Fuglenes flukt

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

DA SIR Edmund Hillary og Tenzing Norgay sommeren 1953 nesten hadde nådd målet, å beseire Mount Everest, ble de forbauset over å se en stor fugl fly i 8200 meters høyde. Deres beretning om dette vakte stor interesse hos ornitologer og fugleelskere. Den reiste slike spørsmål som: Hvilken fugleart var dette? Kunne denne fuglen eller andre arter fly enda høyere hvis omstendighetene krevde det?

Ornitologene vet at fugler kan fly høyere enn normalt hvis instinktet forteller dem at det er grunn til å gjøre det. Grunnen kan være at de skal fly over en hindring, for eksempel en fjellkjede, som de møter på sin vei. Det er også mulig at de søker høyere opp for å finne mer velsmakende insekter. Fugler som vanligvis holder til i lavlandsområdene, flyr høyere når de trekker, enn ellers. En har for eksempel sett pelikaner, ender og traner på trekk i en høyde av fra 900 til 2400 meter. En har sett viper og lerker i over 1800 meters høyde og heiloer og sniper i fra 3000 til 3700 meters høyde. Disse høydene var i alle tilfellene tilstrekkelige til at fuglene kunne unngå de hindringer de møtte på sin vei. Kunne de ha fløyet enda høyere?

Ifølge de iakttagelser en har gjort, kunne de det. I Himalaya så en for noen år siden to arter av lavlandsfugler — spover og kobbersnepper — fly i 6000 meters høyde.

En har også sett at høytflygende trekkfugler undertiden går ned til lavere høyder hvis det er dårlig vær. Dette tyder på at de ikke er bundet til et ufravikelig fluktmønster, men derimot instinktivt velger å fly under og ikke over et uvær som de skal passere.

Måter å fly på

Når fuglene flyr, foregår det enten ved fremadflukt eller glideflukt. Det er bare forholdsvis store fugler som benytter glideflukt. Denne måten å fly på gir mulighet for lave hastigheter, men den krever ekstra oppdrift. Fuglens store vinger og dens vekt (som gir større framdrift) sørger for dette. I boken The Birds sies det videre: «De fuglene som benytter glideflukt, har stort bæreplan i forhold til sin vekt og hører til én av de to kategoriene: 1) fugler med brede vinger og viftelignende stjert, som hos mange hauker, ørner og gribber, og 2) fugler med spesielt lange, men forholdsvis smale vinger — verdenshavenes vandrere, som måker, fregattfugler og albatrosser.»

Formen og størrelsen av en fugls vinger i forhold til kroppsvekten er også faktorer som avgjør hvordan fuglen flyr. For eksempel må fugler som har et lite vingefang i forhold til kroppen, bruke flere vingeslag for å holde seg oppe. For å holde seg i luften må for eksempel kolibrien benytte svirreflukt. Større fugler med svært raske vingeslag, for eksempel rapphøns og lundefugler, kan også benytte glideflukt, men bare over korte strekninger. Men slike store fugler som hegrer og pelikaner, som har et stort vingefang i forhold til sin kroppsvekt, har langsomme vingeslag.

Småfugler

Mange av de småfuglene som vi ser og gleder oss over i hagene våre, er trekkfugler. Stærer, troster, finker, meiser og den lille livlige gjerdesmutten legger regelmessig ut på lange reiser.

Om høsten forlater mange av dem sine hekkeplasser i Skandinavia og Øst-Europa og flyr sørover og vestover til de mildere vintrene i Storbritannia. Når så våren kommer, vender de tilbake. Ved radarobservasjoner på Storbritannias østkyst har en funnet ut at disse småfuglene vanligvis kommer med en hastighet på under 50 kilometer i timen, og de flyr i en høyde av under 900 meter.

Hvis en fugl er i stand til å holde seg i luften i lang tid, kan den hastighet den flyr med, ha betydning for hvor høyt den kan fly. Hvor lenge en fugl kan fly, avhenger på den annen side av hvilken måte å fly på som er karakteristisk for nettopp den fuglearten. Og hvilken måte den flyr på — om den bruker fremadflukt eller glideflukt eller benytter en kombinasjon av dette — bestemmes hovedsakelig av oppbygningen og størrelsen av vingenes knokler og av fjærene så vel som av fuglens kroppsvekt og utviklingen av brystmusklene.

Trekkfugler med stor utholdenhet

Hvis en trekkfugl må fly i svært store høyder for å nå sitt bestemmelsessted, må den være i besittelse av en helt spesiell utholdenhet. Det krever en helt utrolig kapasitet, en kapasitet som hos de fleste langdistanseflygerne blant trekkfuglene avhenger av deres evne til å lagre en stor forsyning av brennstoff i form av fett. Noen fuglearter må fordoble sin vanlige kroppsvekt før de kan begynne en slik flukt.

