Virkelig fred — vil det noen gang bli det?

RELIGIONEN er ofte blitt betraktet som den fremste forkjemper for fred. Særlig ved juletider hyller kirkesamfunnene Jesusbarnet, den lovte «Fredsfyrste». I religiøse kretser over hele verden fortelles om og om igjen Bibelens beretning om englene som viste seg for hyrdene og sa: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» — Luk. 2: 14.

Hvor godt gjør det ikke å høre disse ordene i vår krigstruede og på mange steder krigsherjede verden! Menneskene lengter i sannhet etter virkelig fred. Bibelens løfte om at menneskene ’ikke lenger skal lære å føre krig’, er derfor noe som fyller mange menneskers hjerte med glede. (Jes. 2: 4) Men kan en lite på at verdens religionssamfunn vil kunne skape en slik etterlengtet fred?

Hva historien viser

Hva kan en si om rullebladet til verdens religionssamfunn? Har de styrket freden, eller har de i virkeligheten støttet krigen? Hvordan var det i fortiden?

I The Encyclopedia of Religion and Ethics, som er utgitt av James Hastings, sies det: «Den egyptiske religion fordømte aldri krig . . . All krig var, kort sagt, moralsk riktig, ideell og overnaturlig og ble sanksjonert ved gudenes fortilfelle.» W. B. Wright sier om Assyria i sin bok Ancient Cities: «Kamphandlinger var landets inntektskilde, og prestene hisset ustanselig til krig . . . denne røverslekten var usedvanlig religiøs.»

’Men dette var jo lenge før Jesus grunnla kristendommen,’ kan kanskje noen innvende. Og det er sant. Kristi første etterfølgere støttet ikke nasjonenes kriger. I boken Paganism to Christianity in the Roman Empire av W. W. Hyde sies det: «I de første tre århundrer . . . nektet de kristne å tjene som profesjonelle mordere i de romerske hærstyrker. Denne opprinnelige innstilling forandret seg imidlertid etter hvert.» Ja, med tiden unnlot kristenhetens kirkesamfunn å holde fast på Kristi lære. Den katolske historikeren E. E. Watkin innrømmer:

«Selv om det er pinlig å måtte innrømme det, kan vi ikke av hensyn til falsk moralsk oppbyggelse eller uhederlig lojalitet benekte eller ignorere den historiske kjensgjerning at biskopene konsekvent har støttet alle kriger som er blitt ført av deres lands regjering. Jeg kjenner faktisk ikke til et eneste tilfelle hvor et lands hierarki har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teori er, har ’mitt land har alltid rett’ i praksis vært den leveregel katolske biskoper har fulgt i krigstid.» — «Morals and Missiles», utgitt av Charles S. Thompson, sidene 57 og 58.

Den nå avdøde Harry Emerson Fosdick, en fremtredende protestantisk prest, kom med en lignende innrømmelse: «Til og med i våre kirker har vi satt opp krigsbannerne . . . Med den ene munnviken har vi hyllet Fredsfyrsten, og med den andre har vi forherliget krig.» Dette har særlig vært tilfelle i vår tid. «Pris Herren og send ammunisjonen» het en populær amerikansk sang under den annen verdenskrig. Men hvordan var situasjonen i Tyskland?

Friedrich Heer, en romersk-katolsk professor i historie ved Wien universitet, uttalte:

«I den tyske historien kom korset og hakekorset stadig nærmere hverandre, helt til hakekorset kunngjorde budskapet om seier fra spirene på tyske katedraler, hakekorsflagg ble anbrakt rundt altrene og katolske og protestantiske teologer, pastorer, andre geistlige og statsmenn hilste forbundet med Hitler velkommen.» — «God’s First Love», side 247.

