Argentina: forkjemper for frihet — eller for religiøs intoleranse?

«JEHOVAS VITNERS ARBEID FORBUDT I ARGENTINA!» Denne nyheten bredte seg over hele Argentina og verden for øvrig gjennom aviser, fjernsyn og radio i løpet av den første uken av september 1976.

Tidkrevende rettsforhandlinger fulgte, idet Jehovas vitner appellerte sin sak gjennom det argentinske rettsvesen. I februar 1978 ble så resultatene av disse rettssakene kjent, idet nyhetsmediene kunngjorde: «HØYESTERETT OPPRETTHOLDER FORBUDET MOT JEHOVAS VITNERS ARBEID.»

I land i den vestlige verden hvor folk kjenner godt til det kristne arbeid Jehovas vitner utfører, førte denne sjokkerende nyheten til protester og spørsmål. Mange spurte: ’Hvorfor foregår en slik religiøs forfølgelse og diskriminering i Argentina?’ Andre stilte følgende spørsmål: ’Garanterer ikke Argentinas grunnlov religionsfrihet?’

Offisiell reaksjon

Hvordan reagerte offisielle talsmenn for militærregjeringen på slike spørsmål? Disse embetsmennene og mange aviser svarte at religionsfrihet fortsatt var alminnelig utbredt som en del av Argentinas høyt skattede tradisjoner. Dette uttalte de trass i at forbudet mot Jehovas vitners kristne arbeid fremdeles sto ved makt!

Et eksempel på denne forbausende offisielle reaksjonen har vi i et brev som ble sendt ut fra den argentinske ambassade i Pretoria i Sør-Afrika. Brevet inneholdt blant annet følgende: «Religionsfrihet har vært og er fortsatt fullt ut garantert i henhold til Argentinas grunnlov og øvrige lover. ’Jehovas vitner’ har i likhet med andre religiøse organisasjoner hatt . . . full frihet til å praktisere sin tro.» Ikke desto mindre var det den gang forbud mot Jehovas vitners virksomhet!

Brevet fra ambassaden sa videre: «Den argentinske regjering har aldri hatt til hensikt å innskrenke religionsfriheten eller å nekte noen å utøve sin religion. Den har i enda mindre grad hatt til hensikt å forfølge noen for hans religiøse overbevisning.» Men Jehovas vitner var allerede rammet av nettopp slike innskrenkninger av den personlige frihet og av forfølgelse!

Utallige selvmotsigelser

La Nación, en av Argentinas største aviser, hevdet i en lederartikkel i utgaven for 17. februar 1978: «Argentina kan med stolthet over sin historiske bakgrunn vise verden hvilken tolerant holdning landets lover og folk gir uttrykk for når det gjelder religionsutøvelse.» Den tilføyde: «Som få andre steder i verden . . . gir loven [andre religioner] tillatelse til ’fritt å utøve sin religion’, og den beskytter denne rett. Dette er i samsvar med grunnlovens forskrifter.»

Det hevdes at religiøs toleranse er ’i samsvar med Argentinas grunnlov’. La oss imidlertid undersøke følgende fakta:

Forbudet av september 1976 sammen med Høyesteretts avgjørelse i februar 1978 har berøvet Jehovas vitner i Argentina friheten til å tilbe Gud;

de steder hvor Jehovas vitner kommer sammen til kristne møter og studium av Bibelen, er blitt stengt i henhold til loven;

Jehovas vitner får ikke lenger lov til å trykke og utgi bibler og bibelsk litteratur;

hundrevis av barn av Jehovas vitner er blitt utvist fra grunnskolen og høyere skoler. Voksne vitner som har vært ansatt i stat og kommune og på offentlige kontorer og skoler, er blitt oppsagt uten lønn;

politiet har foretatt en rekke razziaer i Jehovas vitners private hjem. Vitner er blitt arrestert og holdt i forvaring i timer, dager og uker;

Jehovas vitner er blitt ærekrenket, slått og truet av myndighetspersoner. I enkelte tilfelle er de til og med blitt nektet livsfornødenheter.

