Hva avgjør hvilken vei religionen går?

FORDI kirkesamfunnene i begynnelsen godkjente Vietnamkrigen, fikk de mange til å tro at det var riktig å delta i den. Men nå er det enkelte religiøse organisasjoner og deres ledere som fordømmer krigen. De sier at det er galt å delta i den.

Hva er årsaken til denne forandringen? Prøver kirkesamfunnene nå å få sine medlemmer til å leve i harmoni med Bibelens lære? Eller er det andre faktorer som avgjør hvilken veiledning de skal gi?

Oregon-bladet Journal påpekte nylig at ’kirkens menn fulgte bare mengden’.²² Da folk ikke ga spesielt uttrykk for at de var imot krigen, støttet følgelig kirkene den. Men da offentligheten begynte å føle avsky for den langvarige krigen og alle blodsutgytelsene, begynte prestene å tale mot krigen.

Alden Munson, som er redaktør av United Methodist, en publikasjon som blir utgitt av metodistkirken, forklarte:

«En rekke skitne affærer i likhet med My Lai-episoden og den beste nyhetsdekning av krigshendelser i historien har hatt virkning på hele nasjonen, og kirken følger omsider etter med en antikrigsholdning. . . . Det er blitt anslått at mellom én og fire millioner menn, kvinner og barn er blitt såret i Vietnam siden 1965, men først nå begynner kirkene å gi uttrykk for forferdelse.»²³

Ja, det var først da krigen begynte å bli ’upopulær’, at religionens rop om «fred» ble så høyt at det kunne høres. En har lagt merke til at kirkene først finner ut hva som for tiden er populært, og så bestemmer seg for hvilken holdning de skal innta i samsvar med det. Presten Robert J. McCracken i New York innrømmet: «Vi er forsiktige med å ta standpunkt før vi vet i hvilken retning vinden blåser.»²⁴

Forsøk på konsekvent lederskap

Den katolske kirke antydet nylig at den ikke har forandret syn på krigen. Den hevder at katolske ledere aldri har støttet Vietnamkrigen. Denne påstanden er tatt med i et dokument som ble offentliggjort i fjor av USCC (Amerikansk katolsk konferanse), den administrative grein av katolske biskopers nasjonalkonferanse i USA.

Ikke desto mindre sier til og med fremtredende katolske teologer at biskopene støttet krigen i stedet for å gå imot den. Samtidig som USCC-dokumentet ble offentliggjort, skrev den katolske presten Peter J. Riga, som er professor i religionshistorie ved La Salle College:

«Ettersom disse amerikanske katolske biskopene som støttet denne krigen (cirka 95 prosent), i samlet flokk unnlot å tilveiebringe moralsk ledelse i det største moralske spørsmål i vår tid, bør de trekke seg tilbake i samlet flokk, for de passer ikke lenger til å inneha sitt embete; . . . den som har blod på sine hender, passer ikke til å være en Ordets tjener. I og med at de amerikanske katolske biskoper har sviktet i moralsk henseende, har de menneskers blod på sine hender.»²⁵

Når du ser at katolikker selv kommer med slike anklager, begynner du da å tvile på at det biskopene har offentliggjort, er sant?

Feilaktig framstilling av sannheten

Det katolske bladet Commonweal tok opp dette spørsmålet. Skribenten, den katolske professoren og sosiologen Gordon Zahn, sa etter å ha studert USCC-dokumentet:

«Jeg må anklage det som et etter alt å dømme bevisst forsøk på, ved hjelp av en høyst selektiv måte å behandle historien på, å skape et falskt inntrykk av at kirkens formelle ledelse har vært en kilde til en konsekvent, skjønt forsiktig og behersket motstand mot krigen.»²⁶

Noe som illustrerer at dokumentet har en «høyst selektiv måte å behandle historien på», er at det ikke inneholder noen uttalelser av katolske ledere som talte til støtte for krigen. Ikke engang avdøde kardinal Spellmans uttalelser er tatt med.

De uttalelser som den katolske kirkes ledere har kommet med til fordel for krigen, og som altså ikke er tatt med i dette dokumentet, er i virkeligheten så mange at Commonweal sa: «En har en mistanke om at USCC-forskerne kunne ha samlet minst like mange uttalelser fra prester som støttet krigen, bare fra arkivene i New York erkebispedømme.»²⁷

Men alle slike beviser ble med hensikt utelatt! Commonweal sa imidlertid at «alminnelig ærlighet» skulle tilsi at slike uttalelser ble tatt med, «selv om de kanskje må være pinlige nå da alle i fullt mål kan se hvor umoralsk denne krigen er».²⁸

Er det ikke tydelig at USCC-dokumentet er et umiskjennelig forsøk på å skjule at religionen tidligere støttet den nå så upopulære krigen? Du blir kanskje overrasket over en slik uærlighet.

