Menneskekroppen vitner om en skapelse
NÅR viser noe som har en komplisert oppbygning og en fin design, forstår vi at det står en konstruktør og designer bak det. Hvem ville så mye som et øyeblikk mene at et fint konstruert ur er et resultat av tilfeldigheter? Urets presisjon vitner om en dyktig konstruktør.
La oss se litt nærmere på menneskekroppen og der finne overbevisende vitnesbyrd om en stor Konstruktør. Et spill levende, nyfødt barn er i seg selv et stort mirakel. Inne i et slikt lite «nøste» finnes det dessuten ting som vitner om en enestående konstruksjon, som imponerer selv ingeniører og vitenskapsmenn med høy utdannelse. La oss se litt på noen enestående trekk ved menneskekroppen:
Skjelettet: «Et mesterverk hva konstruksjon og design angår»
Hvorfor beskriver boken The Body, som sterkt forfekter evolusjonsteorien, skjelettet på denne måten? Fordi skjelettet «understøtter kroppen på samme måte som et stålskjelett understøtter en skyskraper, og det beskytter dens livsviktige organer på samme måte som et betongtak beskytter beboerne i en bygning. Arkitekten og ingeniøren er godt kjent med de konstruksjonsmessige oppgaver og problemer som menneskekroppen løser på denne måten».
Hva ville du si hvis du var entreprenør og ble bedt om å bygge et hus tre ganger høyere og bredere uten å forstyrre beboeren i hans daglige arbeid eller i hans nattesøvn så mye som en time? Det er umulig, sier du. Men det er akkurat det som blir krevd av knoklene i skjelettet. Fra spedbarnsstadiet og til vi er fullt utvokst, blir skjelettets dimensjoner tredoblet.
Hvordan greier knoklene denne oppgaven? Forestill deg at noen skraper av litt materiale på innsiden av veggene og taket i et hus og så legger dette materialet på utsiden av veggene og taket. Hver uke «vokser» huset flere millimeter inntil det etter 20 år er blitt tre ganger så stort som det var. Det finnes spesielle celler i skjelettet som utfører et slikt «murerarbeid» — osteoklaster (bennedbrytende celler) og osteoblaster (bendannende celler).
Og hvilken styrke og elastisitet knoklene våre har! Materialet i knoklene kan sammenlignes med jernbetong, armert betong, som er usedvanlig sterkt, og som blir brukt i stor utstrekning i moderne byggverk. På kryss og tvers gjennom det betonglignende kalsium i knoklene løper det fibrer av kollagen, som tjener som forsterkning. Knoklene er åtte ganger sterkere enn armert betong! Deres strekkfasthet er større enn den en finner i støpejern. Skinnebenene kan vanligvis bære en vekt på nesten to tonn og tåle et trykk på opptil 1400 kilo pr. kvadratcentimeter. Likevel er knoklene svært elastiske og forbausende lette. Hvis de var av stål, ville en mann på omkring 75 kilo veie over 350 kilo! Tenk på dette neste gang du tar deg en svømmetur og ligger og flyter i vannet. Knoklene er framstilt av en fullkommen blanding som kombinerer styrke med elastisitet og letthet.
Som om ikke dette var tilstrekkelig, er det indre av knoklene som en «myntfabrikk», hvor nye blodlegemer, kroppens liv, blir «produsert og sendt ut». Som det sies i boken Man in Structure and Function:
«Akkurat som banker bygger hvelv i kjelleren i sine bankbygninger for å kunne oppbevare sine gullreserver på et trygt og sikkert sted i dypet, bruker kroppen de best beskyttede steder i menneskekroppen, knoklenes indre, til å oppbevare cellestatens mynter og gull: blodet.»
Det er ikke så merkelig at bladet Today’s Health sier: «Det menneskelige skjelett er et mesterstykke i ingeniørarbeid . . .»
Øret: «Et mesterstykke i ingeniørkunst»
Slik beskriver boken Sound and Hearing vårt hørselsorgan. Boken tilføyer: «Men bak [det ytre øre] ligger det organer som er så fint konstruert at de gjør selv den dyktigste fagmann til skamme, og de har en så pålitelig, automatisk virkemåte at det fyller den mest skarpsindige ingeniør med ærefrykt.»
Tenk på det: På et område som er omkring seks kvadratcentimeter stort, finnes det et fullstendig high-fidelity-mottager- og senderutstyr i miniatyr. I det ytre øre (som oppfanger lydbølgene), mellomøret (som omdanner lydbølgene til mekaniske bevegelser) og det indre øre (som omformer de mekaniske bevegelsene til elektriske impulser) ser vi beviser for en virkelig avansert konstruksjon.
I sneglehuset (en del i det indre øre som ligner et sneglehus [se ovenstående illustrasjon]) finner det virkelige mirakel sted. Det er her de mekaniske bevegelsene blir omdannet til elektriske impulser og ledet til hjernen, som tolker dem som lyd. I forbindelse med dette virker 24 000 små sansehår inne i dette organet som strengene i et piano. Lydbølgene forårsaker bevegelser inne i sneglehuset, og dette får disse «strengene» til å gjengi de forskjellige toner. Gjennom nerver som er forbundet med disse sansehårene, overføres elektriske impulser til hjernen. Et oppslagsverk sier: «Ettersom sneglehuset i pianistens øre er anslagsvis en million ganger mindre enn det pianoet han spiller på, må en tenke seg konsertpianoets tangenter og strenger forminsket omkring 100 millioner ganger for å komme fram til dimensjonene på ’pianoet’ i øret.» Vårt «piano» gjengir til fullkommenhet alle lyder — like fra en svak hvisking til crescendoet fra et stort orkester — og alt dette skjer ved hjelp av en del som er på størrelse med en ert! Skal vi tro at det er blitt til ved en skapelse, eller at det er et resultat av tilfeldigheter? Har du noen gang hørt om et piano som er blitt til ved en tilfeldighet?
