Jeg lærte å sette pris på synssansen

DET var en stor opplevelse for meg da jeg for noen måneder siden hadde noen venner hos meg og kunne sitte og iaktta dem. Jeg hadde det så hyggelig at jeg ønsket at de aldri skulle gå hjem. Jeg hadde nemlig ikke kunnet se på lange tider, og da jeg nå satt der og så vennene mine snakke og le, takket jeg Jehova for at jeg kunne se hver enkelt av dem.

Tankene gikk tilbake til den dagen over et år tidligere da en lege fortalte meg at min søster kom til å dø av urinforgiftning. Kort tid etter døde far av et hjerteattakk. Det er mulig at han var helt nedbrutt på grunn av min søsters alvorlige sykdom. En måned senere døde hun også. Etter dette fikk jeg problemer med helsen, og min mann og jeg kom til at det var fornuftig at jeg fikk en grundig undersøkelse på et sykehus i Manila.

Jeg kom til sykehuset klokken fire en ettermiddag. Etter to dager var jeg klar til å reise hjem, da jeg plutselig kjente en voldsom smerte i magen og hodet. Jeg tilkalte legen, og han ga meg et beroligende middel. Men smertene forsvant ikke.

Jeg følte en intens varme bak i nakken, og jeg lukket øynene. Da jeg åpnet dem igjen, var alt mørkt. Jeg ba om at lyset måtte bli satt på, men de sa at lyset var på. Jeg begynte å skjelve, for det gikk opp for meg at jeg ikke kunne se. Enda en gang lukket jeg øynene og åpnet dem så igjen. Nå var det en ørliten forandring. Jeg kunne se en grå tåke. Jeg kunne ikke skjelne noe, men jeg kunne skimte en slags bevegelse midt i tåken hvis noen rørte på seg.

Først trodde jeg dette ville gå over. Men det gjorde ikke det! Da jeg ble klar over at det ikke var forbigående, ble jeg helt hysterisk. Jeg tigget om hjelp og gråt bittert helt til de ble nødt til å gi meg oksygen. Så ba jeg til Jehova om hjelp og følte meg mye roligere.

Oppmuntret av venner

Øynene mine ble undersøkt gjentatte ganger på sykehuset, men konklusjonen var hver gang den samme: Det skyldtes ingen organisk sykdom. Jeg ble forvirret og følte at -jeg mistet taket på virkeligheten. Min mann satte seg i forbindelse med våre kristne venner, og de kom for å besøke meg. Det var, kolossalt oppmuntrende å være sammen med dem. Jeg begynte å føle meg bedre, og selv om synet ikke ble noe bedre, tvang jeg meg til å oppføre meg normalt for å lette byrdene for min mann, Manny.

Situasjonen forandret seg ikke mens jeg var på sykehuset, så det ble bestemt at jeg like godt kunne reise hjem. Hjemme ble jeg mottatt av noen venner og de to barna våre, King og Ruth. En tid var det ingen ende på alle besøkene av venner fra forskjellige menigheter. Noen laget mat, noen gjorde rent, og noen bare pratet med meg. Alt dette var styrkende for meg, men jeg visste at brødrene også hadde det travelt. Så jeg takket dem og sa at ettersom jeg hadde to store barn (King var 15 og Ruth 13), kunne de hjelpe meg nå.

Å leve uten å se

Noen ganger da jeg var alene, måtte jeg gråte litt når jeg tenkte på at det øyensynlig ikke var noen mulighet for at jeg skulle få synet tilbake. Men da ba jeg alltid til Jehova, og så følte jeg meg oppmuntret. Når alt kom til alt, hadde jeg det på langt nær så ille som Job! Dessuten hadde jeg to kjekke barn og en enestående mann. Bare det var noe å takke Jehova for.

Jeg vente meg snart til å ta hånd om de huslige gjøremål uten å kunne se. Etter omkring en måned kunne jeg gjøre omtrent det samme som jeg hadde gjort før, men ikke så fort. Jeg gikk på torget sammen med et annet vitne og vasket og gjorde rent alene. Jeg tilberedte og laget maten selv, skjønt det var litt vanskelig når jeg skulle steke noe. Noen ganger ble jeg nesten skåldet av varmt fett! Ved å smake på maten kunne jeg kjenne om den var ferdig.