Det som avgjør hvilken vei religionen går

Det er sant at prestene ofte ut fra Bibelen forkynner om «fred på jorden» og «nestekjærlighet». Du har kanskje derfor trukket den slutning at religionen får menneskene til å leve i samsvar med Bibelens lære og oppfordrer dem til å ta avstand fra kriger og voldshandlinger.

Det er imidlertid ikke riktig bare å ta i betraktning hva religionssamfunnene sier. Det er viktig også å undersøke hva de gjør. Hva gjør de når et lands ledere kommer til at det er i landets interesse å gå til krig?

Framholder kirkesamfunnene under slike omstendigheter Jesu ord: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet»? (Joh. 13: 35) Forklarer de sine medlemmer at ekte kristen kjærlighet ikke blir berørt av nasjonale grenser? Gjør de det klart at alle sanne etterfølgere av Kristus elsker hverandre, uansett hvilket land de bor i, eller hvilken rase de tilhører?

Understreker kirkesamfunnene også følgende ord, som Jesu apostel Johannes kom med: «Vi skal elske hverandre, ikke som Kam, som var av den onde og slo sin bror i hjel»? (1 Joh. 3: 10—12) Forklarer de at det å drepe andre mennesker, og i særdeleshet medlemmer av deres eget religionssamfunn, på slagmarken ikke er å vise dem kjærlighet? Gjør de oppmerksom på at de som gjør dette, i virkeligheten tjener «den onde», Satan Djevelen?

Det er tydelig at kirkesamfunnene skyver Bibelens lære i bakgrunnen når nasjonene ruster til krig. En kjent protestantisk prest, den nå avdøde Harry Emerson Fosdick, innrømmet:

«Vår vestlige verdens historie beretter om den ene krig etter den andre. Vi har fostret menn til krig, opplært menn til krig; vi har forherliget krig; vi har gjort krigere til våre helter, og til og med i våre kirker har vi satt opp krigsbannerne . . . Med den ene munnviken har vi hyllet Fredsfyrsten, og med den andre har vi forherliget krig.»²⁹

Faktum er at det ikke er hva Bibelen sier, men hva de nasjonale ledere sier, og hva som i øyeblikket er populært, som avgjør i hvilken retning religionen leder menneskene. Vancouver-avisen Sun skrev i en lederartikkel om Vietnamkrigen: «Det er en svakhet, kanskje ved all organisert religion, at kirken følger flagget . . . Er det noen gang blitt utkjempet en krig hvor det ikke har vært hevdet at Gud har vært med begge parter?»³⁰

Støtter de bare «rettferdige kriger»?

Når kirkesamfunnene støtter sine lands kriger, unnskylder de seg ofte med at deres land bare utkjemper «rettferdige kriger». De hevder derfor at det er religionens plikt å støtte de kriger landet utkjemper.

Men tenk litt over det. Hevder ikke hvert eneste land som blir innblandet i krig, at det kjemper for rettferdighetens sak? Som et oppslagsverk sier: «Det kan være selviske, simple eller til og med onde motiver som ligger til grunn for en krig, men de grunner som blir oppgitt, er vanligvis opphøyde og edle. Begge parter i en krig kan framholde grunner som de anser for å være holdbare.»³¹

Hvert enkelt land har således det det betrakter som ’holdbare grunner’ for å utkjempe det det kaller en «rettferdig krig», trass i at andre land er av stikk motsatt oppfatning. Patriotismen blomstrer, og kirkesamfunnene følger med. Religionene «følger flagget». Den fremtredende protestantiske kirkelederen Martin Niemöller sa at det har vært slik innen kristenheten helt siden de romerske keiseres tid. «Kirken har aldri kjent til en urettferdig krig,» forklarte han, «men den har alltid rettferdiggjort sin herskers og sitt lands krig.»³²

Den katolske historikeren E. I. Watkin skrev:

«Selv om det er pinlig å måtte innrømme det, kan vi ikke av hensyn til falsk moralsk oppbyggelse eller uhederlig lojalitet benekte eller ignorere den historiske kjensgjerning at biskopene konsekvent har støttet alle kriger som er blitt ført av deres lands regjering. Jeg kjenner faktisk ikke til et eneste tilfelle hvor et lands hierarki har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teori er, har ’mitt land har alltid rett’ i praksis vært den leveregel katolske biskoper har fulgt i krigstid. . . . i forbindelse med krigersk nasjonalisme har de opptrådt som keiserens talerør.»³³

Er det virkelig tilfelle at kirkesamfunnene «konsekvent har støttet alle kriger som er blitt ført av deres lands regjering»? Har religionen bare foregitt å virke til fremme av det gode, mens den i virkeligheten har støttet kriger og voldshandlinger? Hva viser historien?