Verdens hungrende millioner — kan det skaffes mat til dem?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

PROBLEMENE til de hungrende bønder i Asia og Afrika var noe som i høy grad var årsak til bekymring hos dem som var til stede ved en konferanse i Filippinene i juni 1977. Millioner av underernærte mennesker ville nok ha gledet seg over å få høre om den optimisme som preget noen av talene.

Konferansen var Verdens matvareråds tredje sesjon. Dette rådet blir beskrevet som «det øverste politiske organ for ernæringsspørsmål i De forente nasjoner». Hva er dets mål? «At innen det har gått ti år, skal ikke noe barn gå sultent til sengs, at ingen familie skal være redd for at den ikke skal ha brød neste dag, og at ikke noe menneskes framtid og muligheter skal bli ødelagt som følge av underernæring.»

Hva var det som fikk oss til å være til stede som observatører ved denne konferansen? For det første sulter en åttendedel av menneskeheten, og det bør være noe som foruroliger ethvert medfølende menneske. For det annet hadde det spørsmål som skulle drøftes, tilknytning til Bibelens profetier. Jesus forutsa at våre dager skulle være preget av «hunger». (Mark. 13: 8) Selve behovet for denne konferansen utgjorde et bevis for at hans ord går i oppfyllelse.

Til sist kan vi nevne at vi var klar over at mange betrakter De forente nasjoner som menneskenes beste håp for framtiden. De mener at verdens vanskeligheter bare kan overvinnes på et nasjonalt plan. Vi ønsket derfor å se hvordan denne organisasjonen arbeidet for å løse et spesielt problem, et så alvorlig problem at De forente staters utsending følte seg tilskyndt til å si: «Med mindre vi, i egenskap av folk og nasjoner som samarbeider, kan garantere en tilstrekkelig kost for alle mennesker, vil våre andre økonomiske og politiske mål være uten mening . . . ’en fredelig verden kan ikke eksistere lenge med en tredjedel rike og to tredjedeler hungrende mennesker’.»

Et internasjonalt framstøt

Mandag morgen den 20. juni 1977 overvar vi sammen med utsendinger fra 36 land, tilreisende rangspersoner, observatører og mange andre konferansens åpningsseremonier i den luftkondisjonerte, luksuriøse salen i Manila Conference Center. Når en så seg omkring i salen, kunne en se utsendinger fra rike og fattige land, fra øst og vest. Dette var virkelig en internasjonal bestrebelse for å forsøke å løse matvareproblemet.

Rådet hadde naturligvis ingen myndighet til å vedta lover som ville være bindende for medlemsnasjonene. Det vi var vitne til, var snarere en politisk institusjon som arbeidet for å utforme planer som den trodde ville være effektive. Deretter ville den forsøke å påvirke medlemslandenes regjeringer til å følge disse planene ved å gjøre bruk av De forente nasjoners politiske innflytelse.

Grunner til optimisme

Den filippinske utsendingen, som ble rådets generalsekretær, uttalte seg optimistisk da han sa: «I en verden hvor det er vanlig å fortvile, har vi i dag et håp. Vi har kommet sammen på et tidspunkt da avlingene har vært gode, da lagrene er store. Vi kan fryde oss over at det er blitt opprettet et fond på en milliard dollar til fremme av utvikling innen landbruket. Stadig flere av verdens ledere godtar den nakne sannhet at hunger og fattigdom er de viktigste sakene i vår tid.»

Ja, trass i noen tilfelle av tørke hadde gode avlinger ført til lagerbeholdninger på om lag 50 millioner tonn over det som var nødvendig for å dekke øyeblikkelige behov. Selv om befolkningen hadde økt kraftig, lot det i virkeligheten til at det gjennomsnittlig var en femtedel mer mat tilgjengelig for hvert menneske i dag enn det var i 1950.

Store problemer

Men det ble også gitt noen alvorlige advarsler. Gjennomsnittet viste at forholdet var bra. Men mange millioner hungrende og underernærte mennesker fikk ikke sin del av den maten som var tilgjengelig. Dette fikk en til å tenke på eksemplet med mannen som hadde hodet i ovnen og føttene i kjøleskapet. Hans gjennomsnittlige temperatur var ideell!