Er alt dette et uttrykk for den religiøse toleranse som blir ’foreskrevet av Argentinas grunnlov’?

Hva sier grunnloven?

Hva sier så Argentinas grunnlov om hvilke rettigheter borgerne har i spørsmål som angår deres frihet? Legg merke til følgende paragrafer, som er innlemmet i grunnloven.

Paragraf 14 lyder: «Alle landets innbyggere nyter godt av følgende rettigheter, i samsvar med de lover som gjelder håndhevelsen av dem; . . . å offentliggjøre sine oppfatninger i pressen uten forutgående sensur; å komme sammen i verdifulle øyemed; fritt å utøve sin religion; å undervise og å lære.» [Uthevet av oss]

Paragraf 19 lyder: «Handlinger av privat karakter som på ingen måte sjenerer den offentlige ro og orden eller moralen eller skader en tredje part, er forbeholdt Gud og fritatt for myndighetenes autoritet.»

Paragraf 20 sier: «Utlendinger . . . kan . . . fritt utøve sin religion.»

Hva har de gjort?

Hvorfor har et slikt totalforbud mot Jehovas vitners virksomhet trådt i kraft, når disse rettighetene er så klart lovfestet? Hva har de gjort, som har ført til at de har møtt en slik motstand fra myndighetenes side? Hva er det de har forkynt i Argentina i de forløpne 54 år? La oss undersøke bakgrunnen.

I alle disse årene har Jehovas vitner i Argentina og overalt ellers holdt seg strengt til det prinsipp som framholdes i Guds Ord i Titus, kapittel 3, vers 1. Det står der: «Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige.»

Høres disse ordene ut som et revolusjonært manifest som har til hensikt å forstyrre ro og orden? Nei, de oppfordrer tvert imot dem som tror på Bibelen, for eksempel Jehovas vitner, til å adlyde myndighetenes lover. De kristne skal ikke forsøke å styrte regjeringer ved menneskelige midler.

Slike synspunkter er en del av den lære Jehovas vitner har forkynt i Argentina siden 1924. I det året begynte Juan Muñiz, som nettopp hadde ankommet fra Spania, å forkynne det «gode budskap» for mennesker som ba om og så fram til at Guds rike skulle komme i samsvar med ordene i Jesu Kristi mønsterbønn. — Matt. 6: 9, 10.

Fra det året av har arbeidet med å gjøre «alle folkeslag til disipler» hatt framgang i Argentina. (Matt. 28: 19, 20) Det argentinske folk tok med begeistring imot store mengder bibler og hjelpemidler til bibelstudium på mange språk. Det ble også holdt gratis bibelske foredrag i forskjellige lokaler og over radio. I 1946 ble selskapet La Torre del Vigía (Vakttårnet på spansk) organisert i samsvar med landets juridiske bestemmelser og senere offisielt anerkjent av den argentinske regjering.

Juridisk anerkjennelse opphevet i 1950

I 1949 opprettet regjeringen et departement for religiøse spørsmål som var underlagt utenriksdepartementet. Det ble krevd at alle religionssamfunn skulle la seg innregistrere i dette nyopprettede departementet. Den 26. mai 1950 ble imidlertid Jehovas vitner nektet en slik innregistrering, og den 12. juli samme år ble den juridiske anerkjennelsen av dem opphevet.

Siden da har Jehovas vitner gjentatte ganger i løpet av disse 28 årene appellert til myndighetene. De har appellert til utenriksministere, guvernører og til og med til presidenter. I sin appell har de bedt om i det minste å få en anledning til å forklare sitt standpunkt. Likevel er ingen av disse appellene blitt hørt! Jehovas vitner er blitt dømt uten et eneste avhør!

Hva har en begrunnet en slik behandling med? Vitnene har fått beskjed om at deres organisasjon «er i strid med de hellige prinsipper i Magna Charta, fordi deres lære er i opposisjon til de væpnede styrker og i strid med den respekt som bør vises landets symboler».

