Hva bør barn lese?
FANTASIFULLE historier, science fiction-bøker, romantiske fortellinger, hobbybøker, spennende fortellinger, eventyr — alt sammen konkurrerer om barnas oppmerksomhet. «Kjøp den boken til meg!» «Jeg vil lese den fortellingen!» Er dette noe barna dine sier? Oppmuntrer du dem til å lese? I så tilfelle, hva oppmuntrer du dem til å lese?
Det er ikke så å forstå at alle barn føler trang til å fordype seg i en bok. Undersøkelser viser at fjernsynet har undertrykt leselysten hos mange barn. En forsker sa: «Barnas TV-titting har avgjørende innvirkning på deres lesevaner; den har betydning for hvor mye de leser, hva de leser, [og] hvor godt de liker å lese.» Mange lærere og psykologer anbefaler derfor mindre fjernsyn, mer lesing.
De fleste foreldre vil at barna deres skal bli glad i å lese. De vet at gode leseferdigheter er noe en har stor glede av. En lærebok sa så treffende: «Lesingen har direkte innflytelse på vårt liv. Den type arbeid vi utfører, de ferdigheter vi tilegner oss, den glede vi har av livet, og vår åndelige vekst har alt sammen forbindelse med vår leseferdighet. En som ikke kan lese, blir berøvet en god del av læringens og erfaringens rikdom.»
Betyr dette på den annen side at foreldrene bør være så glade når de ser at barna leser, at de gir dem alt det lesestoff de vil ha? Eller bør foreldrene ha en viss kontroll med hva barna leser?
Hva ønsker du å oppnå?
Det finnes i dag svært variert barnelitteratur på markedet. Bare i De forente stater og Canada er det over 150 utgivere av barnebøker og over 250 blad og seriehefter for barn. Er det ikke rimelig å vente at de tanker gutter og piker tilfører sinnet, vil virke på deres forventninger, deres forhold til andre og deres syn på seg selv? Spør deg selv: Hvordan vil jeg at mitt barn skal betrakte andre mennesker? Hvilke moralnormer ønsker jeg å innprente i det?
I dag er det vanlig at barn får lese og se det de vil, slik at de kan «fastsette sine egne moralverdier». Hvis du følger denne filosofien, lar du i virkeligheten andre mennesker forme ditt barns syn på livet.
Men håper ikke alle foreldre at deres barn skal bli sunne, likevektige og stabile mennesker? Ønsker de ikke at de skal gjøre det godt i livet, og vil de ikke derfor oppmuntre dem til å tilegne seg kunnskaper? Hvordan kan dette oppnås? Et bibelsk ordspråk sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» (Ordspr. 22: 6) Det er derfor innlysende at foreldrene bør bestemme hva deres barn skal få lov til å lese og dvele ved. Dette er enda mer innlysende når en tenker på hvordan en fortelling kan virke på et ungt sinn.
De tror det de leser
En mor iakttok sin lille sønn mens han satt og leste en fortelling om hvordan den «kloke edderkoppen» redder «den dumme, lille grisen», så den ikke blir slaktet. Da han var ferdig med fortellingen, var han så rørt at han kysset bildet av edderkoppen! Kan det være noen tvil om hvor dypt inntrykk fortellingen gjorde på ham, eller om hvor «virkelig» den var for ham?
En barnebokforfatter innrømmet at lesestoff har en slik virkning på barn. Han sa: «Sannheten er at barna lever seg inn i det de leser. I begynnelsen spør de kanskje: ’Er det sant?’ Men selv om du sier: ’Nei, det er bare en fortelling’, blir det aldri bare en fortelling for barna. Det er noe som skal oppleves, en fullstendig og høyst virkelig opplevelse.» Forfatterinnen Alice Dalgliesh understreker ytterligere hvor sterkt fortellinger virker på barn: «Voksne er noen ganger ikke klar over det svært viktige poeng at bøker for små barn ofte går over i handling — barnet tegner eller dramatiserer det som blir lest for det, eller fletter det inn i sin tale.»
Gjennom det barna leser, kan de plutselig befinne seg i en afrikansk urskog eller ute i verdensrommet, eller de kan reise rundt med prinsen som leter etter prinsessen.
