Spiritistisk religion — hvorfor den appellerer til mange. Er den noe for deg?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Liberia

DEN svære katedralen er mørk og tom, men fra en liten kirke i en av bakgatene høres lyden av sang, taktfast klapping, tamburiner og slike utrop som «Lov Herren!» Med visse mellomrom trenger predikantens skingrende stemme gjennom støyen. Plutselig begynner den ekstatiske møtelederen, som hele tiden gestikulerer voldsomt, å tale på et fremmed språk. Noen besvarer dette, og forsamlingen får en følelse av å ha kontakt med det overnaturlige. En venter at mirakuløse helbredelser og profetering skal finne sted.

Denne scenen fra et afrikansk kirkesamfunn som tror på helbredelser ved bønn, er ikke enestående. Denne møteform forekommer i mange land. Noen betrakter det som en utbredt karismatisk bevegelse, som vitner om at menneskenes åndelige behov har økt. Et stort antall mennesker har forlatt konvensjonelle religionssamfunn hvor det blir lagt vekt på ritualer og oppramsing av utenatlærte tekster. De føler seg mer tiltrukket av det overnaturlige og «den åndelige virkelighet».

Kan slike følelsesmessige opplevelser dekke ditt åndelige behov, eller kan de utsette deg for en farlig innflytelse? Den nød og elendighet vi opplever i vår tid, får mange til å forsøke å oppnå kontakt med Gud. Mens noen forsøker å oppnå en slik kontakt i kirkesamfunn som tror på helbredelser ved bønn, forsøker andre å oppnå det ved å sette seg i forbindelse med åndepersoner gjennom medier, slik kong Saul i gammel tid gjorde. — 1 Sam. 28: 4—8.

Spiritistisk religion er imidlertid bedragersk og farlig, for den hjelper en til å komme i kontakt, ikke med den sanne Gud, men med onde åndeskapninger, som lar seg lede av ham «som forfører hele jorderike», Satan Djevelen. (Åpb. 12: 9) Dette er spiritisme, som blir fordømt av Gud. (5 Mos. 18: 10—12) Og glem ikke at hedninger i gammel tid som ikke var kristne, også fikk «ånden», som satte dem i stand til å helbrede, tale i fremmede tunger og «profetere»! Kirkesamfunn hvis medlemmer foregir å nærme seg Gud ved å komme i en tilstand av ekstase eller hysteri, etterligner hedningene. Tenk over hvordan de gjør det.

Framkalt ekstase

Å gjøre bruk av narkotiske stoffer er én måte å oppnå ekstase på, slik det framgår av Tylors Religion in Primitive Culture:

«Trollmenn fra brasilianske stammer oppnådde ekstase under de voldsomme orgiene ved å røyke tobakk. De så også ånder . . . Nord-amerikanske indianere mente at tobakksrusen var overnaturlig ekstase, og de hevdet også at de drømmer menn hadde i denne tilstand, var inspirert.» — Bind 2, side 503.

Tobakk ble omtalt som «den hellige plante» fordi den ble brukt i spiritistiske samfunn for å komme i kontakt med demonene. Tylor sammenligner ekstase som er framkalt av narkotiske stoffer, med det som foregår i forskjellige kirker, og han påpeker at fanatiske predikanter på «vekkelsesmøter» ofte er årsak til «nettopp slike anfall og besvimelser som ville stammer i uminnelige tider har tillagt religiøs betydning».

På noen religiøse møter bygger det seg opp en vill stemning som gjør at enkelte kommer i en hysterisk tilstand, med vrengte øyne og knyttede hender, fulgt av krampetrekninger. Det river og sliter slik i enkelte at de blir kastet omkring. Tilsvarer dette det som skjedde på pinsedagen i det første århundre da den hellige ånd ble utgytt?

På ingen måte! (Ap. gj. 2: 1—11) Når Guds ånd får virke, frambringer den ikke ukontrollert hysteri, men akkurat det motsatte, mildhet og selvkontroll, slik det framgår av Bibelen i Galaterne 5: 22, 23 (NW). I en tilstand av hysteri mister folk selvkontrollen. En kjenner til tilfelle der de er blitt «plaget av syner, hvor de i fantasien har sett ånder hvis navn de har ropt ut».

