Religiøs intoleranse tiltar

TIDSPUNKT: den 9. juli 1976. Sted: en liten landsens skole i det nordøstlige Argentina. Begivenhet: en argentinsk nasjonaldag.

Reportere for nyhetsbladet Gente, som utkommer én gang i uken, besøkte skolen. Hvorfor? De var interessert i de usikre forholdene som gjorde seg gjeldende på skolen, særlig fordi den lå nær grensen til Brasil. Reportere hadde skrevet at mange kom inn i landet uten å ha tillatelse. De besøkte derfor skolen for å se hvordan situasjonen var.

Reporterne mente imidlertid at de måtte la artikkelen få et mer sensasjonelt preg. Hvordan gjorde de dette? De plasserte noen barn med ryggen til flagget, mens andre elever deltok i flagghilsningsseremonien. Reporterne tok så bilder når elevene var oppstilt på denne måten.

Artikkelen deres ble offentliggjort den 15. juli. Den påsto at de barna som sto med ryggen til flagget, var Jehovas vitner! Var dette tilfelle? Absolutt ikke! De fire elevene på skolen som var barn av Jehovas vitner, hadde ikke engang vært på skolen den dagen! Og selv om de hadde vært der, ville det ha vært i strid med den opplæring de hadde fått som kristne, å vise en slik mangel på respekt for landets flagg.

Slik kom da denne fordreide beretningen om Jehovas vitners tilsynelatende mangel på respekt for flagget i pressen. Og den spredte seg fort over hele landet.

En kjedereaksjon

Måneden etter fant en annen episode sted i den samme provinsen, Misiones. To elever ved en høyere skole og en lærer ble sammen med elevenes foreldre arrestert og fengslet for 16 dager. De ble anklaget for «[hånlig] ringeakt» for landets symboler.

Hvorfor ble en slik anklage rettet mot dem? Fordi elevene hadde bedt seg fritatt fra å synge nasjonalsangen og San Martíns marsj. Straks begynte en å sette i verk rettslige tiltak for å forsvare disse vitnene.

I mellomtiden ble mange av vitnenes offentlige møtelokaler i provinsene Misiones, Entre Ríos og Formosa stengt med makt. Dette ble gjennomført av lokale og nasjonale myndigheter.

Vitnene kjempet mot at det ble lagt slike åpenlyse hindringer i veien for religionsfriheten. Den 23. august sendte de inn en anmodning om rettsbeskyttelse til den føderale domstol i Buenos Aires.

Kortvarig triumf for rettferdigheten

Noen få dager senere, den 27. august, avsa den føderale dommeren Francisco Kalicz kjennelsen. Dommen gikk ut på at vitnene fra Misiones som var anklaget for å ha ’ringeaktet’ de nasjonale symboler, skulle løslates fra fengslet. Den gikk også ut på at de skulle frikjennes for alle anklager som var rettet mot dem!

Dommeren sa at «hånlig ringeakt kommer til uttrykk ved handlinger av materiell karakter». Han nevnte som eksempler på dette, handlinger som går ut på å «ødelegge, brenne, knuse, skjære, grise til, spytte, rive i stykker og tråkke på». Han sa også at en slik hånlig ringeakt kommer til uttrykk «verbalt (plystring, piping) eller skriftlig og endog ved fornærmelige gester».

Hadde vitnene gjort seg skyldig i noe av dette? Dommeren sa at «i løpet av rettssakene har det ikke framkommet noe tungtveiende argument for at noen av de anklagede kan ha hatt en slik hensikt». Han tilføyde: «Tvert imot viser alle uten unntak respekt for alle de nasjonale symbolene, så vel som for lovene.»

Rettferdigheten seiret virkelig den dagen. Men triumfen var kortvarig — svært kortvarig. Den varte bare fire dager!

Et hardt slag

Den 31. august 1976 kom regjeringen med nådestøtet. Den utstedte presidentens dekret nr. 1867.