Samvittighetsspørsmål

Ikke noe sted i verden er Jehovas vitner med på flagghilsningsseremonier eller på å synge nasjonalsangen. Hvorfor er de ikke det? Fordi dette sett fra deres synspunkt ville være en tilbedelseshandling direkte i strid med det første og det annet av De ti bud. — 2 Mos. 20: 3—5.

De inntar et standpunkt som tilsvarer det standpunkt som de tre hebreere i Babylon inntok. (Se Daniel, kapittel 3.) Skolebarn som er Jehovas vitner, står derfor rolig og viser en respektfull holdning under slike seremonier. Og de forsøker aldri å forstyrre andre som deltar i slike seremonier.

Noe som det også ofte blir reist innvendinger mot, er det forhold at mannlige Jehovas vitner i samsvar med sin samvittighet nekter å utføre militærtjeneste av religiøse grunner. Unge menn blant vitnene er imidlertid hverken desertører eller anarkister. De framstiller seg for de militære myndigheter den dato de blir innkalt, for å be om å bli fritatt på grunnlag av sin bibelske overbevisning. I mange land, spesielt i den vestlige verden, blir de også fritatt.

En rekke bibelske prinsipper ligger til grunn for at vitnene nekter å bære våpen. Ett av disse finner vi i Matteus 22: 39, hvor Jesus sa til sine etterfølgere: «Du skal elske din neste som deg selv.» Og i Matteus 5: 21 sa Jesus: «Du skal ikke slå i hjel.» I Esaias, kapittel 2, vers 4, blir det sagt til Guds folk: ’Smi deres sverd om til hakker og lær ikke mer å føre krig.’

Historiens og Bibelens vitnesbyrd

Det framgår av historien og av Bibelen at den tro Jehovas vitner av i dag har, er den samme som den tro de kristne i det første århundre hadde. De nektet å utføre det de betraktet som tilbedelseshandlinger overfor keiseren og symboler på staten. De ville heller ikke utføre militærtjeneste eller gå i krig.

At de første kristne inntok et slikt standpunkt, er blitt bekreftet av mange historikere gjennom tidene. Én av dem er Juan Bautista Alberdi, som var med på å utforme Argentinas grunnlov. I sitt verk El Crimen de la Guerra (Krigens forbrytelser) sa han: «Det nåværende samfunn er en blanding av to samfunnsformer: Den krigerske eller hedenske [form] og den fredelige eller kristne [form].»

Fordi en slik «blanding» eksisterer, blir de kristne ikke overrasket når de møter motstand. Jesus Kristus advarte klart og tydelig om at regjeringer i verden ville forsøke å gripe forstyrrende inn i sanne kristnes tilbedelse. Det er grunnen til at den kristne apostelen Peter sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

Et positivt inntrykk

Den lille gruppen av kristne i det første århundre ble misforstått, baktalt og forfulgt. Allikevel etterlot de seg et positivt inntrykk på grunn av de goder de lot menneskeheten få del i.

Uten at det ble gjort bruk av vold og våpen, var det mange som sluttet seg til den sanne kristendom. Dens lære forandret deres liv. De sluttet å praktisere ting som var til skade for dem selv og andre, og begynte i stedet å følge moralnormer av den høyeste åndelige kvalitet.

Buenos Aires-avisen Herald for 31. mars 1978 sa i en omtale av Jehovas vitner i Argentina: «Selv om Jehovas vitners skikker kanskje kan irritere myndighetenes representanter, har vitnene opp gjennom årene vist at de er flittige, måteholdne, sparsommelige og gudfryktige borgere av det slag som landet åpenbart trenger.» En høytstående marineoffiser sa det på denne måten: «Hva vitnenes moral og ærlighet angår, hersker det ingen tvil.»

Trass i dette fine rullebladet som Jehovas vitner har, som vitner om deres ærlighet, høye moral, rettskaffenhet og lydighet mot loven, er de blitt utsatt for grusom behandling. De er blitt vist mindre og mindre toleranse. Noen av de begivenheter som har funnet sted, er omtalt i den neste artikkelen.