Parabler eller fortellinger med et bestemt poeng er spesielt virkningsfulle. En mor til flere gutter forteller at en fortelling om et tre og en liten gutt gjorde dypt inntrykk på guttene, som ofte hadde en tendens til å være gjerrige overfor hverandre. Treet ga gjentatte ganger deler av seg selv til gutten, helt til det bare var trestubben igjen av det. Moren forteller hvordan guttene reagerte: «Det er tydelig at samtlige av guttene ikke identifiserer seg med gutten, men med treet, som, slik de oppfatter det, har oppnådd større tilfredshet ved å gi enn gutten noen gang har kunnet oppnå ved å ta imot.»
Ja, ved å lese slike fortellinger kan barna lære hvordan de bør leve. Deres fantasi og skaperevne kan bli stimulert. De kan få et innblikk i den «store verden» utenfor nærmiljøet. De kan bli orientert om fortiden — historie. Men er alle bøkene på barneavdelingen i biblioteket eller i bokhandelen like bra for barna? Kanskje ikke. Vi må ikke se bort fra at barnelitteraturen har forandret seg i den senere tid. En ganske kort oversikt over utviklingen vil vise hvordan tendensen nå er.
Barnelitteraturens utvikling
Helt siden en franskmann utga Gåsemors historier i slutten av det 18. århundre, har utgiverne prøvd å tilfredsstille et ungdommelig publikum. I det 19. århundre begynte brødrene Jacob og Wilhelm Grimm å skrive ned tyske folkeeventyr. Omtrent samtidig begynte H. C. Andersen i Danmark å skrive fortellinger som har vært populære i generasjoner. I England skrev Lewis Carroll Alice i Eventyrland.
Senere har det kommet svært variert lesestoff for barn. Mange av fortellingene er bearbeidede gamle folkeeventyr — ofte en blanding av sterkt overdrevne historiske beretninger og myter. Andre dreier seg om situasjoner fra det daglige liv. I dag blir barnelitteraturen vanligvis inndelt i fire kategorier:
1) Faglitteratur. Til denne kategorien hører oppslagsbøker for barn og håndbøker som forteller hvordan barna kan lage eller gjøre bestemte ting. Slike bøker kan hjelpe barna til å overvinne frykten for å prøve noe nytt. De kan gi dem et innblikk i hvordan en motor virker, eller lære dem å dyrke noe i hagen, arrangere blomster eller behandle penger.
Bøker som lærer barn alfabetet og nye ord, kan hjelpe dem til å utvide sitt ordforråd og bedre forstå det de leser.
2) Eventyr. Dette er fortellinger som handler om feer, dverger, trollmenn og lignende, og som har vært populære i generasjoner. I eventyrene er det ofte noe overnaturlig eller magisk som løser problemene. I 1697 utga Charles Perrault fem eventyr, deriblant eventyrene om «Ridder Blåskjegg» og «Askepott», som fremdeles er populære. Ettersom mange av eventyrene først eksisterte på folkemunne, er deres opprinnelse ofte uklar.
3) Fantasifulle historier. Dette er verker av kjente forfattere. Men i likhet med eventyrene beskriver de personer og begivenheter som ikke hører hjemme i det virkelige liv. Det suser i sivet og Pinocchio er kjente eksempler. I fantasifulle historier fra den senere tid er handlingen ofte henlagt til andre planeter i verdensrommet.
4) Skjønnlitteratur. Denne kategorien omfatter bøker som beskriver verden slik vi kjenner den, selv om personene og situasjonene er oppdiktet. Kjente eksempler er Heidi og Den sveitsiske Robinson.
Det er bøker i denne siste kategorien som har gjennomgått de mest drastiske forandringene i de senere år. Barnebokforfatteren Jane Yolen beskriver den nye tendensen: «Det er ikke lenger noe som er tabu i barnebøker, bortsett fra det som har med dårlig smak å gjøre. . . . Det som en før ikke engang hvisket om i krokene og bare fniste av i baren, er nå vanlig kost for unge lesere. Det syn som var alminnelig før — at visse ting skal være tabu for barn ganske enkelt fordi de er for unge — er ikke lenger moderne.» — The Writer, april 1975, side 12.
