«Jeg gav henne seks uker, hun gav meg sannheten»
JEG vokste opp på en liten farm i Pleasant View i Tennessee. Faren min var forpakter. Huset vårt var lite, og folk flest betraktet oss nok som lutfattige. Men alle vennene mine på skolen syntes jeg var rik fordi jeg hadde alle dyrene på farmen å leke med. Jeg var et glad og fornøyd barn. Jeg ble oppdratt som metodist. Metodistene var svært liberale, og det var jeg også. Alle skulle til himmelen.
Det første møte jeg kan huske jeg hadde med Jehovas vitner, var en søndag formiddag da vi var snødd inne og ikke kunne gå til kirken. Et av vitnene kom til oss. Moren min var opptatt, så han ble overlatt til meg. Han kan ikke ha vært særlig begeistret for det — jeg var bare sju år gammel. Tre år senere ble tanten min et vitne, og etter det ble også moren min det.
På denne tiden hadde jeg begynt på senior high school og var opptatt med mange aktiviteter i metodistenes ungdomsforening. Jeg drog til forskjellige steder. Og nå ville moren min at jeg skulle gå på Jehovas vitners møter tre ganger i uken! Vi kom fram til et kompromiss. Jeg skulle gå i metodistkirken hver søndag, men på vitnenes møter hver tirsdag og torsdag kveld. Jeg hadde ikke noe imot vitnene, men jeg begynte å hate dem likevel. Jeg kunne gjøre en lysende karriere, men nå måtte jeg bruke tiden til å gå på vitnenes møter! Til slutt sa jeg til moren min: «Dette går ikke lenger. Jeg flytter. Jeg begynner på college.»
Jeg begynte på college, men flyttet også til tante Eurlene, som var et av Jehovas vitner, i California. På denne tiden ble også mannen hennes et vitne. Jeg syntes ikke akkurat at dette var den mest ideelle situasjon, men de lot meg gjøre som jeg ville. Jeg gikk på college, og alt var greit. Jeg var fremdeles en god metodist. Jeg drakk ikke, og jeg røkte ikke. Jeg bannet ikke. Jeg gikk på møtene, og alt var topp. Jeg begynte også å studere psykologi på college. Det var ateister som underviste i de «fine» psykologitimene. I løpet av én sommer ødela de all den tro jeg hadde på religion — jeg hadde ikke akkurat så mye som var basert på kunnskap.
Fra da av betraktet foreldrene mine meg som vill og uregjerlig. Egentlig var jeg ikke det ennå, men jeg var på god vei til å bli det. Moren min kom til California. Vi drøftet lenge og vel min livsstil. Jeg var redd for utfallet, men når jeg ser tilbake på det, kan jeg se hvor forstandig de behandlet meg. De hjalp meg til å innrette meg i en leilighet, men de holdt kontakten med meg. Jeg slo hånden av dem, men de slo aldri hånden av meg. De godtok ikke det jeg gjorde, men de slo aldri hånden av meg. Det gjorde det lett for meg å komme tilbake senere.
Jeg bodde altså for meg selv og hadde det riktig bra, syntes jeg. Jeg ble med på studentdemonstrasjoner, noe som skremte livet av moren min. Jeg kom borti en studentorganisasjon som gikk inn for et demokratisk samfunn, og som var svært radikal, svært militant og revolusjonær. Jeg skulle forandre verden og løse dens problemer. Senere var jeg med på noen av opprørene — ikke de store som skapte store overskrifter over hele landet, men jeg var med på litt skriking og steinkasting. Det kunne hende at to — tre politimenn ble skadd og flere av demonstrantene ble slått, men dette var ikke slike store demonstrasjoner som kjennetegnet begynnelsen av 1960-årene.
Jeg ble oppslukt av alt dette, men snart begynte det å skje ting som ikke svarte til idealene. En av de gruppene jeg var med i, begynte å fortelle meg om våpen som var lagret i en kjeller — maskingeværer og håndgranater. Det var den gruppen jeg marsjerte sammen med for å fremme fred, og de snakket om å gjøre det vi gikk imot! De sa: «La oss bombe universitetet! La oss velte systemet!» Det var ikke noe konstruktivt — de tenkte bare på å rive ned. Dette var galskap. Det var revolusjon uten noen hensikt.
Foreldrene mine hadde alltid lært meg å vise respekt for livet. Vi hadde geværer. Vi skjøt slanger som kunne bite et av barna. Vi skjøt røyskatter i hønsehuset. Vi skjøt grisene fordi det var den mest barmhjertige måten å slakte dem på. Skulle vi skyte fugler eller andre dyr, måtte det være for å spise dem eller for å beskytte oss. Så på farmen ble jeg lært opp til alltid å vise respekt for livet.
