Familiens sammenbrudd — samfunnets undergang
OVER halvparten av alle alvorlige forbrytelser i De forente stater blir begått av barn mellom ti og 17 år. Mord, voldtekt, alvorlige overfall, ran, innbrudd, biltyverier — en kan nevne hva en vil, og det er barn som står bak. Ungdomskriminaliteten øker dobbelt så hurtig som kriminaliteten blant voksne, og det er stadig flere piker som begår voldsforbrytelser. Fra 1970 til 1975 økte forbrytelsene blant amerikanske piker med 40 prosent, sammenlignet med 24 prosent blant guttene.
Ungdomsdomstolene og de byene som gjelder ungdomsforbrytere, har gjort de unge til en priviligert klasse. De kommer ut fra rettssalene nesten like raskt som de kommer inn, og fortsetter å plage unge og gamle, lamme og blinde — og når de slår seg sammen i gjenger og væpner seg med kniver og skytevåpen, går de løs på hvem som helst. Hver eneste dag får vi høre at straff ikke avskrekker noen fra å begå forbrytelser. Men uten straff finnes det ingenting som holder ungdomsforbrytere tilbake. En ungdom som allerede som 12-åring hadde spesialisert seg på å rane eldre kvinner, sa senere: «Jeg var ung, og jeg visste at jeg ikke kom til å bli sittende inne særlig lenge. Så hva skulle jeg da bekymre meg for?» En annen gutt, en 15-åring, sa om hvorfor han skjøt en mann: «Det var ingenting. Jeg tenkte ikke på det. . . . Jeg var ung. Jeg kunne i høyden få 18 måneder.»
Det er utvilsomt en rekke faktorer som har bidratt til at ungdomsforbrytelsene har fått et slikt kolossalt omfang. Bladet Time for 11. juli 1977 hadde en reportasje om emnet «Ungdomskriminaliteten — en farsott». Det het der: «Den vesentlige faktor er familiens sammenbrudd.» En dommer som behandler cirka tusen ungdomsforbrytelser hvert år, sa ifølge bladet: «Vi er på utkikk etter raske løsninger, men stabile familier er løsningen på lang sikt.»
Mange hevder at det som vises i fjernsynet, er årsak til voldsforbrytelser. Unge TV-tittere blir overøst med sex, vold og mord, og dette har utvilsomt en dårlig virkning. Tidsskriftet TV Guide for 28. januar 1978 hadde imidlertid en interessant artikkel hvor det blant annet het: «Japansk TV har mye til felles med vårt, med vold og det hele.» «Japanerne er like oppslukt av TV som vi er.» «Japansk TV sender hver uke nok vold til å gjøre hele den yngre generasjon i landet til mordere, narkomane og sadister — hvis. Men merkelig nok har ikke det skjedd.» Tidsskriftet siterer andre som har sagt: «Fjernsynet har ganske enkelt ikke en slik virkning på japansk ungdom.» «I Japan er det ingen forbindelse mellom TV-vold og forbrytelser, for det blir begått så få forbrytelser der.»
Og hva er årsaken til det? Som svar siterer artikkelen følgende uttalelse av dr. Iwao: «Massemediene øver ikke den samme innflytelse i Japan. Familien er fremdeles for sterk og øver for stor innflytelse på de unges liv og oppførsel til at det er mulig. I Japan er det slik at hvis et medlem av en familie, selv en ungdom, begår en forbrytelse, fører det skam over alle som tilhører familien. Dette virker avskrekkende.» Familiesamholdet er så sterkt i Japan. Familien gir immunitet mot fjernsynets vold. En må ikke føre skam over sin familie. Dette minner oss om det bibelske ordspråket: «En gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» — Ordspr. 29: 15.
