Spillkortenes opprinnelse

«SKAL vi spille kort?» Dette spørsmålet er velkjent på et hvilket som helst språk, for kortspill forekommer overalt, og spillkortene er internasjonale. Det kan med rette sies at de omspenner hele jordkloden, fra nord til sør og fra øst til vest. Fra de golde, øde utpostene ved polene til de tette junglene ved ekvator — overalt kan du finne en kortstokk. Noe av det som er interessant ved kort, er at de har hatt svært stor innflytelse på menneskelige forhold. Avgjørelser med enten et positivt eller et negativt utfall er blitt tatt ved hjelp av kortspill. Formuer er blitt vunnet eller tapt ved at et kort er blitt lagt fram.

Hva er det som har gjort kortstokken så populær overalt? La oss undersøke dette.

Først og fremst kan det ha å gjøre med det at en kortstokk er så liten og hendig. En kortstokk tar i våre dager svært liten plass og veier bare noen gram. Dessuten er det ikke nødvendig med mange deltagere i et kortspill. I motsetning til de fleste spill kan kort spilles av bare én person. En kan for eksempel legge kabal. (Kabal kalles også patience og solitaire.) En kan holde på med dette i mange ensomme timer, og det kan utgjøre et velkomment tidsfordriv for dem som er nødt til å være mye alene. Ettersom kortspill er vanlig overalt, kan en vanligvis finne en eller annen, ung eller gammel, som en kan spille sammen med.

Nå spør du kanskje: «Hvor skriver denne populære form for atspredelse seg fra? Hvem oppfant den og når? Har den alltid hatt sin nåværende form?» Dette er interessante spørsmål. Skal vi foreta noen undersøkelser?

The New Funk & Wagnalls Encyclopedia sier at spillkortene så dagens lys i Hindustan omkring år 800 e. Kr., og at konge, dame og knekt skriver seg fra middelalderen. Et kinesisk leksikon fra 1678 e. Kr. hevder at de ble oppfunnet i år 1120 f. Kr. til atspredelse for Seun-Hos konkubiner. Noen oldforskere sier at spillkortene ble innført i Europa av de invaderende sarasenerne som krysset Middelhavet i år 711 e. Kr. Andre hevder at korsfarerne tok med seg spillkort tilbake fra Østen. Det er imidlertid en viss enighet om at kortene ikke var i vanlig bruk i Europa før i den første delen av 1400-tallet. Noen som har undersøkt spørsmålet, mener at spillkort fant veien fra Østen til Vesten på samme måte som sjakk, nemlig via det omvandrende folkeslaget som er kjent som sigøynere. Det er interessant å legge merke til at sjakk mange steder også ble spilt med kort. Spanierne tok med seg spillkort til «Den nye verden», Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, da Cortez erobret Mexico. Kong Moctezuma fant stor glede i å se på de spanske soldatene når de spilte kort.

Nå har du sikkert trukket den slutning at det er stor uenighet om akkurat når og hvor spillkortene ble oppfunnet. Men uansett hvilke forskjellige meninger som gjør seg gjeldende hva dette angår, kan vi fastslå at spillkortene stammer fra Østen. Det er en bemerkelsesverdig likhet mellom kinesiske papirpenger fra Tang-dynastiet og de kinesiske spillkortene.

Tidlig utvikling

Uansett hvilken rolle sigøynerne spilte hva det å innføre kortene til Vesten angår, er det interessant å legge merke til at disse folkene først og fremst brukte dem i spådomskunst. I dag blir kort også brukt til dette. Gamle dagers tarokkortstokk inneholdt 78 kort, som ikke hadde farger, tall eller korttegn som dagens kort har. På 1300-tallet ble tall og korttegn innført i Europa, og en brukte alle 78 kortene, hvorav 22 var billedkort. De 22 tarokkene eller spesielle billedkortene ble brukt i spådomskunst. De framstilte allegorisk de materielle kreftene og elementene i naturen foruten dyder og laster. Motivene innbefattet en konge som holdt en stjerne i hånden, døden som hadde på seg en kardinals hatt og kappe, to amoriner, en knekt med mynter og eventyrskikkelser. Selv ordspråk ble framstilt.