Jeg elsket fred. Jeg trodde jeg marsjerte for fred. Det trodde jeg virkelig. I de fine talene på skolen om kveldene kom de edleste tanker fram. Og så fikk jeg høre om geværer og granater! Jeg kom meg fort ut av denne gruppen. Og ikke nok med det — jeg sluttet å være sammen med dem og brøt alle forbindelser. Han jeg hadde følge med, ville at jeg skulle gifte meg med ham. Det var ikke akkurat det jeg ville, men jeg giftet meg nå med ham. Og etter tre måneder gikk han inn i militæret! Den mannen som har vært i fredsbevegelsen sammen med meg, går inn i militæret!
Jeg drog tilbake til Tennessee og gikk på Austin Peay statsuniversitet og begynte å gå ut med menn igjen. Det var i 1971. På den tiden ville mannen min, som jo var soldat, at jeg skulle komme og bo på basen sammen med ham. Jeg spurte ham: «Hva kommer til å skje når vi går på kino og de spiller nasjonalsangen og hilser flagget og jeg ikke reiser meg? Hva kommer alle soldatkameratene dine til å gjøre med meg? Hva kommer til å skje når de protesterer mot det jeg gjør, og jeg forteller dem at jeg for lenge siden mistet all respekt for regjeringer?» Jeg følte avsky for det som skjedde i Vietnam. Jeg hadde venner som kom tilbake fra Vietnam med store skader — jeg maktet det ikke.
Det virket faktisk så frastøtende på meg at jeg ikke ville kjøpe kuler til min brors rifle da han bad meg om det. Det eneste han skjøt, var de stærene som spiste av avlingen vår, eller kaniner, som familien spiste. Men da følte jeg slik avsky for alle slags geværer at jeg ikke engang ville kjøpe kuler for broren min.
Når det gjaldt mannen min, endte det med at han oppnådde skilsmisse. Han hadde gitt meg en nydelig giftering, en diamant på to karat. Jeg ville ikke beholde den. Jeg hadde bare hatt den i tre måneder, og han ville kanskje senere gi den videre til barna sine eller gi den tilbake til moren sin.
Jeg flyttet til Nashville og fikk følge med en underdirektør. Kanskje big business var løsningen. Jeg hadde forsøkt fredsbevegelsen, men den var altfor militant, så jeg tenkte: «Jeg får komme meg inn i forretningsverdenen. Da blir jeg kvitt alle problemene.» Omtrent da begynte en detektiv å undersøke saker og ting, og jeg fant ut at den underdirektøren jeg hadde følge med, var en heler og handlet med kokain. En av de andre lederne i firmaet drev meg opp i et hjørne og ville ha alle fortrolige opplysninger om denne mannen. Det var en maktkamp innen firmaet, og jeg ville ikke ha noe med det å gjøre. Jeg mistet fort interessen for forretninger.
Omtrent på denne tiden traff moren min, min kjære mor, Ray og Suzi Lloyd på et av Jehovas vitners møter. I en sarkastisk spøk hadde jeg sagt til henne at hvis hun noen gang fant et velutdannet vitne, skulle jeg studere Bibelen sammen med ham. Ray holdt et foredrag. Mamma ble imponert og sa til ham: «Jeg vil at du skal studere med datteren min. Hun bor i Nashville.» Ray bodde også i Nashville, men vi bodde på hver vår kant av byen. Moren min visste at Ray og Suzi ville reise helt fra den andre siden av Nashville for å studere med meg i min husvogn. Og det gjorde de. De drog den lange veien. Og jeg var omtrent så interessert som . . . vel, jeg var så lite interessert at det var til å gråte av! Jeg sa til meg selv: «Nei, nå har jeg jammen skaffet meg trøbbel!» Jeg fikk noen bøker av Suzi — fargene på dem stod til møblementet i stuen — og det var alt, foreløpig.
Jeg flyttet husvognen til Pleasant View og fikk følge med den detektiven som hadde etterforsket den saken som den korrupte underdirektøren var innblandet i. Jeg var amoralsk, men denne detektiven viste seg å være den største forbryteren av dem alle. Det han fikk meg med på, var så ulovlig, så vulgært — verre enn noe av det jeg hadde gjort før. Og dette var en detektiv som hørte til politistyrken i Nashville, og som hadde gjort det i 20 år. Jeg hadde tatt narkotika — på den tiden hadde legene sagt at marihuana, LSD og metamfetamin var ufarlig — men jeg grøsser når jeg tenker tilbake på noe av det jeg gjorde mens jeg var påvirket av stoff.