Noen år tidligere, under den første verdenskrig, eksisterte det samme forholdet: Kirkesamfunnene på begge sider støttet krigshandlingene til sine respektive land med den største styrke. Den anerkjente kirkehistorikeren Roland H. Bainton sier i sin bok Christian Attitudes Toward War and Peace:

«Amerikanske geistlige av alle trossamfunn var aldri så forent med hverandre og med landet. Dette var en hellig krig. Jesus var kledd i kaki og framstilt som om han sto og siktet med et gevær. Tyskerne var vandaler. Å drepe dem var det samme som å rense jorden for uhyrer.»

Kjensgjerningene er for åpenbare til at de kan benektes. Religionen har ikke bidratt til å styrke freden. Den har tvert imot støttet og til sine tider til og med tilskyndt til krig. Dette er fremdeles tilfelle. Artikkelen «RELIGIOUS WARS — A BLOODY ZEAL» sa nylig i en utgave av bladet Time:

«Scenene er makabre. Religiøse bilder smykker kjøretøyer og kanoner idet kristne soldater, hvorav noen bærer kors rundt halsen, stormer muhammedanske forsvarsstillinger. Muhammedanske soldater, på sin side, flår eller lemlester likene av døde kristne soldater, binder dem fast til biler og sleper dem gjennom gatene. I den fryktelige krigen i Libanon tilkjennegir religionen på en merkbar måte sitt nærvær. . . .

Kamphandlinger og drap under religiøse bannere fortsetter uavlatelig på en voldsom måte andre steder rundt om i verden. Protestanter og katolikker i Nord-Irland driver med drap i en slags vedvarende håpløshet. Arabere og israelere står spent på randen av territoriale, kulturelle og religiøse uoverensstemmelser. I Filippinene gjør muhammedanske separatister opprør mot en kristen majoritet. Gresk-kypriotiske ortodokse kristne gjør motstand mot tyrkisk-kypriotiske muhammedanere på den andre siden av en truende våpenhvilegrense. Pakistan er atskilt fra India fordi muhammedanerne fryktet styret til en hinduisk majoritet.» — 12. juli 1976.

Hva Kristus må tro

Hva tror du Fredsfyrsten, Jesus Kristus, mener om disse religionssamfunnene, særlig om dem som gjør krav på å representere ham? Han er sikkert ikke fornøyd med dem! Han hadde utvilsomt et slikt religiøst hykleri i tankene da han sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» — Matt. 7: 21.

Ved juletider ærer for eksempel kirkesamfunnene Jesus, Fredsfyrsten, med leppene. De sier at de feirer hans fødselsdag. Det blir sunget vakre sanger, og det blir laget kunstverk som forestiller Jesus i krybben, for å minnes denne begivenheten. Men så går de som er med på denne feiringen, vanligvis ut og er med på ville fester, drukkenskap og en umoralsk oppførsel. Hva er det de virkelig feirer?

«Julefesten er det kristne gjensynet med den romerske vintersolvervsdagen,» sier The Encyclopædia Britannica. De romerske festene i desember var fryktelig tøylesløse, og det at de knyttet Kristi navn til dem, forandret ikke forholdet. I boken Curiosities of Popular Customs av W. S. Walsh sies det: «De ville festene ved juletider i gamle dager overgikk nesten det en kunne forestille seg. Uanstendighet, drukkenskap, blasfemi — alt var tillatt. Tøylesløsheten kjente ingen grenser.»

Hvor må det ikke mishage Kristus at kirkesamfunnene knytter Kristi navn til slike tøylesløse fester! Tenk også over hvordan julefeiringen på en listigere måte undergraver Kristi stilling som Fredsfyrsten.

Et spedbarn eller en regjerende konge?

Hvordan framstiller kirkesamfunnene Jesus ved juletider? Er det ikke som et spedbarn i en krybbe? Som følge av dette later det til at mange tenker på Jesus bare på den måten, som et spedbarn som er avhengig av andres omsorg. Men er dette en riktig framstilling av Kristi stilling?