Selv om det er nok mat til rådighet, kan således mennesker sulte på grunn av problemer i forbindelse med distribueringen mellom landene og innenfor et enkelt land. Før konferansen sa for eksempel dr. Bihar fra Verdens helseorganisasjon at noen land med problemer på grunn av underernæring i virkeligheten eksporterte mat. De fattige i disse landene hadde ikke penger til å kjøpe maten, selv om den var tilgjengelig.

Den kanadiske utsendingen kom med en advarsel angående overskuddet, som var blitt omtalt som en grunn til optimisme. Han forklarte at bøndene ikke ville dyrke mer mat enn markedet kunne absorbere. Hvis det for eksempel var overflod av hvete, ville prisene falle. Bøndene ville ikke føle seg tilskyndt til å så så mye, og dette kunne føre til knapphet. Det var nødvendig med en ordning som kunne beskytte bonden mot lave priser i tider med overflod og sikre at importlandene fikk tilstrekkelige forsyninger i år med dårlige avlinger.

I betraktning av det som har skjedd senere, var den kanadiske utsendingens advarsel høyst betimelig. En rekordavling av hvete i De forente stater har for eksempel resultert i et forslag om at bøndene i 1978 tar 20 prosent av det området hvor de nå dyrker hvete, ut av produksjonen.

Krisen i 1972

Noe som bekymret de fleste utsendingene, var den skremmende situasjonen i 1972, det kriseåret som til sist foranlediget opprettelsen av Verdens matvareråd. Forut for det året hadde matvareproduksjonen i verden gradvis økt. Det hadde nok vært problemer på enkelte steder, men en dårlig avling i ett land kunne kompenseres gjennom en god avling på et annet sted. Men i 1972 førte dårlig vær til dårlige avlinger i Kina, Sovjetunionen, det sørlige Asia og Sahel-området i Afrika. Plutselig var verdens matvarebeholdning 33 millioner tonn under det som var nødvendig. Hveteprisen ble nesten tredoblet. Skipsfraktratene steg kraftig. I mange land sto menneskene overfor en virkelig hungersnød, og alle ble berørt av de økte prisene. For første gang var det tydelig å se hvor vanskelig verdens matvaresituasjon var blitt.

Denne krisen førte til sist til Verdens matvarekonferanse, som ble holdt i Roma i november 1974 under ledelse av De forente nasjoner. På dette møtet ble det vedtatt flere resolusjoner, og Verdens matvareråd ble opprettet som en hjelp til å nå de mål som ble framholdt i resolusjonene, og for å arbeide for å minske det verdensomfattende matvareproblemet.

Siden den tid har imidlertid framgangen vært liten. Det er få gjennomgripende forandringer som har funnet sted. Det målet som gikk ut på å gi matvarehjelp til fattige land, er ikke blitt nådd. Den anbefalte økning av matvareproduksjonen i fattige land er ikke blitt gjennomført. Det har vært liten framgang når det gjelder å løse problemet i forbindelse med underernæring. Det ser ut til at den internasjonale handelspolitikk fremdeles går imot de fattige land.

En grunn til alvorlig bekymring

Utsendingene ble også stilt overfor en annen uhyggelig kjensgjerning. Førtitre land ble sett på som land som har betydelige problemer. Disse ble kalt «matvareprioriterte land». Før den annen verdenskrig produserte imidlertid mange av disse landene så mye mat at de eksporterte sitt overskudd. Selv helt fram til 1950 produserte de nok til å brødfø seg selv. Men så endret dette forholdet seg. De kunne ikke brødfø seg selv. Hvorfor ikke? Delvis på grunn av at befolkningen økte så raskt. Disse landene satset også mer på industri enn på jordbruk, og mange landarbeidere flyttet til byene.