Som grunner til denne forandringen nevner hun 1) mer opplyste barn, 2) en overflod av tidsskrifter i huset som beskriver dagens verden, og 3) særlig fjernsynet, som viser «studentopptøyer» og «snikmord på politiske størrelser» i det øyeblikk det skjer, og skildrer stridigheter med hensyn til fødselskontroll og forandringer på kjønnslivets område med den største åpenhet.
Mange er kanskje ikke enige med henne i hvorfor tendensen har utviklet seg i den retning den har, men det er i hvert fall et faktum at mange av de emner som nå blir behandlet i barnebøker, ikke ble behandlet i den slags litteratur for 10—15 år siden. En kan nå få bøker for barn som handler om drukkenskap, skilsmisse, utenomekteskapelige kjønnslige forbindelser, svangerskap og senilitet.
Enkelte barnebokforfattere har dessuten en tendens til å mene at det er et uttrykk for fordommer og sneversyn å skrive moraliserende — det vil si å skrive i den hensikt å lede barna bort fra det onde og i retning av det gode. De hevder at dette er «propaganda». Ifølge deres oppfatning bør ikke bøkene handle om «de snille» som en kontrast til «de slemme» — heltene som en kontrast til skurkene. De mener at forfatteren ikke skal moralisere eller belære. Han skal bare fortelle en overbevisende historie.
En annen forandring har å gjøre med enkelte barnebokforfatteres holdning til Bibelen. En av dem sa for eksempel: «Mange av beretningene i Det gamle testamente er basert på den primitive oppfatning av Jehova som en hevnens Gud, som straffer på en forferdelig måte (for eksempel i beretningen om vannflommen), eller en Gud som krever utførlige beviser for at hans tilbedere underkaster seg under hans vilje (for eksempel i beretningen om Abraham og Isak).»
Men det er ikke dette Bibelen lærer. Den skildrer tvert imot Jehova som en kjærlig Far, som oppfordrer sine barn til å vende seg fra det onde og gjøre det gode. (Mal. 3: 6—10) Men en forfatter som inntar en slik fiendtlig holdning til Bibelens Gud, vil naturligvis ikke oppmuntre sine unge lesere til å se hen til Ham. Kristne foreldre, som tror at et nært forhold til Gud er den største gave de kan gi barna, vil være på vakt mot et slikt syn.
Etter at vi nå har sett på hvor mange muligheter barnelitteraturen byr på, spør vi igjen dere foreldre: Hvordan skal dere se på alle disse forskjellige bøkene? Hva vil dere at barna skal lese?
Hva kan foreldre gjøre?
Det vil naturligvis ikke være klokt å betegne all litteratur som hører inn under en av de nevnte kategoriene, som «bare dårlig» eller «bare god». Foreldrene må ha klart for seg barnets følelsesmessige behov i forhold til alderen og hvordan lesestoffet kan virke på det bestemte barnet.
La oss for eksempel se på eventyrene. Noen mener at eventyr er berikende for barna. De appellerer til fantasien, og vanligvis seirer det gode over det onde. Andre vil hevde at eventyr handler om overtro og fremmer et usunt syn på det overnaturlige. Eventyr kan dessuten få barn til å leve i en drømmeverden og vente at det skal finnes magiske løsninger på livets problemer, i stedet for å forstå at de må anstrenge seg for å nå de mål de setter seg.
Dette er noe dere foreldre må ta stilling til. Men er dere ikke enige i at det er viktig å behandle hvert barn som et enkelt individ? Ett barn har kanskje allerede en tendens til å gi seg av med «dagdrømmerier», og det vil da være forstandig å prøve å vende dets oppmerksomhet i andre retninger.
«Men hvordan kan jeg vite hvilken virkning eventyrbøkene har på barnet?» spør du kanskje. Det er ikke alltid så lett å bli klar over det. Det er mange andre ting enn det barnet leser, som øver innflytelse på det. Men det er i hvert fall én ting som kan si deg mye om hvordan et barn reagerer på det det leser.