Manny og barna ble enige om at de skulle behandle meg som vanlig og ikke som en invalid. Akkurat som før kunne de derfor si: «Mamma, få litt vann av deg!» eller: «Hvor er sokkene mine?» Og de ventet at jeg skulle ta meg av slike ting. Det gjorde mye for å styrke selvtilliten.

Jeg trengte imidlertid hjelp, og min mann og barna var veldig flinke. Barna, særlig Ruth, hadde veldig godt av det. De måtte påta seg flere plikter i hjemmet, og det lærte dem å arbeide. Jeg gjorde ofte feil, særlig i begynnelsen. Når barna var på skolen, hendte det at jeg snublet, skar meg eller ble bitt av hunden fordi jeg gikk rett på den. Men jeg prøvde å være forsiktig, og det skjedde ikke noe alvorlig uhell.

Jeg lærte også å sette større pris på de andre sansene. Nå da jeg ikke kunne se, var det akkurat som om hørselen, følesansen og smakssansen ble skjerpet. Og hukommelsen bedret seg kolossalt. Jeg kunne kjenne forskjellen på mynter ved å ta på dem, og sedler brettet jeg sammen på forskjellige måter for å skille dem fra hverandre. Selv nå etter at jeg har fått synet igjen, er hukommelsen skarp, og jeg hører svært godt.

Kristen virksomhet

Manny og vennene i menigheten hjalp meg til å fortsette å ta regelmessig del i den kristne virksomhet. Jeg holdt meg à jour med de nye publikasjonene fordi Manny leste høyt for meg om kvelden før vi la oss. På møtene kunne jeg kommentere fordi vi hadde gjennomgått stoffet sammen på forhånd. Jeg var med i sangen også. Manny leste fort for meg de ordene som skulle synges. Jeg sang dem så høyt mens han lavt leste den neste linjen for meg.

Jeg kunne delta i forkynnelsen fra hus til hus og fortsatte å lede et bibelstudium. Andre måtte naturligvis lese skriftstedene og spørsmålene i publikasjonen. Men jeg kunne stille tilleggsspørsmål for å få fram viktige punkter. I denne situasjonen var jeg svært takknemlig for at jeg før hadde benyttet anledningen til å studere Bibelen og bygge opp et forråd av kunnskap. Den damen som jeg ledet et bibelstudium med, hadde vært litt likegyldig før. Men etter at jeg ble blind, gjorde hun fine framskritt.

Jeg følte at min bønn ble besvart. Jeg kunne fortsette å tjene Jehova og finne glede i denne tjenesten.

Synet kommer tilbake

I cirka åtte måneder kunne jeg ikke se annet enn en grå tåke. Jeg oppsøkte forskjellige leger og tok de medisiner de foreskrev, men det var ikke noe tegn til bedring. Cirka to måneder etter at jeg sluttet å ta medisinene, følte jeg meg litt bedre. Litt etter litt kunne jeg se uklare skygger, og den grå tåken forsvant. Selv om alt rundt ellers var hvitt, gjorde dette det lettere for meg å vaske og lage mat.

Det gikk et år. Selv om jeg nå kunne se noen farger, var jeg ofte svimmel. Det var som om jeg befant meg under vann. Alt beveget seg rundt omkring og ble så borte. Selv om synet fortsatt var veldig svakt, kunne jeg kjenne igjen folk når de kom nær nok. Til slutt, i den 13. måneden etter at sykdommen inntraff, så jeg på en kjeksboks og kunne lese bokstavene på etiketten. Jeg hadde fått synet igjen!

Her satt jeg nå, med vennene mine omkring meg, og følte at jeg hadde så uendelig mange ting å takke Jehova for. Jeg var naturligvis takknemlig for at jeg hadde fått synet igjen. Jeg var også takknemlig for alt det jeg hadde lært fordi jeg hadde vært blind en tid. Jeg følte meg mye nærere knyttet til mine kristne brødre på grunn av den inderlige kjærlighet de hadde vist meg da jeg trengte det mest. Jeg satte stor pris på det kjærlige forholdet i familien. På grunn av det som hadde skjedd, var vi blitt enda mer sammensveiset. Jeg følte også at jeg hadde kommet i et mye nærere forhold til Jehova, fordi jeg hadde vært så avhengig av ham. Og jeg hadde lært at det største privilegium vi har, er å kunne tjene ham. — Innsendt.