tatt i bruk. I stedet for å bruke en computer som bare kan utføre en bestemt funksjon, kan en i dag få computere hvis kapasitet kan utnyttes til mange forskjellige oppgaver, ved at en ganske enkelt lar et lite kodebånd med det ønskede program løpe gjennom computerens hukommelse.
På denne måten kan en computer med liten kapasitet utnyttes maksimalt. Operatørens innskrivningsarbeid kan dessuten reduseres ved at rutinemessige instruksjoner og også ord, setninger og avsnitt som skal gjentas i teksten, blir lagret i computerens hukommelse.
Tredje generasjon av fotosettere
Tredje generasjon av disse maskinene er blitt utviklet i langt større målestokk. De er anbrakt i denne gruppen fordi så godt som ingen mekaniske prinsipper blir anvendt i dem. I motsetning til annengenerasjonsmaskinene, hvor bildene av bokstavene er anbrakt i en celle eller på en roterende trommel eller en skive, er bokstavene her innkodet som tall i computerens hukommelse. Dette betyr at en på et hvilket som helst tidspunkt har adgang til tusener av tegn og bokstaver, og at disse kan framkalles med utrolig hastighet. Når informasjonene framkalles, blir de forvandlet til et synlig bokstavbilde på et katodestråle-rør eller en skjerm, hvor bokstavbildet så blir avfotografert. Ved elektroniske manipulasjoner kan bokstavene forstørres og gjøres bredere eller smalere, ja, de kan til og med bringes til å helle, slik at de står i kursiv!
Et naturlig spørsmål er: Har alt dette ført til at trykkerier og forlag har oppnådd de fordeler de ønsket? Det kan ikke nektes for at de har oppnådd mange fordeler. Foruten at settekapasiteten har økt betraktelig, har en, etter det som blir hevdet, kunnet frigjøre mellom 40 og 50 prosent av gulvarealet i setteriet. Tonnevis av metall i form av ferdig sats er blitt frigjort, og det nye utstyret veier bare en åttendedel eller en tiendedel av tilsvarende maskiner for metallsats. Setteriene har også fått et annet utseende. Den litt dystre atmosfæren er blitt forvandlet til et kontorpreget og forholdsvis støyfritt miljø.
Disse fordelene er imidlertid ikke blitt oppnådd gratis. Fotosettemaskinene koster penger. Prisene på materialer og utstyr stiger i takt med den økte produksjonen. Og det kan få katastrofale følger hvis et computeranlegg bryter sammen. Linjestøpemaskinene kan som oftest repareres og vedlikeholdes på stedet, men til det nye utstyret trenger en spesialister, selv for å rette på de minste småfeil. For å unngå avbrytelser har enkelte trykkerier funnet det nødvendig å investere i reserveutstyr. I betraktning av hvor raskt disse maskinene blir foreldet, har dette skapt en overkapasitet på et område hvor en minst av alt skulle ønske det. Men mange regner som så at de må avfinne seg med denne situasjonen hvis de skal kunne følge med i kappløpet.
Mange av de framskrittene vi her har vært inne på, har oppstått som følge av kommersielt press, men det er verdt å merke seg at alle de nye oppfinnelsene bygger på lover og prinsipper som allerede eksisterer. Overalt i skaperverket finner en lys, magnetisme og de beste tenkelige «dataanlegg» med hukommelse. Når alt kommer til alt, kan vi mennesker bare etterligne og anvende de prinsipper som Skaperen har fastsatt.
[Illustrasjon på side 7]
(Se den trykte publikasjonen)
Lyskilde
Matrise
Linsesystem
Film eller fotografisk papir