Et av disse spesielle kortene var kjent som narren eller jokeren. Dette kortet øvde en kraftig innflytelse på utfallet av spådommen, siden det tjente til å forsterke betydningen av det kortet som lå nærmest. Hvis et kort spådde lykke og det neste kortet var narren, ville lykken formentlig bli mangedoblet. Hvis det på den annen side ble spådd dårlige nyheter, ville jokeren forsterke de dårlige nyhetene, som så ville overskygge eventuelle gode nyheter som måtte bli forutsagt ved denne anledningen.

De resterende 56 kortene ble inndelt i fire fargegrupper med begre, mynter, sverd og stokker. Disse sto for alle samfunnsklasser. Begre eller vaser sto for geistligheten. Myntene sto for handelsstanden. Sverdene betegnet helt opplagt krigerne. Og stokken henledet oppmerksomheten på bonden eller arbeideren. Hver farge hadde fire billedkort, som innbefattet en konge, en vesir, en ridder og en knekt, og ti nummererte kort. De fire billedkortene representerte forskjellige stender eller myndighetsnivåer. Kongen var herskeren, vesiren var en høy embetsmann, ridderen var av militær rang (for eksempel Øverstkommanderende eller general), og knekten var en som utmerket seg som anfører. Disse fire betegnet på en passende måte alle klasser i det menneskelige samfunn, både før og nå, der alle konkurrerer med hverandre ved å bruke forskjellige knep for å få en mer fremtredende stilling enn andre.

En kan tydelig se likheten mellom kortspill og forholdene i det menneskelige samfunn. Hver spiller fikk 14 kort, hvorav noen kanskje representerte handelsstanden (mynter), noen bøndene (stokker), noen krigere (sverd) og noen herskere (begre), foruten at ett kanskje representerte en konge som Øverste hersker og ett en ridder som militærsjef. Disse ville gi ham større muligheter til å vinne. Men for å vinne måtte han oppby all sin kraft og styrke, representert ved kortene, og det med stor kløkt.

Utvikling i nyere tid

Ifølge The Encyclopædia Britannica var kortstokkene forskjellige hva kortenes utforming og antall angår. Angelsaksernes kortstokk besto av 52 kort i fire farger med 13 kort i hver farge. I Italia besto kortstokken av 36 kort, og den eldre tyske kortstokken besto av bare 32 kort. De første portugisiske misjonærene i Kina oppdaget at kortstokken der besto av 30 kort. Den hadde tre farger med ni kort i hver farge og tre kort av høyere verdi. Den franske kortstokken med 52 kort, som nå er standardstørrelse, utviklet seg fra tarokkortstokken, som nå har nummererte kort. Når en skal spille moderne spill som ikke krever så mange kort, kan en bare fjerne de kort som en ikke har bruk for, fra standardkortstokken.

De forskjellige folkeslag har benyttet en mengde motiver på billedsiden av kortene, for eksempel ryttere, elefanter, hauker, klokker, blomster og fugler. De kortene som ble laget i New York i «Den nye verden» i 1848, hadde hverken konger, damer eller knekter. I stedet var George Washington hjerterpresident, John Adams ruterpresident, Benjamin Franklin kløverpresident og Lafayette sparpresident. I stedet for damer hadde disse kortene gudinnene Venus, Fortuna, Ceres og Minerva. Knektene ble framstilt ved indianerhøvdinger.

Kortstokkene i gammel tid ble laget ved hjelp av tresnitt, og de ble malt for hånd. Men da kobberstikkteknikken, en tysk oppfinnelse, ble forbedret på 1400-tallet, ble den tatt i bruk ved framstillingen av spillkort, slik at de håndmalte kortene ble erstattet. De fire farger vi har på kortstokken i dag, oppsto i Frankrike på 1500-tallet. Det som vi kaller kløver, het trefle på fransk. Spissen av en pike (en slags lanse), som nå kalles spar, het pique. Den tredje fargen het coeur, som er det franske ordet for hjerte. Den fjerde fargen het carreau, som betyr firkant, og som vi kaller ruter.

Kortenes størrelse i dag, 8,9 X 5,7 centimeter, kommer også av den franske stilen. De kinesiske spillkortene var lange og smale, og de indiske var runde. Den tidligere nevnte nære forbindelse mellom sjakk og kortspill kan vi også se i de to fargene rødt og svart, som dominerer de fire fargene.

