Tenk over vitnesbyrdet fra dyreriket

DYRENE står overfor et problem som er helt annerledes enn det problem plantene står overfor. Plantene er stort sett ubevegelige. Ettersom de står på det samme sted, må de ha den nødvendige tilpasningsevne, slik at de kan klare seg under skiftende og ugunstige forhold i miljøet. De må dessuten frambringe næring av uorganiske stoffer.

Dyrene har vanligvis stor bevegelsesfrihet. De kan ikke selv framstille den næringen de trenger, men må samle den eller jage etter den. De må derfor anvende andre metoder for å skaffe seg næring og for å formere seg og føre arten videre. Disse metodene er forskjellige hos de ulike artene, men alle tjener sin hensikt.

Dyrenes kroppsform og de metoder de benytter, svarer på mange områder godt til forskjellige oppfinnelser som menneskene har gjort, og innretninger som de har laget til jakt og beskyttelse og så videre. Menneskene har i virkeligheten vært i stand til å forbedre sine oppfinnelser, for eksempel fly, optisk utstyr, skip og annet «avansert» utstyr ved å studere dyrenes oppbygning og atferd. Dyrene blir ikke tilskrevet en intelligens, slik at de har kunnet uttenke disse tingene, og de er på ingen måte i stand til å forme eller forandre sin egen kropp for å kunne utvikle slike ting. Hvor skriver denne intelligensen seg da fra?

Forholdet mellom formering og faren for utryddelse

Det er tydelig at når det gjelder eggleggende skapninger, står antallet av de egg opphavet produserer, i forhold til de farer som eggene eller det nyutklekte avkom kan bli utsatt for. En østers produserer for eksempel omkring 50 millioner egg av gangen. Nesten alle dyr i havet liker å spise disse eggene. Og de får anledning til å spise millioner av dem, for eggene flyter omkring i flere dager før de setter seg fast et sted hvor de utvikles til de er utvokst. Selv om millioner av disse eggene blir spist, er det nok egg som overlever, til at østersbestanden blir opprettholdt. Men det er tydelig at østersen ikke vet hva som skjer med eggene. Mange andre skapninger i sjøen som heller ikke gjør noe for å beskytte eggene sine, legger en mengde egg, om enn ikke i så stort antall som østersen.

Kongeørnen legger på den annen side mellom ett og fire egg av gangen, og en nordamerikansk havørn legger mellom ett og tre egg. Disse fuglene bygger reir på høytliggende steder som er vanskelige å komme til, og med sin flygeevne og sine kraftige klør er de i stand til å beskytte reirene. Det er derfor unødvendig for dem å legge et stort antall egg.

The Encyclopædia Britannicaa sier om den generelle virkning av en slik variert produksjon når det gjelder de forskjellige dyreartene:

«Gjennomsnittlig finner det ikke sted noen påfallende økning eller nedgang i populasjonene, og når det gjelder disse populasjoner . . . svarer formeringsraten til den totale dødsraten for egg, unger og voksne dyr.

Noen tilhengere av evolusjonsteorien hevder at denne likevekten mellom formeringsraten og dødsraten er en evolusjonær mekanisme som skal hindre at dyrebestanden blir for stor. Andre holder seg til teorien om naturlig utvalg. Men når en tenker nærmere over alle de faktorer som er involvert — klima, formering, tilgangen på næring og andre ting — har en da noe som helst fornuftig grunnlag for å tro at det var ikke-intelligente krefter som tilrettela og bestemte disse uhyre kompliserte forhold på en slik enestående vellykket måte?

