Da vi fikk barnet vårt
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland
I FJOR sto det en artikkel i det vesttyske tidsskriftet Stern som fanget min oppmerksomhet. Artikkelen fortalte om et sykehus, det første i sitt slag i Vest-Tyskland, hvor mødrene får ha sine nyfødte barn hos seg helt fra fødselen av. Denne ordningen, som kalles «rooming-in-systemet», er blitt lovprist i høye toner av enkelte leger, mens andre stiller seg skeptiske til den.
Artikkelen i Stern sa: «Fedrene blir bedt om å være til stede under fødselen. Hassauer [en av sykehusets gynekologer] sa: ’Over 50 prosent av mennene er villige til det, og de fleste av dem er til stor hjelp. De er til oppmuntring for sin kone under riene; de holder dem i hånden og trøster dem. Ingen av dem har besvimt ennå.’» — 21. april 1977.
Da jeg leste denne artikkelen, kom jeg til å tenke på en venn av meg som nylig hadde vært til stede ved sin datters fødsel. Jeg oppsøkte derfor han og hans kone for å høre deres inntrykk. Lille Jenny lå og gurglet blidt i rommet ved siden av mens vi snakket.
«Hvem var det som fant på at du skulle være til stede?» spurte jeg.
«Egentlig var det vel min kones idé. Helt fra begynnelsen av planla vi at jeg skulle være til stede under fødselen. Denne planleggingen var veldig viktig. Vi skaffet oss mange bøker om naturlig fødsel.»
«Jeg ville så gjerne ha naturlig fødsel,» sa hans kone. «Og jeg kunne ikke tenke meg noe mer naturlig enn at min mann skulle være til stede.»
«Men er ikke en slik ordning nokså uvanlig, i hvert fall her i Vest-Tyskland?» spurte jeg.
Hun svarte: «På bakgrunn av det vi har lest, har vi inntrykk av at det i noen land blir mer og mer vanlig at faren er til stede, skjønt det er ikke blitt så utbredt her i Vest-Tyskland ennå. Noen av sykehusene vil ikke anbefale det. Vi forhørte oss på forhånd for å være sikker,på at det var i orden på det sykehuset vi skulle bruke.»
«Hvor mange fedre hørte du om som var til stede da deres barn ble født, mens dere var på sykehuset?»
«Det må ha blitt født minst 100 barn mens vi var der. Så vidt jeg vet, var min mann den eneste faren som var til stede. En av sykepleierne fortalte senere at fedrene sjelden er til stede.»
«Jeg lurer på hvorfor det er slik.»
«Jeg tror,» sa min venn, «at grunnen er at hverken mannen eller konen vet hva de kan vente seg. De er fryktsomme. Hvis du er forberedt, er det virkelig ikke noe å være redd for.»
«Hva mener du med å ’være forberedt’?»
Forberedelser
Hans kone svarte: «I de bøkene vi leste, fant vi noen kapitler som var spesielt beregnet på mannen og viste hva han kan gjøre for å hjelpe sin kone. Bøkene forklarte også om pusteteknikk og om hvilken rytme moren bør puste i for ikke å få krampe. Det letter forløsningen.»
«Noe annet som hjalp,» fortsatte hennes mann, «var at vi besøkte fødestuen sammen på forhånd. Dette blir tillatt hvis mannen er interessert, og jeg var absolutt interessert. En sykepleier forklarte meg hele framgangsmåten og besvarte alle spørsmålene mine.»
«Når jeg forberedte meg med tanke på fødselen,» tilføyde hans kone, «øvde jeg meg på å slappe av og ha pusten under kontroll mens min mann så på. Han visste derfor hva jeg skulle gjøre når fødselen begynte. Han visste for eksempel at han skulle stå til høyre for meg når barnet ble født, og at han ville få en myk, fuktig svamp som han kunne stryke over leppene mine etter hver ri. For en vidunderlig følelse det var! Jeg slappet av igjen. Leppene mine var fuktige. Jeg var klar for den neste rien og kunne puste riktig. Hvis jeg hadde vært tørst, eller hvis munnen eller tungen hadde vært tørr, ville det ha vært mye vanskeligere å konsentrere seg om det jeg hadde øvd meg på.»
«I bøkene sto det at jeg ikke skulle snakke til min kone når riene begynte. Hun skulle ikke holde meg i hånden heller. Da ville hun nemlig klemme den, og det ville få henne til å spenne de andre musklene, som skulle være avslappet. Jeg skulle i stedet holde henne i hånden og klemme den lett for at hun ikke skulle gripe tak i jordmoren eller teppet eller puten eller noe annet i nærheten. Dette hadde en avslappende virkning på henne og hjalp henne til å samarbeide med sin egen kropp og ikke motarbeide den.»
«Og du fikk ikke følelsen av at legene og sykepleierne syntes at du var i veien?» ville jeg vite.
«Absolutt ikke. Jeg tror at det gjorde inntrykk på dem at jeg var der. De satte pris på den interessen jeg viste. De fikk meg til å føle meg som en av dem. Og det var virkelig teamwork, tro du meg. Jeg sto til høyre for henne, en sykepleier sto ved hennes venstre ben og en annen ved det høyre og legen i midten. Da de sterke riene kom, sa legen til min kone: ’Ta i nå; trykk på.’ En av sykepleierne holdt min kones ben tilbake, mens den andre hjalp barnets hode til å komme fram. Min oppgave var å løfte henne opp i sittende stilling, slik at det ville bli lettere for henne å trykke på. Når en ri var over, stanset vi og pratet sammen til den neste kom.»