Termiske luftstrømmer og forskjellige vindhastigheter utnyttes

Fugler kan også utnytte termiske luftstrømmer. En slik luftstrøm begynner som en søyle av varm luft med kaldere luft under. Luftstrømmen, som stiger hurtig til værs, er som en stor, varm luftboble. Når termiske luftstrømmer stiger, følger slike fugler som måker og hauker med. Den mest bemerkelsesverdige av alle de européiske trekkfuglene, storken, gjør bruk av disse termiske oppvindene når den begynner sin lange reise sørover. Når den drar fra Spania, Danmark, Nederland eller Rhinlandet, «rir» den høyt oppe på disse termiske luftstrømmene før den svever av sted i sørvestlig retning nedover mot Gibraltarstredet og videre til Afrika.

I likhet med andre fugler stiger storkene høyt opp før de begynner sin glideflukt. Ifølge ornitologene er glideflukt den enkleste måten å fly på. Den er ikke så komplisert som ordinær fremadflukt, og den er energibesparende. Du har sikkert sett svaler seile gjennom luften. Etter noen få kraftige vingeslag kan de foreta en lang, yndefull glideflukt. Mange fugler benytter glideflukt rett før de skal lande. Dette gjør for eksempel villgjess og pelikaner, som flyr i formasjon.

Den dyktigste av de fuglene som benytter glideflukt, er imidlertid albatrossen. Albatrossen er på vingene over de sørlige verdenshavene ni av årets 12 måneder. Under sin glideflukt utnytter den forskjellen i vindstyrken mellom vindene ved havflaten og vindene 15 meter over havflaten. Ettersom de øvre luftstrømmene ikke blir berørt av bølgenes gnidningsmotstand, er de kraftigere og hurtigere, og det hjelper albatrossen til å øke farten. Når den så i stor fart kommer til de luftstrømmene som beveger seg langsommere, presses den oppover.

Høytflygende kolibrier

Det er ikke bare de store fuglene som kan fly høyt. En har sett visse arter av kolibrier i 4900 meters høyde. Denne lille skapningen er en av de få fuglene som kan fly bakover. Dens hurtige vingeslag er imponerende. Det synes nesten å være umulig, men rubinstrupen, som finnes i De forente stater og Canada, kan for eksempel slå med vingene fra 50 til 70 ganger i sekundet. Ja, i sekundet! I motsetning til dette behøver pelikanen bare å slå med vingene 1,3 ganger i sekundet for å kunne holde seg i bevegelse i luften.

En lurer uvilkårlig på hvordan den lille kolibrien kan ha krefter nok til å komme opp i en høyde av 4900 meter. Men svaret er enkelt nok. De kolibriene en har sett i disse høyder, har befunnet seg i nærheten av områder med evig snø i Andesfjellene i Ecuador som ligger i en høyde av fra 2400 til over 6000 meter. Det dreier seg altså om spesielle arter som en vet lever høyt oppe i Andesfjellene. De har derfor et godt forsprang når de stiger opp til enda større høyder.

De bor høyt

Det er derfor forståelig at andre av de fuglene som bygger sitt reir høyt oppe, også kan fly høyt til værs. Til disse hører andes-kondoren, en kjempefugl som er på størrelse med California-kondoren, og som holder til høyt oppe i Andesfjellene. Det er derfor ikke overraskende at en har sett en av disse fuglene fly med største letthet i den tynne luften omkring 2000 meter over en av Andesfjellenes tinder på 3950 meter.

De høyest flygende fuglene en har observert i flukt, er muligens den flokken med gjess som for noen år siden ble sett på trekk over Himalaya. Noen vitenskapsmenn holdt på å fotografere solen over India da de så gjessene fly i V-formasjon i høyde med Mount Everest, det vil si i en høyde av cirka 8800 meter.

Hva med den høytflygende fuglen som Sir Edmund Hillary og hans ledsager så? Ingen av dem kunne se hva slags fugl det var. Det kan ha vært den kjempesvære lammegribben. Av og til har en sett lammegribber fly i en høyde av mellom 7300 og 7600 meter i området ved Mount Everest.

Ville disse fuglene, de høytflygende gjessene, kondoren og kanskje lammegribben, om nødvendig kunne fly enda høyere? Det kunne de sikkert!

[Bilder på side 24]

California-kondor

pelikan

trane

albatross

meksikansk dompap

kolibri

lundefugl

storspove

heilo

kanadagås