«Rugemaskiner» som gjenspeiler visdom

«ET AV de skuffende trekk ved fossilenes vitnesbyrd om virveldyrenes historie er at de forteller så lite om krypdyrenes utvikling i løpet av den første tiden, da egg med skall ble utviklet.» Denne klagen står på side 37 i boken The Reptiles, utgitt av Life Nature Library. Men dette med egget er bare begynnelsen. Utrugingen av det er like frustrerende for evolusjonistene — også her svikter fossilene dem.

DE FLESTE FUGLER er selv «rugemaskiner». De ruger ut eggene med sin egen kroppsvarme. Men fjærene kan utgjøre et problem. De isolerer på en ypperlig måte, og det er lite kroppsvarme som trenger gjennom dem, slik at eggene kan utruges. Deres Skaper, Jehova Gud, ikke blind evolusjon, løste dette problemet for dem på forskjellige måter. Mange fugler er skapt slik at dette problemet blir løst ved hjelp av rugeflekker. Flere dager før det første egget blir lagt, feller fuglen de nederste fjærene på brystet. Blodårene i dette området øker deretter i størrelse og antall, og huden blir tykkere og utvider seg. Når fuglen legger seg på reiret for å ruge ut eggene, blåser den opp brystfjærene og senker seg ned over eggene inntil de ligger mot den nakne og varme rugeflekken. Noen fugler har til og med tre rugeflekker. Så snart disse varme flekkene kommer i berøring med eggene, begynner utrugingen.

MEN IKKE ALLE FUGLER får slike rugeflekker helt automatisk. Noen er programmert av sin Skaper til å lage dem selv. Ender og gjess plukker for eksempel av seg de nederste fjærene på brystet, slik at huden kommer i kontakt med eggene. Andre fugler bruker føttene som «rugemaskiner». Blåfotsulen holder rundt det ene egget sitt med sine vakre blå føtter. Det strømmer hele tiden varmt blod gjennom blodårene i svømmehuden, som tjener samme hensikt som rugeflekkene hos andre fugler.

VI HØRER SÅ MYE om morskjærlighet, men når det gjelder keiserpingvinen, må vi nok bøye oss i støvet for farskjærligheten. Midt på den antarktiske vinteren legger hunnen et egg og søker deretter straks tilbake til sjøen for å finne føde. Hannen må imidlertid bli hvor han er. Han plasserer egget oppå svømmeføttene sine, som er rikt forsynt med blodårer og derfor gode og varme. Han legger deretter en hudfold over egget. Denne hudfolden, som tjener som rugefold, slutter så tett om egget at det ligger trygt i sin varme «rugemaskin» selv når hannen går omkring. Temperaturen synker til 60 graders kulde, og snøstormene raser i dagevis, men hannen ruger trofast ut egget han bærer på føttene. Slik står han i tre måneder uten å få en eneste matbit. Men hunnen har ikke glemt dem. Når egget er klekt, vender hun tilbake for å fôre familien med fisk som hun gulper opp. Deretter tar hun seg av ungen mens hannen setter kursen mot sjøen for å finne føde.

NOEN FUGLER BRUKER naturens varmekilder som «rugemaskiner». Jungelhønsene på den indonesiske øya Sulawesi legger eggene på skråningene av vulkaner, der temperaturen på bakken er konstant høy på grunn av varmeutviklingen i vulkanen. Andre jungelhøns på øya tar i bruk den svarte, vulkanske sanden på strendene. De graver eggene ned i sanden, som absorberer varme på grunn av den svarte fargen, og eggene ruges ut.

MEN FUGLENE ER IKKE de eneste som bruker sand som «rugemaskiner». Havskilpaddene kommer opp på stranden om natten og graver huller som de legger eggene i, noen ganger så mange som 400 eller 500 egg i løpet at yngletiden. Nilkrokodillen graver et hull i sanden og legger opptil 40 egg. Tre måneder senere klekkes eggene. Ungene gir da fra seg små, ynkelige lyder, og moren graver dem fram og tar dem med seg ned til vannet.

NOEN SOM GJENSPEILER enda større visdom ved den måten de ruger ut eggene sine på, er saltvannskrokodillen og den amerikanske alligatoren. De bygger nokså kompliserte «rugemaskiner». De samler sammen grener, strå, løv og råtne planterester i en haug i nærheten av en elv eller en sump. Midt i denne haugen, som er omkring én meter høy, legger de eggene sine. Med jevne mellomrom skvetter de vann på haugen med halen. Dette øker gjæringsprosessen i det råtnende planteavfallet, slik at det holder en jevn, høy temperatur, som er nødvendig for at eggene skal bli ruget ut.

MEN UANSETT HVOR komplisert disse krypdyrenes «rugemaskiner» er, kan de ikke måle seg med dem som malleehønsene bygger. Disse fuglene holder til i de tørre innlandsstrøkene i Australia, hvor det er store temperatursvingninger, både mellom dag og natt og mellom årstidene. De begynner å bygge når det første høstregnet faller, ettersom plantematerialet må være vått for at gjæringsprosessen skal bli satt i gang. Både hannen og hunnen er med på byggingen, men det er hannen som utfører det meste av det tyngste arbeidet. Hunnen fører som regel bare tilsyn med at alt blir skikkelig utført.

DE GRAVER ET HULL som er cirka én meter dypt, og fyller det med kvister og løv. Deretter dynger de på flere planterester, og til slutt har de sand på toppen. Komposten under begynner å gjære, men det tar fire måneder før den oppnår den rette temperaturen på 33 grader. Først da kan eggleggingen begynne. Hannen graver en reirgrop i komposten og kontrollerer temperaturen ved å åpne nebbet og stikke det inn i haugen. Deretter går han til side for å la hunnen legge ett egg. Men nei, hun skal kontrollere temperaturen selv. Er hun ikke fornøyd, må hannen finne et bedre sted i komposthaugen. Når hun er fornøyd og har lagt et egg, fyller hannen igjen reirgropen etter henne. Hver tredje eller hver fjerde dag følger de nøyaktig den samme fremgangsmåten, inntil hunnen har lagt omkring 30 egg.

HELE TIDEN MENS DETTE PÅGÅR, passer hannen på haugen. Han graver seg ned til eggene og kontrollerer temperaturen og bygger opp haugen igjen. Alt etter hvilken tid på dagen det er, og hvordan været er, må han sparke sand over haugen eller skrape bort noe, og han må grave luftekanaler og stenge dem igjen på det rette tidspunkt. Det blir mange timer med hardt arbeid, men så er da heller ikke temperatursvingningene større enn én grad. Det tar omkring 50 dager for et egg å bli utruget. Kyllingen graver seg ut av haugen på egen hånd og piler av gårde, uten at foreldrene bryr seg om den. Egglegging, utruging og stell av haugen — slik fortsetter det i seks eller sju måneder. Hvis en legger til de fire månedene før haugen er blitt oppvarmet, betyr det nesten 11 måneder med uavbrutt arbeid. Og alt dette gjør de for å klekke ut kyllinger som de overhodet ikke bryr seg om.

HVILKEN VISDOM GJENSPEILER IKKE alle disse forskjellige «rugemaskinene»! Men denne visdommen kan en ikke tilskrive dyrene selv. Det er deres Skaper, Jehova Gud, som har programmert dem til å legge en slik visdom for dagen. Som Ordspråkene 30: 24 (NW) sier: «De er instinktivt vise.»

[Bilder på sidene 20 og 21]

Grågås

Keiserpingvin

Jungelhøne

Havskilpadde

Alligator

Malleehøne