Slett ikke! Kristus er en fyrste, for han er den allmektige Konges, Jehova Guds, Sønn. Men han er noe mer enn et lite fyrstebarn. Han har fått herredømme og myndighet. Den gamle bibelske profetien forutsa: «Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: . . . Fredsfyrste.» (Jes. 9: 6) Som en oppfyllelse av denne profetien ble Jesus etter sin død på jorden oppreist til himmelsk liv, og han ble i sin tid innsatt på tronen som Guds konge i himmelen.

Kristus har derfor ikke lenger på noen som helst måte noen likhet med et spedbarn i en krybbe. Han er Guds regjerende konge! Hvor malplassert er det da ikke i første rekke å rette oppmerksomheten mot ham som et spedbarn! Derved mister vi hele poenget angående den rolle han spiller i forbindelse med den nåværende verdenssituasjon og med det skrikende behovet for fred. Og hva er så Kristi rolle?

Han er den utnevnte hersker som Gud vil benytte for å innføre fred på jorden. Men dette vil ikke skje på den måten mange forestiller seg. Slå opp i din bibel i Åpenbaringen, kapittel 19, og les versene 11 til 16. Det er meget viktig at vi får det rette bildet av Kristi stilling som blir beskrevet der — som en mektig hersker i spissen for Guds englehær. Legg merke til det skriftstedet som sier at Kristus, som er «Guds Ord», skal ’slå folkene med jernstav’ og fjerne dem for å berede veien for Guds fredsstyre.

Det er altså på den måten det vil bli virkelig fred. Den vil ikke komme som følge av noen bestrebelser fra menneskers side — de har fullstendig kommet til kort. Men den vil komme ved hjelp av Guds rikes styre. Vi lever nå i den tiden da følgende bibelske profeti vil bli oppfylt: «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket . . . skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Dan. 2: 44.

En avgjørelsens tid

I betraktning av den forutsagte ødeleggelse av alle nåværende regjeringer, innbefattet de religionssamfunn som støtter dem, er det meget viktig at vi gransker vår egen situasjon. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden,» og han sa også om sine sanne etterfølgere: «De er ikke av verden.» (Joh. 18: 36; 17: 16) Holder det religionssamfunn du tilhører, fast ved disse uttalelsene av Jesus? Det finnes et religionssamfunn som gjør det. Det romersk-katolske bladet St. Anthony Messenger for mai 1973 viste til det og sa:

«Jehovas vitner står utenfor ’the establishment’ [det bestående samfunn] og påtar seg ikke noe ansvar for å velsigne noe av det som den verdslige regjering bestemmer seg for å gjøre. Tusenvis av gode mennesker finner en slik reservert holdning til politiske og økonomiske interesser å være nærmere ånden i Det nye testamente enn de nåværende til sine tider koselige forhold som hersker mellom kirke og stat. Å bli for nært identifisert med den ene eller den andre overdøver kirkens profetiske røst og får prester og Ordets tjenere til å bli åndelige ledere av heiagjenger. De kristne kirkesamfunn gir ofte inntrykk av at de vil velsigne en hvilken som helst krig eller et hvilket som helst foretagende statens ledere bestemmer seg for å starte.»

Det er tydelig at Jehovas vitner er forskjellig fra verdens kirkesamfunn og religionssamfunn. Hva det å oppnå virkelig fred angår, har de satt sine forhåpninger og sin lit til Fredsfyrstens, Jesu Kristi, styre, ikke til menneskers regjeringer. Hvis du er enig i at det er meningsløst med alle de voldshandlinger vi opplever, og ønsker å leve på en jord hvor det hersker fred overalt, så sett deg i forbindelse med Jehovas vitner. De vil med glede hjelpe deg til å lære mer om hvordan det snart skal bli virkelig fred under Guds rikes styre.

[Bilde på side 11]

Hvordan betrakter du Jesus — som en regjerende konge eller som et lite spedbarn?