Boktrykkerkunsten — en gammel kunst fra det fjerne Østen

LENGE før trykning med løse typer ble påbegynt i Europa, i midten av det 15. århundre etter Kristus, behersket Det fjerne østens folk denne kunsten. Allerede ved slutten av det åttende århundre var det blitt laget hundretusenvis av avtrykk på papir ved hjelp av treplater.

Det var i det samme århundret den japanske keiserinnen Shotoku ga befaling om at det skulle trykkes en «million» buddhistiske papiramuletter. Trykkingen ble fullført omkring år 770, og noen av disse amulettene eksisterer den dag i dag.

Det er ikke blitt bevart noen eksempler på trykning fra et så tidlig tidspunkt i China. Men lignende trykning ble utført der. Det første året som en med sikkerhet vet at det ble utført trykning i China, er 868. Et bevis for dette og for at boktrykkerkunsten var høyt utviklet, har vi i en hel bok som er blitt funnet i et igjenmurt kammer i en hule i nærheten av Tunhuang i China.

Mindre enn 200 år senere ble trykning med løse typer utført i China. Det var Pi Shêng som oppfant de løse typene. Shên Kua, en av Pi Shêngs samtidige, skriver:

«I Ch’ing-li-perioden [1041—1049 e. Kr.] laget Pi Shêng, en mann i bomullsklær [det vil si, en mann av det jevne lag av folket], også løse typer. . . . Hvis en skulle trykke bare to eller tre eksemplarer, ville denne metoden hverken være formålstjenlig eller hurtig. Men når en skulle trykke hundrevis eller tusenvis av eksemplarer, var den enestående [bokstavelig: ’guddommelig’] hurtig.»

Et annet land i Det fjerne østen hvor det ble gjort store framskritt på boktrykkerkunstens område, var Korea. I slutten av det tiende århundre begynte en å trykke med treplater der i landet. I kong Hyon-jongs regjeringstid (1007—1031) ble første utgave av «Tripitaka Koreana», en samling av buddhistiske sutraer, trykt. Tredje utgave av dette verket, som kom ut 25. september 1251, ble trykt fra 81 137 treplater, som til sammen hadde over 52 millioner skrifttegn. Det hadde tatt om lag 16 år å lage dem. Når vi tenker på at en fagmann i vår tid ville bruke en dag på å skjære ut ti skrifttegn, forstår vi at det må ha vært et kolossalt omfattende arbeid.

Historien antyder at koreanerne begynte å bruke løse typer om lag 17 år før tredje utgave av «Tripitaka Koreana» ble utgitt. I 1390 ga så kongen i Korea befaling om at det skulle opprettes et typestøperi. Det var på dette kongelige typestøperiet at den eldste metalltype en kjenner i dag, kyemi-typen, ble støpt. Dette var i 1403, flere tiår før Johann Gutenberg i Mainz i Tyskland fikk æren for å ha oppfunnet boktrykning med løse typer.

Selv om trykning med løse typer ble tatt i bruk i de østlige land først, ble ikke denne trykkemetoden fast etablert i Det fjerne østen, og en kjenner heller ikke til at den hadde noen betydning for utviklingen av boktrykkerkunsten i Europa. Det som i første rekke gjorde trykning med løse typer upraktisk og lite lønnsomt i Østen, var de kinesiske, japanske og koreanske skriftsystemene, som er bygd opp på en helt annen måte enn bokstavskriften. De européiske språk med sitt alfabet var imidlertid ypperlig egnet til trykning med løse typer. Oppfinnelsen av løse typer i Europa hadde således en mer dyptgående virkning på den intellektuelle opplysning av folket enn den tidligere oppfinnelsen i Det fjerne Østen.