Havskilpadden, som legger omkring 100 egg i året, er et eksempel på hvor komplisert det er å opprettholde likevekten i økologien. Hunnskilpadden drar på land når det er mørkt, og graver huller i sanden, hvor den legger eggene og dekker dem til. Deretter overlater den eggene til seg selv. Når tiden er inne til at utklekkingen skal finne sted, føler skilpaddeungen trang til å bryte ut av skallet. For å kunne bryte ut av skallet er den derfor utstyrt med et spesielt hardt punkt på hodet som den stikker hull med. Så graver den seg opp av sanden og begynner straks å kravle mot havet i full fart. På veien dit er den i stor fare for å bli fanget av rovdyr, særlig av rovfugler. Selv om den ikke vet dette, haster den av sted og forserer alle hindringer, og hvis den blir plukket opp og snudd den andre veien, snur den seg straks tilbake igjen for å nå sitt naturlige element, havet, og finne beskyttelse der. Selv der er den imidlertid i fare, og mange skilpaddeunger blir spist opp av fisk. Både fugler og fisk får således sin del av skilpaddene til føde, men et tilstrekkelig antall overlever for å sikre havskilpaddebestanden.

Er det en følge av blinde krefters spill at hver eneste av skilpaddene så ufeilbarlig og besluttsomt søker mot havet? Hvordan vet den at den må bryte seg ut av skallet og grave seg opp av sanden på rugeplassen? Er det bare en tilfeldighet at den er blitt forsynt med spesielt utstyr for å kunne bryte ut av skallet? Hvert eneste ledd i prosessen, like fra det øyeblikk moren går i land i mørket og graver ned eggene, slik at de ligger beskyttet mot de fleste rovdyr, og inntil skilpaddeungene når havet, er av livsviktig betydning. Hvis bare ett av disse leddene sviktet, ville havskilpaddene bli utryddet i løpet av svært kort tid.

Beskyttelsesmetoder

En art trupialer i Mellom-Amerika beskytter ungene sine på en måte som ville sette selv det mest intelligente menneskes hjerne på prøve. Kattedyr, store firfisler og vaskebjørn-lignende dyr ville lett kunne plyndre disse fuglenes reir, selv de som blir bygd høyt oppe i trærne. Men disse fuglene lurer fiendene ved å søke hjelp hos en forbundsfelle, uten denne forbundsfellens innbydelse. De bygger en hel koloni av reir, ofte så mange som 50 eller flere, på en enkelt grein i et stort tre. De velger en grein hvor det allerede finnes et stort vepsebol med tropiske vepser. Vepsene ser ikke ut til å irritere seg over reirene eller over fuglenes virksomhet, men ve den inntrenger som forsøker å nærme seg reirene!

Den vestafrikanske nattsvermerens larve har farlige parasittiske fiender. Disse parasittene borer seg gjennom sommerfugllarvens kokong og legger egg i larvens kropp. Når sommerfugllarven er fullvoksen, blir den fortært av de parasittiske larvene. Når så de parasittiske larvene borer seg ut av kokongen, spinner de små, skumlignende kokonger til seg selv. Når sommerfugllarven til å begynne med spinner sin kokong, lager den derfor noen skumlignende bobler, som blir festet på utsiden, slik at det ser ut som om kokongen allerede er blitt invadert. Dette blir gjort i et forsøk på å holde parasittene borte, noe som ofte uten tvil lykkes. Er det bare en tilfeldighet at sommerfugllarven er blitt utstyrt med evnen til å lage en slik virkningsfull kamuflasje?

Jaktutstyr

En liten karibisk fisk som heter Anableps dowei, liker å fortære små godbiter som flyter på vannoverflaten. Den må derfor kunne se både over vannoverflaten etter mat og under overflaten etter fiender. Dette ville være umulig med øyne som bare har vanlige linser. Men Anableps har «bifokale» linser. Ved hjelp av to pupiller kan den se over vannet gjennom den del av linsen som har den minste brennvidde, og under vannet gjennom den del som har den største brennvidde. På denne måten benytter den seg av det faktum at lyset beveger seg med en annen hastighet gjennom luften enn gjennom vannet. For å holde øynene fuktige dukker den hodet under vann med få minutters mellomrom.