Familiens rolle i historien
I del II av Will Durants The Story of Civilization blir det vist hvordan det moralske forfall i oldtidens Hellas ødela familien. Prostitusjon, homoseksuelle handlinger, nakne kvinner som danset — alt var akseptabelt. I skuespill ble livet i Athen skildret som et evig kretsløp av banaliteter, forførelser og ekteskapsbrudd — ikke så rent ulikt fjernsynets «såpeoperaer» i vår tid. Etter hvert som kvinnene ble mer frigjort, gjorde de opprør og var ikke lenger tilfreds med bare morsrollen. Familiene ble begrenset ved abort, som bare var straffbart hvis det ble foretatt uten ektemannens samtykke eller under påtrykk fra kvinnens forfører. Etter å ha beskrevet disse forholdene sier Durant videre: «Vi har prøvd å vise at den viktigste årsaken til at Romerriket klarte å erobre Hellas, var at den greske sivilisasjon gikk i oppløsning innenfra. Ingen stor nasjon er noen gang blitt erobret før den har ødelagt seg selv.» — Sidene 567, 568, 659.
I del III av sin historie forteller Durant hvor sterk familien var i romertiden, og hvordan den styrket romernes karakter og bidro til å gjøre imperiet så sterkt at det kunne erobre verden. Men etter hvert som århundrene gikk, ble familielivet svekket, og imperiets styrke avtok og forsvant. På side 364 sies det om undergravningen av familien: «Både mekanisk og kjemisk barnebegrensning ble tatt i bruk. Hvis disse metodene ikke virket, fantes det mange måter å framkalle abort på. Filosofene og loven fordømte det, men de fineste familiene praktiserte det. Juvenalis sier: ’Fattige kvinner måtte utsette seg for barnefødsler og de risikoer det medførte, . . . men hvor ofte er det en gravid kvinne som ligger i en forgylt seng? Så sterke er medikamentene, så dyktig er den som foretar abort!’ Likevel sier han til ektemannen: ’Vær glad; gi henne dosen . . . for hvis hun skulle føde barnet, ville du kanskje oppdage at du var blitt far til en etiopier.’»
Men i den forfalne romerske verden «var jødenes familieliv eksemplarisk, og de små kristne samfunnene plaget den nytelsessyke hedenske verden med sin fromhet og anstendighet». (Side 366) De jødiske samfunn og de kristne familiene fulgte Bibelens prinsipper for familielivet. I vår tid er dette ’eksemplariske familieliv’ ikke lenger så fremtredende. New York Times sa i en rapport om ’krisen i den ortodokse jødiske familie’:
«Selv om de ortodokse jødisk-amerikanske familiene holder fast ved tradisjonene, erfarer vi nå hvordan utenomekteskapelige forbindelser; alkoholisme, narkotikamisbruk, svekkelsen av slektsfølelsen, ungdomsopprøret og framfor alt skilsmissene tiltar. Rabbineren Wurzburger sa at en undersøkelse som nylig ble foretatt av den religiøse skilsmissedomstolen (Beth Din), viste at fire av ti jødiske ekteskap blir oppløst. Selv om tallet var noe lavere blant ortodokse familier, omtalte rabbiner Wurzburger denne tendensen som ’den største trusel jødene i dag møter i sin kamp for tilværelsen’ . . . avvikelser ble tradisjonelt behandlet innenfor familiens og samfunnets trygge ramme — i alminnelig enighet om hva som var rett, og hva som var galt. Denne ensidige myndighet brytes nå øyensynlig ned hurtigere enn noen gang, og lederne kunne ikke med sikkerhet si hva som vil komme i stedet.»
Ingenting kan tre i stedet. Grekerne fant ingenting å sette i stedet. Romerne fant ingenting. Den nåværende verden gjennomgår et lignende moralsk sammenbrudd, og familielivets stabilitet brytes ned. Historien fastslår ettertrykkelig: Når familien som institusjon bryter sammen, da mister også samfunnet og nasjonen sin styrke. The World Book Encyclopedia (1978, bind 7, side 24) sammenfatter det hele på følgende måte under «Familien»:
«Familien er den eldste institusjon blant menneskene. Den er på mange måter den viktigste institusjonen. Den er samfunnets mest grunnleggende enhet. Hele sivilisasjoner har overlevd eller gått til grunne, avhengig av hvorvidt familielivet har vært godt eller dårlig. Det har eksistert familier fra de tidligste tider, og det kommer det uten tvil til å gjøre så lenge det finnes mennesker på jorden.»
Familielivets sammenbrudd i vårt moderne samfunn er således den vesentligste årsak til at ungdomskriminaliteten øker.