Menneskets hånd: «Instrumentenes instrument»
Dette sa en gammel lege om det redskap som mennesket har utført så mange av sine bedrifter med. Biokjemikeren Isaac Asimov gir uttrykk for det samme ved å kalle hånden:
«. . . et ypperlig organ, uten sammenligning det beste i sitt slag i hele den levende verden — med fire, bøyelige fingrer og en tommelfinger som kan stilles mot disse, slik at de kan brukes som en liten tang eller et kraftig griperedskap, til å vri, bøye, trekke eller skyve noe med og til å anslå tangentene på et piano eller tastene på en skrivemaskin med.»
Ja, hånden er ikke bare kraftig, men også svært smidig. Med den kan vi slå kraftige hammerslag eller plukke opp en liten knappenål.
Hvor sitter de kraftige musklene som kontrollerer fingrene? Hvis du skulle lage en hånd, hvor ville du da plassere musklene? Kanskje i selve fingrene? Hvor forferdelig ville ikke det være! For selv om de nok da ville ha styrke, ville de også komme til å se ut som tykke pølser. Hvor vanskelig ville det ikke være å plukke opp en knappenål med slike tykke pølser! Men de fleste av de musklene som kontrollerer fingrene, sitter i underarmen. Bøy fingrene og kjenn på underarmen. Kan du kjenne hvordan musklene beveger seg? Disse musklene er forbundet med fingertuppene ved hjelp av sener, noe som ikke bare resulterer i stor styrke, men også i stor bevegelighet. For en bemerkelsesverdig utforming! Er dette bare et resultat av tilfeldigheter?
Hjernen: «Den mest mirakuløse frambringelse i verden»
Dette sa en fremtredende antropolog, Loren C. Eiseley, som er evolusjonist, om hjernen i 1955. I dag er menneskene med sin enda større teknologiske innsikt fortsatt forundret over hva hjernen er i stand til å prestere. Den har «ti milliarder nerveceller, og hver av disse kan danne forbindelser med helt opptil 25 000 andre nerveceller. Tallet på sammenkoplinger er så høyt at det gjør selv astronomer forbløffet — og astronomer er vant til å beskjeftige seg med astronomiske tall», sier et oppslagsverk, og det tilføyer: «Hvis en datamaskin kunne mestre så mange sammenkoplinger, måtte den være så stor at den dekket hele jordens overflate.»
Alt dette er miniatyrisert, slik at det utgjør en masse som veier cirka halvannen kilo, ikke større enn at de to hendene dine kan romme den. Hjernen er med rette blitt kalt «den høyest organiserte ansamling av materie i universet».
Hjernen har noe som ingen menneskelaget datamaskin noen gang har hatt, nemlig kreativ fantasi. Dette er spesielt blitt vist ved det som komponisten Ludwig van Beethoven presterte. Da et av hans største verk, den niende symfoni, ble uroppført, mottok tilhørerne den med «stormende bifall»; de var vilt begeistret. Beethoven hørte ikke selv dette; han var på det tidspunkt fullstendig døv! Tenk på det: han «hørte» først hele komposisjonen i sitt «indre øre» og skrev den så ned, men han hørte bokstavelig talt aldri en eneste tone! Hvilken fantastisk kreativ fantasi er ikke hjernen i besittelse av!
Må vi ikke si at menneskekroppen på en storslått måte vitner om en skapelse? Burde vi ikke trekke den samme logiske slutning som den fremtredende, rådgivende ingeniør som strevde i to år med å konstruere en «elektronisk hjerne»? Han sa: «Etter at jeg har stått overfor og løst alle de konstruksjonsmessige problemer som dukket opp i forbindelse med [datamaskinen], er det for meg fullstendig fornuftstridig å tro at en slik mekanisme kunne bli til på noen annen måte enn ved . . . en fornuftutstyrt konstruktør. . . . Hvis min datamaskin krevde en konstruktør, hvor mye mer krevde da ikke den kompliserte . . . maskin som kroppen min er, dette!»
Kan menneskekroppen ha blitt til «ved en tilfeldighet»? George Gallup, som er en kjent statistiker, og som omhyggelig samler tall og kjensgjerninger om bestemte, emner, sa en gang: «Jeg kan bevise at Gud er til, rent statistisk. Ta for eksempel menneskekroppen. Påstanden om at alle dens funksjoner skulle ha blitt til ved en tilfeldighet, er statistisk sett en uhyrlighet.» At alt dette «skulle ha blitt til ved en tilfeldighet», uten noen ledende kraft, er med andre ord utenkelig.
Den store fysikeren Lord Kelvin, som ved sin død «ubestridelig var verdens største vitenskapelige geni», kom til den samme konklusjon. Han sa: «Vitenskapen tvinger oss simpelthen til å tro med fullstendig tillit på en Ledende Kraft — på en innflytelse utover de fysiske eller dynamiske eller elektriske krefter . . . Vitenskapen tvinger en til å tro på Gud.» (Uthevet av oss)
Vi har overbevisende vitnesbyrd om at Gud er til. Sunn vitenskapelig logikk tilsier oss det, for verden omkring oss bærer preg av skapelse. Enda et spørsmål som dukker opp, er: Hvordan er Gud? Les den følgende artikkel og finn et tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.
[Bilde på side 9]
Hvor fantastisk menneskekroppen er, framgår tydelig av ørets, hjernens og knoklenes oppbygning
[Bilde på side 9]
«Sneglehuset [en del av øret] . . . er et musikkinstrument som med sin kompliserte oppbygning kan sammenlignes med et piano»