Oljen fra Nordsjøen — hva kan den gi, på godt og ondt?

HVIS du hadde et vakkert hus og en ganske stor jordeiendom omkring det og så plutselig oppdaget olje og gass på eiendommen, hvordan ville du da ta det? En ting er sikkert — du ville få bedre økonomi etter et slikt funn. Men du måtte kanskje også flytte fra det vakre huset ditt på grunn av all forurensningen som gass- og oljeproduksjonen ville føre med seg.

Norge er på sett og vis i en slik stilling. Da vi i 1969 oppdaget store forekomster av olje og gass på vår kontinentalsokkel i Nordsjøen, var vi allerede for et moderne velferdssamfunn å regne. Siden den gang er det gjort flere funn på den norske sokkelen, og ett av dem, Statfjord-funnet, er det største oljefunn som noen gang er gjort offshore. Produksjon av olje og gass er i full sving i den norske del av Nordsjøen, og mer boring og økt produksjon kan ventes i årene som kommer.

I en slik situasjon er det forståelig at mange er engstelige for de følger en forurensning av havet kan få for fiskebankene og strendene. Dette har da også ført til et sterkt press på myndighetene for å få gjennomført så strenge sikkerhetstiltak som overhode mulig.

Det hele kom brått på

Oljealderen kom brått på Norge. I 1959 ble det oppdaget gass utenfor Nederland, og i begynnelsen av 60-årene trakk Nordsjølandene opp grenser på kontinentalsokkelen etter et midtlinje-prinsipp. I 1965 ble de første tillatelser gitt til boring og utvinning på den norske kontinentalsokkelen, og den første brønnen ble boret av Esso-organisasjonen i 1966.

De første tegn til hydrokarboner ble funnet i 1968. Men det var ikke før i desember året etter at det store oljefunnet ble gjort av Phillips Petroleum Company. Det var helt sør på den norske sokkelen at dette funnet ble gjort, i det området som nå er kjent som Ekofisk-feltet, og man fant også gass der.

I 1971—1972 fant man store mengder gass lenger nord, på Frigg-feltet, i grenseområdet mellom norsk og britisk sokkel, og i 1974 gjorde man så kjempefunnet på det feltet som nå kalles Statfjord. Produksjon av olje har vært i gang på Ekofisk siden 1975, da det ble produsert 9,2 millioner tonn. I 1977 kom den norske produksjonen opp i 16,5 millioner tonn (målt i oljeekvivalenter, en enhet som tar med både olje og gass som er produsert).

I 1976 kunne Norge for første gang ha en netto eksport av olje, da det ble produsert 13,6 millioner tonn, mens det norske årsforbruket er på ni millioner tonn.

Høsten 1977 kunne også produksjonen av gass ta til, etter at gassledningen til Emden i Nord-Tyskland ble tatt i bruk fra Ekofisk, og en annen gassledning ble tatt i bruk fra Frigg-feltet og inn i Skottland.

Hvor stor velstand?

Norge var vel Europas fattigste land ved århundreskiftet, men i 1970 var vi kommet opp på niende plass blant verdens rikeste nasjoner, målt i brutto nasjonalprodukt (BNP) pr. hode. Og det var før noe olje i det hele tatt var pumpet opp fra Nordsjøen.

Det var flere grunner til denne velstanden. Handel og skipsfart spilte en stor rolle (og sørget for om lag 28 prosent av BNP). Fra århundreskiftet hadde også en sterk industri utviklet seg (og sto for ytterligere 25 prosent av BNP). Jordbruk, skogbruk og fiske, som en gang var de viktigste inntektskilder, yter nå sammenlagt bare omkring 6,5 prosent av brutto nasjonalproduktet.

Så var det altså at oljen kom inn i det økonomiske bildet. Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde regner med at produksjonen av olje og gass omkring 1980 vil ha en årlig verdi på mellom 35 og 40 milliarder kroner, og at statens andel av denne inntekten vil ligge på cirka 20 milliarder kroner årlig.

I tillit til de kommende oljeinntekter har Norge tatt opp store lån i utlandet. Dette er blitt gjort for å stimulere nasjonaløkonomien og forhindre at den blir altfor sterkt påvirket av den internasjonale depresjonen. Stortinget godkjente for noen år siden en opplåning på opptil fem milliarder kroner. Det er tatt opp lån på gunstige vilkår, og de tilsvarer nå nesten hele dette beløpet. Ved utgangen av 1977 var det imidlertid også klart at nettogjelden til utlandet var steget til cirka 80 milliarder kroner, mot bare 20 milliarder ved utgangen av 1974. Dette sammen med en dyster nedgang i eksporten gjorde at regjeringen utover våren satte i verk en rekke mottiltak for å få forbruket ned, redusere importen og stimulere sparingen.

