En livreddende, ny behandlingsmåte
DA JEG forlot Garys rom for noen minutter, fikk jeg øye på to av våre kristne brødre fra menigheten som satt på venteværelset. De kom bort til meg, og en av dem hadde en fotostatkopi av en side i bladet The Watchtower i hånden. Etter at vi hadde hilst på hverandre, ga han den til meg. Det var siden med «Nyheter som gir grunn til ettertanke» i nummeret for 1. september 1974.
Da jeg leste det som sto der, begynte hjertet å slå hurtigere. Jeg hadde fått et lite håp. Den nyhetsmeldingen som ble sitert, fortalte om en ny teknikk som var blitt brukt for å hjelpe pasienter med stort blodtap. Behandlingen gikk ut på å gi pasienten 100 prosent oksygen under et trykk som er høyere enn normalt.
Et oppgjør
Klokken var omkring 11.30 da overlegen ved den kirurgiske avdeling kom nedover gangen. Han viste oss inn på sitt kontor med ordene: «Nå må vi se å få avgjort dette én gang for alle.»
Det var et lite kontor, og det virket enda mindre da de tre legene, mine to venner og jeg kom inn. Jeg kunne se at legene var trette. Jeg antok at det berodde på at de hadde arbeidet i mange timer og hadde vært stilt overfor mange vanskelige situasjoner. Det at de ikke kunne gjøre bruk av blod i Garys tilfelle, gjorde ikke det hele lettere for dem. Jeg kunne forstå det.
«Jeg har snakket med mine kolleger, og vi er opprørt,» sa overlegen. «Ja, vi er mer enn opprørt. Vi er sinte! Vi har her en ung mann som vi kan redde, men de prinsippene som dere lever etter, og som dere oppmuntrer ham til å leve etter, gjør det praktisk talt umulig å gi noen hjelp.»
Han viste fram noen røntgenbilder av Garys brukne ben på en billedskjerm som hang på en av veggene, og pekte på de kompliserte bruddene. De så ut som en blyant som var blitt brukket rett over, slik at endene var sagtagget. På ett bilde kunne en se hvordan knoklene stakk rett ut gjennom kjøttet.
«Det er dette vi har å kjempe med,» sa han og pekte i rask rekkefølge på hvert enkelt bruddsted som kunne ses på røntgenbildene. «Det må fortsatt gjøres noe med Gary her og her og her, og i hvert tilfelle er det nødvendig med blod.» Om og om igjen gjentok han ordene: «Jeg er rasende!» Jeg ble fryktelig redd, for jeg visste at det i første rekke var jeg som var gjenstand for hans vrede. Jeg bøyde hodet og begynte å gråte.
«Jeg er en kristen,» sa overlegen. «Og jeg kan ikke se at det er noe galt med blodoverføringer. Og selv om det er det, vil Gud tilgi Dem.» Så forandret han taktikk og sa: «Hvis De ikke forsøker å få Gary til å ta imot blod, vil det være det samme som å myrde ham. Enhver som virkelig er interessert i Gary [jeg visste at han nå sannsynligvis så rett på meg], vil forsøke å få Gary til å ta imot blod.» Så slo han igjen om og appellerte til meg ved å nevne det jeg ønsket skulle skje. Han sa: «Hvis han tar imot blod, kan han komme ut herfra og komme hjem til Dem og barna og begynne å arbeide. Blod er den eneste løsningen.
Mannen holder på å dø, og vi kan redde ham, men Deres holdning gjør at vi er bundet på hender og føtter. Har De noen gang sett noen dø mellom hendene på Dem og vært ute av stand til å gjøre noe?» fortsatte han. Jeg avbrøt ham og sa sakte: «Ja, jeg hadde en datter.» Det jeg sa, må på en eller annen måte ha vippet ham av pinnen, for han sluttet å snakke. Den pinlige pausen ble brutt da han sa: «All right. Jeg vil at dere skal gå ut alle sammen. Gå ut der og tenk over hva denne mannen må gjennomgå.»
Legen forandrer holdning
Da jeg reiste meg, vendte jeg meg mot overlegen og spurte: «Kan jeg få snakke med Dem?» Alle stoppet opp og vendte seg mot meg. «Med Dem alene,» fortsatte jeg. «OK. Gå ut alle sammen,» brølte han.