Noe som gjør at kortspill er så populært, er alle de former for spill som kan spilles med kort, og det at antall spillere kan varieres i så høy grad. En kan bruke enten enkle eller doble pakker, og hvert spill har sine egne regler. I dag er de fleste av tidligere tiders spill ikke lenger kjent. Navnene deres finner vi bare i antikvariske bøker. Spill fra 1700- og 1800-tallet er fortsatt levende, for eksempel piquet, loadam, noddy, macke, l’hombre, gleek og post and pan. Vi vil her nevne noen få av dagens kortspill, som kan deles inn i fire kategorier: 1) hasardspill — poker, fan-tan, faro, baccarat og black-jack; 2) selskapsspill — beggar-my-neighbour, kasino, gammel jomfru, svarteper og rummy; 3) spill med pott — napoleon, femhundre, l’hombre, skat og spoil five og 4) patiencespill (kabaler), som det finnes mer enn 350 varianter av.

Antall spillere varierer fra spill til spill. Cribbage kan bli spilt av to eller fire; poker kan ha ti spillere; canasta har fra to til seks spillere, mens whist og bridge kan spilles av 20 til 40 inndelt i grupper på fire der alle vinnerparene flytter til et annet bord.

Opprinnelsen til whist er ukjent. Den første omtalen av det som vi kjenner til, skriver seg fra 1529 e. Kr. Edward Hoyle utga en kort avhandling om whist i 1742 e. Kr., men spillet fikk sin store popularitet i filosofiske kretser i tiåret etter 1860 på grunn av det arbeid Henry Jones og William Pole utførte.

Ifølge The New Funk & Wagnalls Encylopedia er bridge en variant av whist. Det ble spilt første gang i Hellas tidlig i 1880. I 1886 var det kjent som russisk whist i London. Der ble dette spillet stadig mer populært, og omkring år 1900 hadde det erstattet det gamle spillet whist.

Tidlig på 1900-tallet utviklet auksjonsbridgen seg. I dette spillet ga spillerne hverandre bud for å få retten til å melde trumffarge. Hvert bud var et forsøk på å ta det fastsatte antall stikk. Duplikatbridge kan i likhet med whist spilles av mellom 20 og 40 spillere som er inndelt i grupper på fire. Hvert vinnerpar flytter til et annet bord. Og så har vi kontraktbridge, som en amerikaner av den berømte Vanderbilt-familien utformet i 1925.

Sannsynlighetsfaktoren

Vi ville ikke ha det fulle bilde av de variasjonsmuligheter kortspill byr på, uten at vi kjente den sannsynlighetsfaktor som er knyttet til de 52 kortene. Guinness Book of World Records hevder at ifølge matematiske beregninger er sannsynligheten for å gi 13 kort av én farge én til 158 753 389 899. Sjansene for at alle fire spillerne skal få en hel farge, er én til 2 235 197 406 895 368 301 559 999.

Så selv om det kreves betydelige ferdigheter når en skal spille kort, har hell og tilfeldigheter mye å si for utfallet. Dette er uten tvil en av grunnene til at kortspill er så populære. De appellerer til mange forskjellige slags mennesker. Noen kortspill passer for de dyktige, andre for dem som ønsker å slappe av og få tiden til å gå. Kortspill er dessuten en billig form for atspredelse.

Når en hører det vanlige spørsmålet: «Skal vi spille kort?», er det imidlertid bra å huske at kortspill i likhet med alle andre former for atspredelser kan ta mye tid. Når en bruker mer tid på atspredelser enn det en trenger for å kunne slappe av, kaster en bort tid, tid som en kunne ha brukt til viktigere gjøremål. Det går ut over dem som gjør dette, både materielt og åndelig. Når en er klar over dette og utviser selvkontroll, vil en ikke la atspredelser bli en snare for seg selv eller andre. Og bruken av kort i spådomskunst er bibelsk sett fordømt, ettersom Bibelen sier at alle former for spådomskunst og spiritisme er avskyelige i Guds øyne. — 5. Mos. 18: 9—14.