På den annen side er det også blitt klart at investeringene på kontinentalsokkelen blir atskillig større enn regjeringen opprinnelig regnet med. Kostnadene for utbyggingen av Statfjord-feltet ble først satt til 18 milliarder kroner. Høsten 1976 ble så tallet hevet til 32 milliarder. Nå blir det anslått at de vil komme opp i omkring 60 milliarder, og enkelte pessimistiske observatører mener at hele feltet vil komme på over 100 milliarder før det er ferdig utbygd. Og dermed kan nok inntektene fra olje- og gassfeltene bli noe mindre enn mange fra først av trodde.

Hvor store er offshore-feltene? Noe nøyaktig svar på dette kan ikke gis. De totale utnyttbare reserver blir i dag anslått til cirka 1200 millioner tonn oljeekvivalenter. Prognosene for produksjonen i begynnelsen av 80-årene går ut på at Norge kan produsere 75 millioner tonn årlig fra de nåværende feltene og eksportere fra 60 til 65 millioner tonn olje og gass. Det betyr at litt under ti prosent av det nåværende forbruk i Vest-Europa kan dekkes av produksjonen fra Norge.

Forurensningsfaren

Helt siden boringen begynte i Nordsjøen, har det hersket en viss frykt for ulykker som kan føre til miljøskader. Denne frykten fikk ny næring da oljen begynte å sprute ut på Bravo-plattformen på Ekofisk-feltet den 22. april 1977. Utblåsingen ble grundig dekket av fjernsyn, radio og aviser den uken den varte, og folk rundt hele Nordsjøen var redd for at de 15 000—21 000 tonn olje som var blåst ut, skulle drive inn og ødelegge strendene deres i ukene som fulgte.

Til tross for et meget mangelfullt utstyr til bekjempelse av oljeforurensning i havet ble det 6000 kvadratkilometer store oljeflaket snart brutt ned på naturlig vis, og etter noen uker var det ikke mer olje å se. De norske havforskerne som hadde arbeidet med saken, rapporterte at det hverken så ut til å være kortsiktige eller langsiktige farer for livet i havet som følge av utblåsingen.

Mannen som i første rekke var ansvarlig for å få stoppet utblåsingen, Paul «Red» Adair, sa senere til en kongresskomité i Washington at oljesøl fra slike offshore-ulykker ikke var så farlig og omfattende som andre former for oljeforurensninger. «Utblåsinger offshore er blitt blåst ut av alle proporsjoner,» sa han til kongresskomitéen, og han la til at forurensningen fra tankskip var et langt større problem.

Ikke lenge før ulykken i Nordsjøen hadde Shell fått utarbeidet en analyse som tok sikte på å vurdere de mulige farer ved forskjellige typer utblåsinger. I det verste tilfelle som kunne tenkes — en utblåsing på Statfjord som var på 5,5 millioner fat olje — ville ikke mer enn 100 000 fat kunne nå inn til norskekysten. Og generelt ville bare omkring fem prosent av den utblåste oljen nå inn til noen kyst. Under normale forhold ville ikke denne oljen nå kysten før to eller tre uker etter ulykken, noe som ville gi god tid til å forberede mottiltak mot forurensningsfaren.

Debatt og nasjonale mål

Debatten omkring nordsjøoljen har tydelig vist at det ikke er større enighet om hvordan man skal håndtere de rikdommer som er funnet under kontinentalsokkelen. Én diskusjon dreier seg om farene for livet i havet og for miljøet i sin alminnelighet. En annen gjelder faren for framtidige utblåsinger. Sikkerheten generelt sett drøftes i Stortinget og av norske forskere. Spørsmålet om man skal tillate prøveboring nord for den 62. breddegrad, har vært et annet ømtålig politisk spørsmål. Den stadig sterkere posisjon som gis statsselskapet Statoil, er også gjenstand for kritikk. Og så har vi det store spørsmålet om hvilken framtid norsk industri skal ha i en oljenasjon.

Det er naturligvis ikke merkelig at slike saker kommer opp til debatt. En oljeindustri er noe helt nytt for Norge, og det reiser seg mange spørsmål om hvilken innvirkning oljevirksomheten vil ha på samfunnet i sin alminnelighet.

De mål politikerne har satt for utviklingen av det norske samfunn, bidrar naturligvis til å farge diskusjonen om de enkelte spørsmål. Disse mål går ut på at man skal arbeide for å heve både levestandard og livsstandard, og det innbefatter å bedre miljø og arbeidsforhold. De politiske partiene går nesten enstemmig inn for å fremme den internasjonale solidaritet og bedre forholdene i utviklingslandene. Fra enkelte hold er det til og med blitt foreslått at det meste av oljepengene bør settes til side som hjelp til utviklingslandene.

Vil så oljen fra Nordsjøen bli til gagn for folk i Norge og andre land? Eller vil den, når alt kommer til alt, bli mer til skade for alle som er interessert i å bedre både sin livskvalitet og sin levestandard? Dette er noe som bare tiden kan vise.