Matvareeksporterende land begynte således å importere matvarer. Dette skapte til å begynne med ingen vanskeligheter. De rike nasjonene økte stadig sin kornproduksjon. De solgte ofte sine overskudd til de fattige land til lave priser eller ga bort matvarer til slike land. I slutten av 1960-årene importerte disse fattige landene mellom 25 og 30 millioner tonn korn. I 1975 var tallet over 50 millioner tonn, og det kan komme opp i 85 eller endog 100 millioner tonn innen 1985! Dette vil bety et virkelig problem, for de fattige land har ikke råd til å kjøpe så mye mat. Selv om de kunne det, er det dessuten tvilsomt om det ville være nok skip til rådighet til å frakte den.

Noe som gjør problemet enda større, er det kolossale pengebeløp som blir brukt til krigsutstyr, penger som kunne ha blitt brukt til å brødfø jordens hungrende millioner. Det er verdt å merke seg at i den opprinnelige resolusjonen som Verdens matvarekonferanse kom med, var det blitt krevd at en måtte redusere utgiftene til krigsutstyr. Men det er heller ikke blitt tatt særlig hensyn til denne resolusjonen siden 1974.

En handlingsplan

Etter fem dager med drøftinger kom Verdens matvareråd fram til en omfattende plan som inneholdt 22 punkter. Noen av tiltakene tok sikte på å øke matvareproduksjonen i de fattige land for derved med tiden å gjøre dem selvforsynt og få slutt på det stadig voksende problemet med å importere mat. Andre berørte det umiddelbare matmangelproblem som eksisterer i de «matvareprioriterte land», og tok sikte på å gjøre matvarehjelpen mer regelmessig og effektiv. Vanskeligheter i forbindelse med ernæring og manglende handelsbalanse ble også drøftet.

Noe annet som ble anbefalt, var opprettelsen av en internasjonal kornreserve. En slik ordning ville sikre verden mat og forhindre en katastrofal gjentagelse av situasjonen i 1972. Den ville oppmuntre bøndene til å opprettholde matvareproduksjonen også i tider med nok mat. Derved kunne matvarer bli lagret i tider med overflod for å bli brukt i tider med knapphet.

Alle disse skrittene ble sett på som høyst viktige. Den jugoslaviske utsendingen bemerket at det var av ’avgjørende betydning for rådet å få til et virkelig gjennombrudd’. Med hensyn til forslaget om å opprette en matvarereserve het det i en pressemelding: «Det som skjer med disse 40—50 millioner tonn hvete i år, vil ha en større betydning for sikringen av verdens matforsyning enn noen annen enkel begivenhet som menneskene har kontroll over, og som Verdens matvareråd kan øve innflytelse på.»

De hungrende vil bli mettet

Resultatene av denne konferansen er noe bare tiden vil vise. Den kan bringe goder til utallige millioner av sultende mennesker. Men det er mange hindringer som står i veien. Det er for eksempel slike faktorer som muligheten for dårlige avlinger, fortsatt befolkningsøkning, udugelighet hos noen nasjonale regjeringer og langsomtvirkende erosjon av dyrkbare landområder som kan benyttes til jordbruk. Dette er ting som Verdens matvareråd ikke har noen kontroll over.

Mens vi lyttet til ekspertene på konferansen, ble vi klar over at de menneskene som utsendingene forsøkte å hjelpe, tydeligvis var helt uvitende om disse drøftelsene. Det var også tydelig at ekspertene som var forsamlet her, enten var uvitende om eller unnlot å ta i betraktning den endelige løsningen på de problemene som ble drøftet på konferansen. Bibelen viser at Jehova Gud er den som lar «urter [gro] til menneskets tjeneste». Og det er han som lover å gi «de hungrige brød». (Sl. 104: 14; 146: 7) Den matmangel som rådet drøftet, er nettopp en del av beviset for at Jehova Gud gjennom sitt rike nå snart vil innføre en ny ordning, som ikke vil være preget av et slikt problem som matmangel. Da vil Gud ’opplate sin hånd og mette alt levende med velbehag’. — Sl. 145: 16; Matt. 24: 3, 7.