Bilder fra Perus gamle historie

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

ET UVANLIG folkeslag slo seg i gammel tid ned på Perus vestkyst og forandret denne kyststripen fullstendig. Deres sivilisasjon, som for lengst hører en svunnen tid til, kan sammenlignes med sivilisasjonene i det gamle Sumer og i fortidens Egypt. Arkeologene har gitt den navnet mochica-chimu. Det sted hvor den utviklet seg, er en smal landstripe, ikke mer enn mellom 15 og 80 kilometer bred, men omkring 3200 kilometer lang. Den ligger mellom de høye Andesfjellene og Stillehavets dypblå vann. Det er et tørt, ugjestmildt ørkenområde. Frodig vegetasjon danner imidlertid på sine steder grønne bånd tvers over de store strekningene med nakne klipper og sand. Små elver som har sitt utspring i de snøkledde fjellene, forsyner disse oasene med vann.

Hvis en ser litt nærmere på de grønne dalene, vil en oppdage at de gamle innbyggerne laget lange overrislingskanaler som er et godt stykke ingeniørkunst, slik at vannet fra elvene høyt oppe ved foten av fjellene kunne føres langs de bratte dalsidene. Dette gjorde det mulig for innbyggerne å utnytte hvert eneste stykke dyrkbar jord. Der hvor dalsidene var altfor bratte til at det kunne dyrkes noe på dem, bygde en terrasser, som fremdeles er i bruk, selv om det er flere tusen år siden de ble laget. I dette området kan en også se hundrevis av hauger med smuldrende, soltørket murstein — ruiner av landsbyer, byer, festninger og ziggurater eller trappepyramideformede templer.

Hvem var disse menneskene som bodde her på vestkysten av Peru? Hvorfor forsvant deres kultur, i likhet med så mange andre kulturer? Det er ikke lett å besvare disse spørsmålene. Tidens tann har ødelagt det som gjenstår av deres leirbygninger. Deres språk er blitt glemt; bare noen få ord lever fortsatt. En rekke erobringer av området førte til at deres skikker og hele deres samfunnsordning ble forandret. Først underla inkaene seg de andre indianske stammene, og i det 16. århundre fikk så spanierne kontroll over området. Indianerne etterlot seg dessuten ingen skriftlige beretninger. Med unntagelse av noen korte beretninger som ble til på den tid da spanierne erobret området, skriver det viktigste materialet seg fra en sjelden kilde, som er blitt sammenlignet med en historisk billedbok. Kilden er den figurkeramikk som er igjen etter mochica-chimu-sivilisasjonen.

Hvorfor en slik mengde keramikk?

I likhet med de gamle egyptere trodde de som tilhørte mochica-chimu-sivilisasjonen, at de dødes ånder var udødelige, og at de ved døden gikk over til et annet liv. For å sikre de avdødes lykke og framgang i det neste liv begravde en dem med de eiendelene de satte spesielt stor pris på, slike ting som klær, smykker og våpen. Den spanske historieskriveren Cieza de Leon forteller at når høvdinger og andre som hadde en høy stilling i samfunnet, døde, ble deres yndlingshustruer og best likte tjenere begravd levende sammen med dem i kunstferdig utsmykte graver av soltørket leire, de såkalte huacos. I det minste ble folk begravd sammen med en mengde mat og drikke. Ettersom hver eneste begravelse gjorde det nødvendig med en mengde krukker og kar til oppbevaring av mat og drikke, ble det laget store mengder med keramikk.

Disse gravene av leire er blitt godt bevart i det tørre ørkenklimaet. Når de er blitt gravd fram, er mumier og en mengde figurer av keramikk kommet til syne. Denne keramikken var det nærmeste mochica-chimu-sivilisasjonen kom et skriftspråk. Ved hjelp av disse keramikkgjenstandene er det således mulig å rekonstruere historie som ellers ville ha gått tapt.