En annen fisk som er utstyrt på en enestående måte for å overvinne lysbrytningen i vannet, er skytterfisken. Nesten alle har oppdaget at en gjenstand som ligger under vann, ser ut til å være nærmere enn den er, når en ser den fra et punkt over vannet, eller at en påle som blir stukket på skrå ned i vannet, ser ut til å være bøyd. Hvis en sikter med en pil eller et skytevåpen mot en liten gjenstand i vannet, må en foreta en nokså innviklet beregning for å ramme gjenstanden. Skytterfisken står overfor det omvendte av dette problemet. Den ser et insekt på en grein. Den stikker straks hodet eller bare munnen over vannet og skyter så ned insektet med en vannstråle. For å kunne gjøre dette må den ta sikte på veien opp mot vannoverflaten, idet den samtidig tar hensyn til lysbrytningen i vannet. Er denne evnen til å foreta en slik øyeblikkelig matematisk beregning noe som er konstruert og bygd inn i skytterfisken, eller ble en komplisert sammensetning av mange faktorer bare tilfeldigvis og helt av seg selv preget inn i kroppen til en av de første skytterfiskene for så å bli overført til alle dens etterkommere?

Aerodynamikk i fugleverdenen

Det er blitt gjort mange undersøkelser av aerodynamikken i forbindelse med fuglenes flukt. Alle fugler er utstyrt i samsvar med den rolle de spiller i den økologiske ordning. Når rødnebbternene trekker, flyr de 16 000 kilometer. Slike trekkfugler er utstyrt med tanke på høy hastighet. Noen fugler kan bevege vingene på en propell-lignende måte når de flyr framover. Andre kan holde seg i luften i timevis ved å benytte seg av glideflukt. Når vingene føres nedover, blir fjærene flatet ut, slik at vingene kan «slå» luften så kraftig som mulig. Når vingene føres oppover, blir fjærene vridd og spredt, slik at luftmotstanden blir så liten som mulig. På forkanten av vingen sitter en gruppe fjær som hindrer turbulens, som ellers ville ha motvirket oppdriften. Dette trekket har menneskene etterlignet i konstruksjonen av vingene på et fly.

Kolibriens vinger har visse trekk felles med andre fuglevinger, men denne fuglen kan også holde seg svevende og fly bakover på samme måte som et helikopter. Men i stedet for å la vingene rotere i likhet med rotorbladene på et helikopter vrir den vingene fram og tilbake og kan foreta så mange som 60—70 slag i sekundet. Vingene er bevegelige ved skulderleddet, og forkanten vender framover når vingene føres framover, og blir så vridd nesten 180 grader, slik at forkanten vender bakover når vingene føres bakover. Vingene beskriver i virkeligheten et horisontalt åtte tall. Hvert slag gir oppdrift, men ikke framdrift. På denne måten kan kolibrien holde seg svevende ubevegelig mens den suger nektar fra en blomst.

En enestående varmeregulering

Australske storfothøns utfører en bedrift som menneskene ville finne praktisk talt umulig uten å gjøre bruk av moderne, fint uttenkte instrumenter — den lager sin egen rugemaskin.

I den tørre halvørken, som er denne hønsefuglens hjem, og hvor temperaturen svinger fra minus åtte grader til pluss 46 grader celsius, graver hannen ned blad om vinteren, mens disse ennå er fuktige, slik at de ikke tørker, men går i forråtnelse. I mai, når vinteren nærmer seg, graver den et hull som er omkring 4,5 meter i diameter og cirka én meter dypt, og raker sammen løvavfallet innenfor et område som strekker seg 35 meter i alle retninger fra hullet. I august, når det er kaldt, dekker den løvavfallet med et 60 centimeter tykt jordlag. Hunnen legger så egg i et hull på toppen av denne haugen.b

En som har studert dette, H. J. Frith, sier i Scientific American for august 1959, sidene 54—58:

«Om våren må [hannen] redusere mengden av den gjæringsvarmen som når eggene. Den kommer til haugen hver dag før daggry og graver raskt inntil den kommer nær eggkammeret. Etter at den har latt tilstrekkelig mye varme slippe ut, fyller den igjen hullet med kald sand.