Det er tydelig at en lett kan miste kontrollen over ville og ekstatiske religiøse følelser. Det er derfor ikke noe å undres over at Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics erkjenner det ansvar kristendommen har når det gjelder å holde «ekstase i bakgrunnen, på grunn av den fare den utgjør for sinnet og for viljen».

Fordypelse

Bibelen råder de kristne til å være «vedholdende i bønnen» og til å ha sitt sinn «vendt mot det som er der oppe». (Rom. 12: 12; Kol. 3: 2, NTN) Dette betyr imidlertid ikke at en skal konsentrere seg om en eneste tanke eller en eneste gjenstand i en lengre tidsperiode med en forventning om å få en følelsesmessig opplevelse. I noen kirker er det slik at de som ønsker å bli omvendt, kneler i timevis på en «botsbenk» og ber om å «bli frelst». Men heri ligger det en stor fare, for det å feste sitt sinn på én ting, samtidig som en ber om og om igjen om det samme, er nettopp det Jesus fordømte. (Matt. 6: 7, NW) Det kan resultere i en trancetilstand eller autohypnose (selvhypnose). I en slik tilstand kan en person bli utsatt for suggererende påvirkning, eller hans følelsesmessige reaksjon kan bli så sterk at han føler at han har hatt kontakt med Gud. Dette ligner yoga-øvelser, som utføres i spesielle stillinger og under konsentrasjon, en form for spiritisme som frambringer utenomsanselige inntrykk.

Mens Bibelen, i Filippenserne 4: 6, 7 (NW), lover at Gud vil besvare bønner ved å ’beskytte vår tenkeevne’, mener de som forsøker å utøve religion ved faste og fordypelse, at de må tømme sitt sinn fullstendig og unngå å benytte sin fornuft og tenkeevne. «Sinnet er for fornuftig. Du forstår det ikke før du overgir deg og lar den Hellige Ånd passere gjennom det,» innrømmet Mareus Bach. — The Day I Spoke in Tongues — the Inner Ecstasy.

Denne ’overgivelse’ ble ved en anledning anbefalt med følgende ord:

«Du må være i stand til å undertvinge ditt sinn, å berolige det. . . . La tankene flakke eller tøm sinnet helt. . . . Du kan unngå å gjøre feil ved å lytte oppmerksomt hver dag til den indre stemme under meditasjon og få hjelp fra høyere plan.»

Er disse rådene fra Bibelen? Absolutt ikke. De ble tvert imot framholdt av en demonisk «stemme» som talte til en dame som benyttet et ouijabord. Denne hendelsen viser at det å tømme sitt sinn ved utilbørlig konsentrasjon for å kunne høre stemmer eller få en følelsesmessig opplevelse utgjør en invitasjon til demonene, slik at de kan innta sinnet. Det er nettopp et slikt «feiet» sinn, som ikke er fylt med åndelig sunne tanker, Jesus sa ville bli inntatt av demoner. — Luk. 11: 24—26.

Spiritistisk helbredelse

De som helbreder ved hjelp av psykometri, anvender prinsipper som er vanlige innenfor hekseri. De skaffer seg noe hår, et stykke av en fingernegl eller til og med litt spytt på et stykke papir som de bruker som et kontaktmiddel for å få den påvirkning som skal til for å stille diagnose og helbrede. Enkelte som praktiserer yoga, foretar helbredelser ved hjelp av psykiske krefter. Og i England står Harry Edwards i spissen for en bevegelse som befatter seg med spiritistiske helbredelser. Alt dette fikk en forsker til å komme med følgende kommentar: «Helbredelse ved hjelp av magi er den vanligste form en støter på i dag.»

I Afrika er det slik at de som helbreder ved hjelp av magi, gjør bruk av fetisjer eller amuletter. Gjenstander som er vigd til Satan, for eksempel steiner, blir benyttet i noen områder. Hvis nå «kristne» kirkesamfunn gjør bruk av de samme framgangsmåter som benyttes i magi, kan vi da si at kraften bak dette kommer fra Gud og ikke fra Satan?