De som tilhørte mochica-chimu-sivilisasjonen, begynte omkring 300 år før vår tidsregning gradvis å utvikle sitt pottemakerarbeid til en fin kunst. De brukte terrakotta, en fin leire, da de uten hjelp av noe pottemakerhjul laget sine velformede krukker, som var både anvendelige og vakre. Det beste eksemplet på dette er kanskje en krukke med tut og håndtak. To leirrør går ut fra denne krukken og forenes på midten slik at de danner en enkelt tut. De tjener samtidig som håndtak. Selve krukken er dekorert med malte mønstre og små figurer i basrelieff. Disse keramikkgjenstandene ble et uttrykk for pottemakerens artistiske sans. Med stor håndverksmessig dyktighet formet indianerne sine leirkrukker slik at de lignet dem selv og ting de var omgitt av. De hadde en meget skarp iakttagelsesevne og kunne forme de forskjellige gjenstandene de laget, slik at de var nøyaktig lik de fruktene og grønnsakene de dyrket, og også de mange dyrene som fantes i kystområdet. Men ikke alt de laget, var etterligninger av ting som omga dem. De laget også forskjellige guder og demoner.

Bilder av mennesker

Portretthoder i leire er de fremste kunstverkene fra mochica-chimu-sivilisasjonen. Det kan ikke være tvil om at pottemakerne, som en antar har vært kvinner, har laget disse realistiske portretthodene med bestemte personer i tankene. De forskjellige vasene og krukkene fra denne sivilisasjonen som står på rekke og rad på hyllene i museer i vår tid, framstiller de gamle peruanerne som bodde ved kysten, med ansiktstrekk som minner svært mye om ansiktstrekkene til deres etterkommere i vår tid. Ansiktet var rundt, nesen var krum og gjennomboret av hull til å sette ringer i, munnen var stor og leppene tykke og øynene noe mandelformet. Disse ansiktstrekkene viser at disse menneskene var av asiatisk opprinnelse. Alle mennene hadde dessuten ørene gjennomboret og brukte øreplugger av tre, en skikk som minner om den en finner blant enkelte afrikanske stammer, hvor en bruker treplugger i leppene. Ved spesielle fester ble trepluggene erstattet med plugger av kobber og gull. De fleste av mennene malte ansiktet i dekorative mønstre. Mennene var vanligvis korte og tettbygd.

Forbausende nok kunne de scenene en finner på de forskjellige vasene og krukkene, meget vel ha skrevet seg fra vår tid. På én av dem ser en to edru menn som støtter en drukken kamerat. En vase med et smilende ansikt viser at disse menneskene må ha vært våkne iakttagere. Det er laget to bitte små hull i øyekrokene, hvor små dråper med vann kunne samle seg. Dette viser at pottemakeren forsto at hvis en person ler for mye, begynner han å gråte. En annen gjenstand viser en kvinne som bøyer seg over et stort kar med vann og vasker håret.

På én vase blir det skildret en fødsel, og der ser en moren sittende (den tradisjonelle stilling for fødende kvinner i de fleste gamle kulturer). En jordmor står bak henne med armene rundt henne og presser på magen for å hjelpe henne til å føde. En annen kvinne ligger på kne foran den fødende for å ta imot barnet, hvis hode begynner å komme til syne. På en liten leirkrukke har således kunstneren framstilt en scene som har gjentatt seg i årtusener.

På andre vaser er forskjellige sykdommer framstilt. Ved å studere disse vasene har leger i vår tid kunnet finne ut at bildene forestiller folk som har svulster i øynene, på halsen og i hjernen. På noen krukker kan en se folk som lider av syfilis, magesår og verruga peruana (en fryktet sykdom i Andesfjellene). På én vase ser en en blind mann som sitter og spiller på en rørfløyte, og på andre kan en se krøplinger og vanskapte personer, deriblant én med pukkelrygg.

Vasene forteller om de gamle medisinmennene, som ble kalt oquetlupuc. På én vase legger medisinmannen hendene sine på den syke, som ligger utstrakt foran ham. På en annen kan en se hvordan han blåser inn i pasientens munn, og på en annen igjen ser en hvordan han legger leppene sine mot den sykes kropp, som om han suger ut sykdommen.