Senere på sommeren blir solen svært sterk, og det blir ledet mye varme fra overflaten av haugen til eggkammeret. Det kommer også fortsatt en del varme fra det organiske stoffet, selv om gjæringen foregår langsommere på dette tidspunktet. Det er derfor en tendens til at eggene skal bli for varme, og fuglen må derfor gjøre noe for å redusere temperaturen. Det er lite den kan gjøre for å forhale gjæringsprosessen, men den kan redusere tilførselen av solvarme. Hver dag legger den mer jord på haugen. Etter hvert som haugen blir høyere og høyere, blir eggene mindre berørt av solvarmen. Etter en tid kan fuglen antagelig ikke bygge haugen høyere, og for mye varme begynner igjen å trenge ned til eggene. Nå kommer hannfuglen en gang i uken eller så til haugen tidlig om morgenen, fjerner all jorden og sprer den i den kjølige morgenluften. Når jorden er blitt avkjølt, blir den skrapt sammen igjen og brakt tilbake til haugen. Dette er et anstrengende arbeid, men det er en effektiv måte å redusere varmen i ’rugemaskinen’ på. Temperaturen i eggkammeret holder seg konstant på 33 grader celsius.

Når høsten kommer, står fuglen overfor det omvendte problem: temperaturen synker i haugen. Det produseres ikke lenger gjæringsvarme i haugen, og varmen fra solen avtar daglig. Fuglen legger nå om sin virksomhet for å overvinne dette problemet. Mens den før skrapte og spredte sanden for å avkjøle den tidlig om morgenen, ofte før daggry, kommer den nå til haugen hver dag omkring klokken ti om formiddagen, når solen skinner på den. Den skraper nesten all jorden bort og sprer den utover, slik at haugen ligner en stor skål og eggene ligger bare noen få centimeter under overflaten. Det tynne laget med jord, som utsettes for middagssolen, absorberer en del varme, men ikke nok til å opprettholde temperaturen hele natten. Skålen må igjen fylles med oppvarmet sand. På den varmeste tid på dagen går fuglen rundt og sparker i den sanden den har fjernet fra haugen, slik at alt blir utsatt for solvarme. Når hvert lag er blitt varmt, skraper den det tilbake i haugen. Den avpasser arbeidet slik at ’rugemaskinen’ er ferdig igjen med lag på lag av oppvarmet sand klokken 16, når solen begynner å stå lavt.»

Denne forskeren gjorde forsøk med å plassere et varmeelement, som ble drevet av en generator på 240 volt, i haugen og slo varmen av og på. Dette holdt fuglen travelt opptatt, men den klarte å holde temperaturen på omkring 33 grader celsius.

Hvilke blinde krefter kunne la denne fuglen få vite at en temperatur på 33 grader celsius var absolutt nødvendig for at eggene skal bli utklekket? Og hvorfor skulle den egentlig ønske å frambringe avkom i det hele tatt? Når det gjelder denne hønsefuglen, er det høyst forunderlig, for etter at ungene er klekket ut og har gravd seg opp av haugen, overlater foreldrene dem fullstendig til seg selv. De yter dem ikke den minste hjelp. Likevel har hannen utført et tungt arbeid, under en brennende sol, for at eggene skal bli klekket ut, som om bevarelsen av denne fuglearten er viktig for økologien, noe den uten tvil også er.

Adferd som vitner om en skapelse

Det finnes tusenvis av andre trekk ved dyrene og deres atferd som vitner om at det står en høyere intelligens bak, men en må ty til tusenvis av antagelser eller formodninger hvis en skal forsvare teorien om at alt dette er et resultat av tilfeldigheter eller blinde krefters spill. Hvordan gikk det for eksempel til at beveren fikk en hale som passer så utmerket til å «mure» med? Hvordan gikk det til at den fikk tenner som den kan bruke til å felle trær med, og at den ble motivert til å bygge, først en dam og så en trygg, komfortabel bolig, og til å samle matforsyninger? Hvordan kan det ha seg at de dammene den bygger, har avgjørende betydning for annet dyreliv i nærheten? Vi kan neppe si at beveren bevisst arbeider til gagn for andre dyr.