Jeg hadde hatt noen av de verste venner som tenkes kan, men den detektiven jeg hadde følge med, overgikk dem alle sammen. Jeg fikk slik avsky for dem alle og for meg selv at jeg kuttet ut alt. Jeg var også svært syk på den tiden, og legen sa jeg skulle holde meg inne i seks uker. Jeg hadde virkelig nådd bunnen.
Og så kom jeg til å huske på Suzi Lloyd. Jeg vet absolutt ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk trang til å ringe til henne og be om et bibelstudium. Jeg ringte, men hun hadde fått nytt nummer. Jeg la på røret og spurte meg selv: «Hvorfor ringer jeg til henne?» Jeg var forvirret. Jeg hadde ingen grunn til å ringe til henne. Men jeg gjorde det. Jeg tok av røret igjen, slo det nye nummeret, og det brast ut av meg: «Suzi, jeg har seks uker. Vil du lære meg om Bibelen?»
Det gjorde hun. Hun tok for seg læresetningene først, men snart gikk hun over til å vise hvor nøyaktig Bibelen er, hvor logisk den er, og at den er inspirert. Hun viste meg at Bibelen er sann, og at siden den er sann, må den Gud den snakker om, finnes. Det var det viktigste jeg fikk ut av studiet med Suzi — det at jeg fikk tilbake troen på Gud. Vi studerte tre ganger i uken, fire timer hver gang, og etter studiet drakk vi kaffe og drøftet skriftsteder i to timer til. Etter den andre uken sa Suzi at jeg burde gå på møtene i Rikets sal, og det gjorde jeg også.
Vi ble ferdige med den boken vi studerte sammen med Bibelen. De seks ukene vi hadde vært enige om, var over. Men nå ville jeg fortsette å studere. Nå studerte vi ikke lenger i min husvogn, men hjemme hos Suzi.
Så jeg sa til Suzi: «Ja, så er vi ferdige da, ikke sant, Suzi?»
«Det stemmer.»
«Så hva skal vi gjøre nå?» Jeg visste at vitnene vanligvis studerte en annen bok. Moren min hadde fortalt meg det. Jeg ventet at Suzi skulle foreslå det, og jeg ville med glede gå med på det. Isteden sa hun:
«Ja, de seks ukene er over. Det er egentlig opp til deg.»
Jeg følte meg så nedslått! Jeg kunne bare svakt mumle fram: «Vi får vel slutte.»
Da jeg kjørte hjem, følte jeg meg så elendig som jeg aldri før hadde gjort. Vitnene skal be meg inntrengende om å studere, de skal ville det! Jeg gjør dem en tjeneste! Det var sånn jeg alltid hadde sett på det, og nå gikk det ikke på den måten. Jeg var så nedslått og motløs at jeg storgråt der jeg kjørte nedover veien. Plutselig tenkte jeg: ’Dette er tåpelig. Jeg vil studere. Jeg skal ringe til Suzi.’ Jeg stoppet bilen, fant en telefonkiosk — det er ikke lett midt på natten — og ringte til Suzi. Ray tok telefonen, fikk Suzi ut av badekaret, og mellom all hulkingen fikk jeg fortalt henne at jeg ville studere.
To måneder senere ble jeg døpt. Jeg hadde solgt husvognen, betalt min gjeld og overvært et internasjonalt stevne som Jehovas vitner holdt i California. Det var der jeg ble døpt. Dagen etter at jeg var blitt døpt, begynte jeg å forkynne på heltid fra hus til hus. Selv om jeg hadde verdslig arbeid, brukte jeg 150 timer i forkynnelsen den første måneden. Måneden etter brukte jeg 140 timer. Jeg ble rådet til å ta det litt roligere, så den tredje måneden gikk jeg bare 100 timer på feltet. Snart sluttet jeg jobben og konsentrerte meg om å fortelle andre om Jehovas rike.
Da jeg kom tilbake til Tennessee, møtte jeg Gary Hobson, som også er et av Jehovas vitner. Noen måneder senere, i 1976, giftet vi oss. Vi begynte i heltidstjenesten sammen, og de sju årene vi har vært gift, har vært de lykkeligste årene i mitt liv. Vi forkynner fortsatt om Jehovas rike på heltid. — Innsendt av Cathy Hobson.
[Uthevet tekst på side 25]
«De ’fine’ psykologitimene. I løpet av én sommer ødela de all den tro jeg hadde på religion»
[Uthevet tekst på side 26]
«Jeg trodde jeg marsjerte for fred . . . Og så fikk jeg høre om geværer og granater!»
[Uthevet tekst på side 26]
«Den mannen som har vært i fredsbevegelsen sammen med meg, går inn i militæret!»
[Uthevet tekst på side 27]
«Jeg ble rådet til å ta det litt roligere, så den tredje måneden brukte jeg bare 100 timer»