En del av dette dekret har følgende ordlyd: «Den religionsfrihet som er stadfestet i paragrafene 14 og 20 i landets grunnlov, er naturligvis begrenset i den forstand at de religiøse oppfatninger ikke må innebære lovbrudd eller et anslag mot den offentlige ro og orden, landets sikkerhet, kampmoralen eller gode sedvaner.»

Ingen av disse anklagene mot Jehovas vitner er blitt bekreftet, slik det framgikk av den avgjørelse dommer Francisco Kalicz tok.

Likevel sa dekretet videre: «Av denne grunn . . . UTSTEDER ARGENTINAS PRESIDENT FØLGENDE DEKRET:

ARTIKKEL 1: Virksomhet som har tilknytning til den religiøse organisasjonen ’JEHOVAS VITNER’ eller ’VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP’, og alle grupper, selskaper eller sammenslutninger som er direkte eller indirekte knyttet til ovennevnte selskap, er forbudt i hele landet.

ARTIKKEL 2: Forbudt er også a) de tidsskrifter, blad og alle andre publikasjoner som åpenlyst eller på andre måter støtter den lære som er omtalt her; b) virksomhet som omfatter verving av nye tilhengere og indoktrinering.

ARTIKKEL 3: Alle lokaler hvor den ovennevnte organisasjon holder møter, så vel som de lokaler hvor slike skrifter som dem som er nevnt i artikkel 2, blir trykt, distribuert eller solgt, vil bli stengt.

ARTIKKEL 4: Innenriksdepartementet vil komme med forskrifter for hvordan dette dekretet skal settes ut i livet.»

I forbindelse med myndighetenes aksjoner ble det hevdet i et saksresymé fra innenriksdepartementets juridiske avdeling: «Det er ikke blitt bevist . . . at sekten er vigd til religiøs tilbedelse, at denne tilbedelse er i samsvar med vår moral og gode sedvaner.»

Kjensgjerningene viser naturligvis akkurat det motsatte. Det er tydelig blitt bevist i løpet av dette århundre at Jehovas vitner er fullstendig hengitt til religiøs tilbedelse. Denne tilbedelse er av høyeste moralske kvalitet. Heller ikke blander de seg opp i hvordan andre velger å tilbe, eller hvilke religiøse skikker andre ønsker å følge. Domstoler over hele verden, deriblant De forente staters høyesterett, har forlengst bekreftet dette.

Saksresyméet inneholdt også følgende forbløffende uttalelse: «Vi kan ikke tenke på frihet når det gjelder en religion som tillater kannibalisme, ritualmord eller polygami, og av samme grunn kan en slik religion som den det gjelder, ikke tillates, uansett i hvilken form den opptrer.»

Ordlyden i denne uttalelsen kan kanskje få noen som er lite orientert, til å tro at Jehovas vitner har noe å gjøre med slike ting som kannibalisme, ritualmord eller polygami. Men det er fullstendig uriktig. Allikevel forårsaker slike insinuasjoner skade, fordi mange som ikke er kjent med Jehovas vitner, kanskje vil mene at det finnes et grunnlag for slike påstander.

Kamp med rettslige midler fortsetter

Jehovas vitner tok initiativet til flere rettssaker som ble holdt. Den 10. mars 1977 avsa den føderale dommeren dr. Jorge E. Cermesoni en kjennelse. Han erklærte forbudets første artikkel lovstridig. Han viste at den utøvende myndighet hadde gått ut over sin jurisdiksjon da den utstedte sitt dekret. Likevel erklærte han også at «sekten allerede er forbudt . . . som følge av at den ikke er registrert i departementet for religiøse spørsmål».

Både innenriksdepartementet og Jehovas vitner appellerte avgjørelsen. Departementet hevdet at den utøvende myndighet har rett til å bestemme konstitusjonelle garantier nærmere. Vitnene anket kjennelsen fordi den ikke opphevet forbudet mot dem.

Saken ble anket til appelldomstolen. Den 23. juni forandret de føderale dommerne Alberto Azcona, Juan Carlos Béccar Varela og Valeri R. Pico den avgjørelse som den lavere domstolen hadde tatt. De erklærte presidentens dekret ugyldig!