Enkelte kirkesamfunn i kristenheten bruker i virkeligheten forskjellige tryllemidler i forbindelse med helbredelse. Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics sier: «I den vestlige del av kristenheten har den apostoliske trosbekjennelse en like fremtredende plass som Fadervår. Den blir benyttet ved helbredelse, særlig ved eksorsisme.» Bønner, religiøse formularer og skriftsteder er blitt gjort om til trylleformularer, nøyaktig slik det blir gjort i hedenske religioner. Helbredelsespredikanter fra Christian Science benytter bibeltekster sammen med selvsuggesjon. På grunn av overtro betrakter fortsatt mange korsets tegn som «det sikreste forsvar mot demoner og et middel mot alle sykdommer», sier dr. Kurt Koch. — Demonology Past and Present.

Undergjørende hender

Det finnes også noen som helbreder ved å benytte seg av sterke magnetiske krefter, og som hevder at de kan få folk til å bli friske igjen ved ganske enkelt å stryke dem med hendene. En som helbreder ved hjelp av magnetisme, forklarer: «En som har magnetiske krefter til å kunne helbrede mer enn to mennesker om dagen, står i forbindelse med underverdenen.» Bør vi så anta at de som er i besittelse av den svakere, «naturlige» form for magnetisme, ikke er under demonenes innflytelse? De befatter seg kanskje ikke direkte med spiritisme. De kan til og med utføre sine gjerninger «i Jesu navn». Noe som kan kaste lys over dette, er de undersøkelser dr. Koch har foretatt av okkulte tilfelle i løpet av en 30-årsperiode. Han oppdaget at hver gang han traff en person som hadde en «gave» i form av magnetiske krefter, hadde enten denne personens foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hatt befatning med magi eller spiritisme!

I Tyskland oppdaget en kirkegjenger at han kunne «helbrede» ved hjelp av sin «hete hånd». Presten i kirken lovpriste denne evnen som en «gave fra Gud». Men hva med en magiker på Filippinene som ved hjelp av okkulte krefter gjør hånden sin «het» når som helst han måtte ønske det? Det finnes også en lærer i yoga som ved selvsuggesjon får blodsirkulasjonen i hånden sin til å øke, slik at det kommer blod ut gjennom porene. Hans mentale konsentrasjon forårsaker at det finner sted en forandring i kroppen. Ville presten også lovprise disse spiritistiske fenomenene som ’gaver fra Gud’? En slik religiøs leder gir folk liten beskyttelse mot farlig spiritistisk religion.

Helbredelse ved suggesjon

Mange av dem som helbreder ved bønn, anvender suggesjonsprinsippet. Dette er i virkeligheten slett ikke guddommelig helbredelse, men helbredelsen avhenger av i hvilken grad en persons følelsesmessige tilstand kan forandre hans fysiske tilstand. Slike «helbredelser» er vanligvis ikke varige. En pasient som lider av leddgikt, og som sitter i rullestol, er til stede på et følelsesladet vekkelsesmøte. En helbredelsespredikant overbeviser ham om at han er blitt helbredet. Den sterke suggesjonen gir den vanføre en slik kraft at han kan reise seg og gå omkring, men han får senere et tilbakefall og kommer i en verre fysisk tilstand enn tidligere.

Selv om helbredelsespredikanten i slike tilfelle ikke er underlagt demoner, framstiller han på en bedragersk måte religiøs suggesjon som helbredelse fra Gud utført ved hjelp av den hellige ånd. En som er opptatt av dette, bør prøve helbredelsespredikantens uttalelser for å se om de virkelig skriver seg fra Gud. (Jevnfør 1 Johannes 4: 1, NW) Den sanne tilbedelse er ikke basert på en løgn, men «de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». — Joh. 4: 23.

Å dekke sitt åndelige behov

Hvis du har søkt etter Gud, hva mer kan du da be om enn å finne den kilde hvorfra du kan «fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand»? Da kan du fullt ut få dekket ditt åndelige behov. Dette krever at en som er klar over sitt åndelige behov, anstrenger seg og foretar en oppriktig, fordomsfri undersøkelse av selve Bibelen. Hvis du gjør dette, vil du lære sannheten å kjenne, og Jesus sa at den skal ’frigjøre deg’. — Kol. 1: 9; Joh. 8: 32; Matt. 5: 3, NW.