De spanske historieskriverne kan fortelle at urter ble brukt i stor utstrekning, og at de beviselig hadde en helbredende virkning. (Mange av vår tids medikamenter blir laget av urter som vokser i Peru.) Spanierne sier også at da Spanias konge fikk høre om dette, sendte han av gårde en spesiell utsending som fikk i oppdrag å lage en bok om de forskjellige urter som ble brukt av indianerne. Medisinmannen hadde god grunn til å være interessert i pasienten, for hvis den syke døde på grunn av forsømmelighet fra medisinmannens side, ble denne bundet til pasientens lik og lagt ut på bakken, slik at åtselfuglene kunne drepe ham ved å hakke ut øynene og innvollene på ham.

Vasene viser at mochica-chimu-folket hadde klær som var praktiske i kystklimaet. Kvinnene, som var svært dyktige til å veve, laget fargerike, finvevde bomulls- og lamaullstoffer med karakteristiske, geometriske mønstre. Det viktigste klesplagget var et lendeklede som ble trukket opp mellom beina og knyttet rundt livet. Over dette bar mennene en ermeløs skjorte og et kort skjørt. Skjørtet ble holdt på plass av et bredt belte, som vanligvis var prydet med små bjeller. Mennene brukte også vide kapper med store rullekrager. På hodet hadde de små luer, og rundt disse bandt de en turban av smale tøystriper. Hodeplagget ble holdt på plass av et bredt tøystykke som ble lagt på skrå over hodet og festet under haken. Denne fargesprakende påkledningen fikk, som de spanske historieskriverne bemerket, indianerne til å minne om sigøynere. Om dagen beskyttet denne klesdrakten dem mot den brennende, tropiske solen, og om natten ga den dem den varme de trengte for å kunne holde stand mot den kjølige, fuktige vinden som blåste innover landet fra den kalde oseanstrømmen utenfor Perus kyst.

Jordbruk og fiske

En rekke krukker og vaser som var formet som landets viktigste produkter, viser at mochica-chimu-folket dyrket langt flere forskjellige grønnsaker og frukter enn sine samtidige i Europa. Deres keramikkgjenstander minner oss om at mange av de plantene som nå dyrkes verden over, skriver seg fra Peru. Det gjør for eksempel den vanlige potetplanten, hvorav en fremdeles dyrker omkring 30 forskjellige arter, og pallar eller limabønnen. En dyrket også søtpoteter, maniok, mais, gresskar, rødpepper, peanøtter og mange forskjellige slags bønner foruten popcorn, som en varmet opp i en spesiell gryte som en hadde laget for dette formålet.

Rundt huset sitt, som de kalte an, drev indianerne med oppdrett av kalkuner, ender og en spesiell type stumme hunder. I mørke kroker i husene sine alte de opp quys (marsvin) som de spiste, noe for øvrig mange peruanere fremdeles gjør.

Disse indianerne tok også vare på en annen rik næringskilde, nemlig fisk. Deres keramikkgjenstander er utstyrt med bilder av mochica-chimu-fiskere i små sivbåter som er travelt opptatt med å fiske med nett og kroker. De fanget fisk, blekkspruter, hummer og en mengde andre slags skalldyr, noe som alt sammen tydelig framgår av deres keramikk.

Krig og religion

Mochica-chimu-sivilisasjonen var tydeligvis delt opp i mange lokale riker, som til stadighet lå i strid med hverandre. Og de som ble tatt til fange under krigene, ble ofret til gudene.

Disse indianerne praktiserte en nedverdigende form for tilbedelse, noe som også framgår av keramikken, hvor en finner en tydelig framstilling av mange unaturlige seksuelle handlinger. En finner også mange bilder av guder og demoner som ligner på mennesker, dyr og planter.

Ja, de keramikkgjenstandene som er blitt funnet ved Perus kyst, gir virkelig et levende bilde av hvordan mochica-chimufolket levde. Selv om det ikke finnes noen skriftlige vitnesbyrd, kan det ikke være tvil om at det her er tale om en gammel sivilisasjon som på mange måter sto på et høyt kulturelt nivå, selv om den falske religion også i høy grad satte sitt preg på menneskenes liv.