Hans kone fortalte så: «Etter fødselen snakket jeg med en sykepleier fra Formosa som arbeider her i Vest-Tyskland. Hun fortalte hvordan det er på Formosa. På den tiden da barna ble født hjemme, følte mannen seg alltid mye roligere. Han var hjemme hos seg selv og var den som hadde ansvaret i egenskap av husets herre. Jordmoren ga ham forskjellige oppdrag, for eksempel å koke vann og finne rene håndklær. Hun fikk ham til å føle at det var bruk for ham. Men det var for ti år siden. Nå, da mange barn på Formosa blir født på sykehus, føler mannen seg ofte uønsket. Men kvinnene på Formosa sier at de følte seg mer avslappet da de hadde mannen sin hos seg.»
«Jeg kan tenke meg at de fleste kvinner ville like at mannen deres var til stede,» bemerket jeg.
«Ja, jeg ville i hvert fall det. Men ikke alle kvinner ser det på samme måte. De fleste unge mødre på sykehuset var ikke forberedt på fødselen. De var nervøse. De visste ikke hvordan det ville være, eller hvordan de skulle reagere. Mange hadde fått villedende opplysninger og hadde hørt overdrevne beretninger om alle vanskelighetene i forbindelse med en fødsel. De ville ikke at deres mann skulle se dem gråte og skrike og ha det vondt. Uten forberedelse ville mannen dessuten ikke vite hvordan han kan hjelpe sin kone under fødselsveene, særlig ikke hvis fødselen kommer til å vare i mange timer. Som følge av dette er det mange menn som foretrekker ikke å være til stede. De føler at de bare er i veien, at det ikke er bruk for dem, og at de til og med er uønsket.»
«Men tror du at de ville se annerledes på det hvis de var forberedt?»
«Ja, det tror jeg. Noen av kvinnene angrer etterpå at de ikke hadde forberedt seg bedre og fått mannen sin til å være med. Når mannen kom på besøk, prøvde de å fortelle ham hvordan det hadde vært. Men det lar seg simpelthen ikke gjøre å fortelle det. Det har med følelser å gjøre. Det er noe en må oppleve sammen. Her har vi ventet i ni måneder på å få vite om det skal bli gutt eller pike, om barnet skal bli velskapt, og en har strevd så hardt med de siste riene og arbeidet med hele kroppen. Så hører du plutselig mannen din — ikke legen, ikke en sykepleier, men din egen, kjære mann — si: ’Vi har fått en liten pike!’ Det er virkelig et gripende øyeblikk.»
«Det kan jeg tenke meg. Og hvordan føler faren det?»
«Det var helt fantastisk! Jeg så vår lille datter komme ut, bli skilt fra moren, bli tørket og så bli gitt til moren. Da jeg forlot sykehuset og satte meg i bilen for å kjøre hjem, hadde jeg en overveldende følelse av at noe stort hadde skjedd. Jeg hadde vært vitne til det. Jeg følte en plutselig trang til å stanse alle jeg møtte, og fortelle at min kone nettopp hadde fått et barn. Ja, det var ikke bare det. Jeg hadde også vært der. Jeg hadde vært med på det! VI hadde nettopp fått barnet VÅRT!»
En varig virkning
Det var noe i artikkelen i Stern som gjorde spesielt inntrykk på meg. Det sto at dette «rooming-in-systemet» er blitt studert i sju år, og at det viser seg at mødre og fedre som forbereder seg på sine barns fødsel, får sterkere følelser for barna enn dem som ikke gjør det. Jeg spurte mine venner om hva de mente om det.
«Jeg mener at når mannen står der og hjelper sin kone i en slik vanskelig periode som en fødsel er, bringer det dem nærmere hverandre,» sa mannen. «Og et godt forhold mellom mann og kone bidrar uten tvil til at det også blir et godt forhold mellom foreldre og barn. Jeg kan ikke se annet enn at det må ha en gagnlig virkning.»
«Og hva sier moren?»
«Å, jeg er helt enig,» svarte hans kone. «Jeg var jo så opptatt av det jeg holdt på med, så det var visse ting jeg ikke kunne iaktta på samme måte som min mann. Det at vi kunne komme med utfyllende opplysninger til hverandre, gjorde at vi hadde opplevelsen sammen.»
Hennes mann tilføyde: «Men en mann kan naturligvis være både en kjærlig far og en hengiven kristen uten å være til stede når hans barn blir født.»
Mine venner hadde gitt meg noe å tenke på. Det var tydeligvis ingen mangel på naturlig hengivenhet i deres familie. Jeg undres på om ikke det at ektefellene forbereder seg sammen til fødselen og er sammen under fødselen, bidrar mye til å skape og bevare en god atmosfære i hjemmet. Det er noe som vordende foreldre bør tenke over. Men det er tydelig at en bør sette seg inn i tingene og tenke nøye gjennom det hele.
Jeg husker fremdeles hva min venn sa da jeg skulle gå, mens lille Jenny lå og laget godlåter i bakgrunnen: «Det er noe helt enestående å få et barn sammen. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen VI fikk VÅRT.»