Les fortellingen sammen med barnet. Det vil sette veldig stor pris på det. Det gir barn som er glad i å lese, en anledning til å gi uttrykk for sine følelser, og det oppmuntrer dem som ikke er så glad i å lese, til å lese mer. Ja, enkelte lærere hevder at når foreldrene leser for barn som er så små at de ikke selv kan lese, fører det til at barnet på et tidlig tidspunkt får lyst til å lese.
Du vil kanskje bli overrasket over barnets reaksjon og over hvilke trekk ved fortellingen som gjør størst inntrykk på det. Spør det: «Hva synes du om den mannen?» «Hva liker du best ved denne fortellingen?» Tenk over svarene. Kanskje du ønsker å foreta en forandring og sørge for at barnet leser mindre skjønnlitteratur og mer faglitteratur. Det kan føre til at barnet ikke bare får lyst til å lese om hva andre har opplevd, men også til å gjøre ting selv.
Dette betyr naturligvis ikke at det ikke er nødvendig å tenke over hva slags bøker som blir tatt inn i hjemmet. Du vil sikkert foreta et skjønnsomt utvalg av nyere bøker i skjønnlitteratur-kategorien. Bør ikke foreldrene være de som avgjør når barna skal lære om kjønnslivet, svangerskap og abort? Og selv om barn bør få lære at også snille mennesker kan gjøre feil, må vi spørre: Har det noen heldig virkning på utviklingen av deres personlighet å lese om skurker som vinner over sine motstandere?
Vil du at barnet ditt skal tro at «makt går for rett»? Bør ikke barn snarere lære at det finnes både en rett og en gal handlemåte, og at det er viktig å ha prinsipper å rette seg etter? Mange mener at serieheftenes «superhelter», som ødelegger alt som står i veien for dem, er farlige eksempler for barna.
Også når det gjelder faglitteratur, kan foreldre finne det forsvarlig å bla igjennom boken før de lar barnet lese den. Noen bøker framstiller enkelte raser eller nasjonaliteter i et dårlig lys. Andre inneholder svært dogmatiske uttalelser.
En bok om naturvitenskap kan for eksempel legge tingene fram på en svært selvfølgelig måte. Det kan være at den hevder at alt liv på jorden har utviklet seg fra laverestående livsformer, og at den derved antyder (eller til og med sier rett ut) at Bibelens beretning om skapelsen bare er en «religiøs myte». Dette kan være i strid med den religiøse opplæring barnet får. Faren eller moren kommer kanskje til at barnet kan få lese boken på grunn av dens generelle verdi, men vil først snakke med barnet om visse synspunkter som kommer fram.
Alt dette tar tid. Men det viser at du bryr deg om barnet. Du vil at det skal lære, men du vil også at det skal vite hva som er til gagn for det og kan gjøre det lykkelig. Vi kan ikke skjule verdens realiteter for barna. Foreldrene må finne ut når og hvordan de vil gjøre det enkelte barn kjent med dem. Men ettersom det lille barnet — som vanligvis er fullt av spørsmål og ivrig etter å lære — er betrodd deg, må du ikke undervurdere den betydning din veiledning og kjærlighet har for dets mentale og følelsesmessige utvikling.
Forstandige foreldre er dessuten klar over at vi alle — også små barn — har et åndelig behov. Små barn har ofte en mengde spørsmål; av og til stiller de svært vanskelige spørsmål. Guds Ord, Bibelen, er en rik visdomskilde. Det kan «gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet». (Ordspr. 1: 4) Når du leser Bibelen sammen med barna, vil det helt naturlig føre til at dere kommer i prat om de ting som virkelig er av betydning. De fleste av dem som har brukt Bibelen som moralsk veileder, har sett at den ikke bare representerer god litteratur, men at den er et nødvendig «lys» i livet. — Sl. 119: 105, 160; 36: 10.
I dag finnes det et større utvalg av barnelitteratur enn noen gang tidligere. Og det er mange ting som konkurrerer om barnas tid — fjernsynet og stadig flere muligheter for atspredelser og fornøyelser. Du gjør rett i å oppmuntre barnet ditt til å lese. Men det vil også være forstandig av deg å følge med i hva det leser, slik at du kan lede det i riktig retning.
Når alt kommer til alt, er det kanskje som filosofen Bacon en gang skrev: «Noen bøker er til å smake på, andre kan slukes, og noen få kan tygges og fordøyes.»