Den grunn disse dommerne hadde for dette, ble omtalt i publikasjonen La Nación for den 24. juni, hvor det sto: «Religionsfrihet er en av de viktigste menneskerettigheter . . . Jehovas vitners religionsutøvelse kan som en konsekvens av dette ikke med rette pålegges restriksjoner, med mindre den har innvirkning på folks moral eller offentlig ro og orden.» Dommerne bemerket at «statuttene til [Jehovas vitner] erklærer at deres hensikt innbefatter ’offentlig kristen tilbedelse av den høyeste Gud og Kristus Jesus’».

På denne måten kom de høye idealer i den argentinske grunnlov til uttrykk og til anvendelse! Ifølge loven er imidlertid ankefristen ti dager. Spørsmålet var: Ville staten anke?

Til Høyesterett

Like før fristen utløp, leverte regjeringen sitt ankeforslag til Høyesterett. Saken vakte stor oppmerksomhet blant dem som er interessert i frihet og menneskerettigheter, både i Argentina og i andre land. De var overbevist om at landets øverste rettsinstans ville forsvare de friheter som grunnloven fastsetter.

De fem dommerne i Høyesterett framsatte sin avgjørelse den 8. februar 1978. De nektet å oppheve forbudet!

Kjennelsen ble innhyllet i juridiske faguttrykk som for alminnelige mennesker syntes selvmotsigende. Dommerne hevdet: ’Dekret nr. 1867 var ikke arbitrært eller åpenlyst illegalt.’ Ikke desto mindre var dekretet arbitrært og illegalt, fordi det rett og slett motsa grunnloven.

Dommerne sa at ’vitnene hadde andre administrative og juridiske veier å gå for å forsvare sine rettigheter, nemlig å la seg innregistrere i departementet for religiøse spørsmål’. Men ved ni tidligere anledninger hadde Jehovas vitner anmodet regjeringen om å bli innregistrert, og dette var blitt avslått!

Dommerne påsto dessuten at de ikke ’avsa en dom på grunnlag av lovgyldigheten i de krav som er framsatt av vitnene, eller på grunnlag av lovgyldigheten i de forholdsregler som framholdes i dekretet som kunngjør forbudet mot dem; retten erklærte ganske enkelt den vei vitnene hadde gått, ugyldig’! Dette gjorde de trass i at rettens vei — den vei Jehovas vitner benyttet — er den riktige vei å gå!

Hvorfor argumenterte Høyesterett på denne måten? I 15 måneder var saken blitt grundig behandlet av landets juridiske eksperter, justisministeren og de føderale dommerne som behandlet saken, innbefattet. Likevel ble ikke vitnenes appell drøftet som en mulighet EN ENESTE GANG!

Var det slik at Høyesterett ganske enkelt «vasket sine hender», slik Pontius Pilatus gjorde i forbindelse med rettssaken mot Jesus? Forsøkte den å unndra seg det ansvar å definere et grunnlovsmessig spørsmål?

Den berømte argentinske lærer og statsmann Domingo F. Sarmiento, som døde for 100 år siden, inntok en annen holdning. Han sa: «Hvis det finnes en minoritet i folket — ja, et eneste menneske — som ikke med sin beste vilje kan være enig i flertallets synspunkter, beskytter loven denne minoriteten hvis den ikke forsøker å bryte lovene.» Sarmiento sa videre: «Grunnloven er blitt dannet . . . for å beskytte hans meninger.»

Høyesterett unndro seg ved den holdning den inntok, sin plikt og rettet et hardt slag mot friheten og mot Jehovas vitner. Den godkjente de mange intolerante gjerninger som allerede var blitt gjort da forbudet trådte i kraft i september 1976, og som fortsatt ville bli gjort. Hva besto noen av disse gjerningene i?

[Ramme på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Dette er en oversettelse av en artikkel som sto i New York «Times» onsdag, den 15. februar 1978