Hvordan kan det ha seg at den asiatiske ørkenspringmusen lager en hovedinngang til hulen sin og stenger den med sand om dagen og dessuten lager flere nødutganger? Hvordan fikk takahe-fuglen i New Zealand kjennskap til at den skulle bygge flere reir, som hvert har to utganger, slik at den kan flytte fra reir til reir? Selv et menneske som forsøker å unnfly forfølgere, ville kanskje ikke tenke på å legge en slik plan i forveien. Vi bør også være oppmerksom på at dyrene ikke lærer slike grunnleggende ting av foreldrene, selv om foreldrene i noen tilfelle lærer ungene noen få ting, deriblant å være forsiktige, å jage og å forsvare seg. Det finnes ingen beviser for at dyrene har bygd på sine forfedres viten eller oppdagelser for å øke sine kunnskaper, slik menneskene gjør. Ikke desto mindre følger alle dyr det atferdsmønster som er nødvendig for at deres art skal overleve.

De forskjellige slagene vitner om en skapelse

Mange lesere er kanskje ikke klar over det faktum at Charles Darwin ikke trodde på en utvikling i absolutt forstand. I slutten av sin bok Arternes oprindelse (oversatt av Ingebret Suleng) sier han: «Der er storhet i denne oppfatning at livet med dets forskjellige krefter av skaperen fra begynnelsen av er innblest i noen få former, kanskje i en enkelt.»

Men det finnes ingen beviser for at den nåværende store mangfoldighet av forskjellige «slag» av dyr på jorden har sitt utspring i én eller bare noen få livsformer som opprinnelig ble skapt, selv om mange varieteter har utsprunget fra forskjellige «slag», som ikke kan krysses med hverandre. H. W. Chatfield sier om dette i sin bok A Scientist in Search of God:

«Et primitivt, ukontrollert paringsinstinkt ville være katastrofalt for dyrelivet. Men hvordan blir dyreriket ledet på sin rette og ansvarsbevisste vei hvis ikke det skjer ved en vis, ledende kraft som på en eller annen måte som vi ikke forstår, har truffet en sikkerhetsforanstaltning for å opprettholde orden i skaperverket? Denne kraften har sørget for to kjønn i dyreriket som øver den tiltrekning på hverandre som er nødvendig for å bevare livsformene, men den har på en forstandig måte begrenset denne tiltrekningen for å hindre feildirigering.

Det kan hevdes at de omkring 800 000 kjente dyrearter er et resultat av tidligere krysninger, men enten dette er tilfelle eller ikke, er det et faktum at vi er i stand til å bestemme disse forskjellige artene nå. Hvis det hadde funnet sted en tilfeldig krysning i millioner av år, slik zoologer og evolusjonister gjerne hevder, ville vi være svært heldige hvis vi skulle kunne bestemme noen arter i det hele tatt. Det forbausende er at vi etter alle disse årene er i stand til å inndele dyrelivet i skarpt atskilte og lett kjennelige arter.» — Sidene 138, 139.

Når det gjelder livsformene på jorden, viser Bibelen at det er en Skaper som står bak frambringelsen av dem; de er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Vi leser: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 11.

Og når det gjelder formeringen av de forskjellige slagene, er det en lov som styrer dette, og vi vet at ingen lov blir til av seg selv eller ved en tilfeldighet, men at det står en lovgiver bak. Denne loven går ut på at alle planter og alle dyr formerer seg «etter sitt slag». Mener du at kjensgjerningene vitner om at livsformene på jorden er et resultat av tilfeldigheter, eller om at de er blitt skapt? — 1 Mos. 1: 11, 12, 21, 24, 25.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Denne fisken er utstyrt med «bifokale» linser — den kan se mat som ligger på vannoverflaten, samtidig som den er på utkikk etter fiender under overflaten

[Bilde på side 13]

Hvordan overvinner skytterfisken problemet med lysbrytningen i vannet, slik at den med stor treffsikkerhet kan «skyte ned» insekter?

[Bilde på side 15]

Hvordan kan det ha seg at denne hønsefuglen i Australia «vet» så mye om temperaturregulering?