Da de andre hadde gått, merket jeg straks en annen holdning hos ham. Det virket som om han ble mildere stemt. Han begynte å snakke med meg og spurte om hvordan jeg ble et av Jehovas vitner, og om datteren min. Så spurte han hvor gammel jeg var. «Tjueseks,» sa jeg. Hans kommentar overrasket meg: «Så ung — og så må De gjennomgå alt dette.»
Jeg var forbauset over forandringen. Jeg spurte ham om han hadde et åpent sinn. Han sa at han hadde det. Jeg ville at han skulle uttale seg om det før jeg ga ham artikkelen om den spesielle behandlingen. Da han ga den tilbake til meg, spurte jeg: «Tror De det kunne være til noen hjelp?»
«Jeg vet ikke,» svarte han. «Men nå er det verdt å forsøke hva som helst.»
«Kan De sende ham et eller annet sted?» spurte jeg bønnfallende.
«Å nei,» sa han. «Jeg vil ikke gjøre det. Det må De gjøre selv. De kan ringe flåtebasen.»
«Hva skal jeg si? Og hvem skal jeg spørre etter?» spurte jeg.
«De ringer bare og spør etter hvem som har ansvaret for denne behandlingsmåten, og så forteller De dem det hele.» Da han hadde sagt det, bøyde han seg raskt forover og tok telefonen, som sto på skrivebordet hans. Han begynte å snakke med en eller annen — noen han var godt kjent med og brukte fornavnet på. Han fortalte hele historien og oppførte seg som om han virkelig ønsket å hjelpe meg. Da han hadde lagt på røret, sa han: «Det er i orden.» Gary kunne overføres til Long Beach Memorial Hospital.
Forberedelsene i forbindelse med transporten av Gary gikk forbausende raskt, sannsynligvis på grunn av overlegens besluttsomhet. Mens Gary ble gjort klar, var det imidlertid en av legene som sa om den behandlingen det var meningen han skulle få: «Det vil ikke være til noen hjelp.» Selv om han snakket lavt, hørtes han rasende ut da han sa: «Han trenger blod hvis sårene hans skal bli leget.» Dette gjorde meg mismodig. Men i løpet av et øyeblikk ble Gary kjørt ned til en sykebil som ventet utenfor. En lege ble med oss.
Jeg får nytt håp
Vi kom til et stort, hypermoderne sykehus. Det sto noen portører og ventet. De kjørte Gary opp til sjuende etasje, til et lite rom på overvåkingen. Sykepleieren kom bort til meg og sa at jeg måtte vente utenfor til legene var ferdige med sin undersøkelse. Jeg gikk ned, på toalettet i etasjen under for å stelle meg litt. Der ble jeg en stund for å be om mot og styrke. Det hadde gått cirka 18 timer siden jeg var blitt vekt av telefonen natten før og fått den skremmende beskjeden.
Jeg klarte å slepe meg tilbake til Garys rom. Da jeg kom inn der, var de to legene der fremdeles. Et øyeblikk glemte jeg at jeg hadde med meg artikkelen om den spesielle behandlingsmåten. Så gikk jeg bort til den legen som sto nærmest meg, og ga den til ham. Det var en høy, litt fyldig mann med brede skuldre og mørkt, bølgete hår som var gredd bakover. Han tok arket og begynte å lese det som sto der. Da han var ferdig, mumlet han på en måte som er typisk for leger: «Aha.» Jeg var utålmodig etter å høre hans mening og spurte: «Har De hørt om denne behandlingen?»
«Å ja,» svarte han nokså nonchalant. «Det er jeg som har skrevet artikkelen.» (Han siktet til den artikkelen som sto i Journal of the American Medical Association for 20. mai 1974, og som det var henvist til i The Watchtower.) En blanding av forlegenhet og usigelig glede fikk meg til å rødme. Han fortsatte å snakke og beskrev behandlingsmåten, og jeg begynte igjen å håpe.
Samtidig som jeg forsøkte å være optimistisk, hadde jeg likevel mine tvil. Jeg fortalte hva en av legene hadde sagt like før vi forlot universitetssykehuset. «Han mente,» sa jeg, «at behandlingen ikke ville hjelpe, og at selv om den-gjorde det, ville Gary ikke kunne komme seg fordi han trengte helblod.» Han så meg rett inn i øynene, nikket forståelsesfullt og sa filosofisk: «Enkelte vet ikke hva de snakker om.» Jeg følte meg beroliget og var overbevist om at det var håp for Gary.
Den spesielle behandlingsmåten
Det den spesielle behandlingsmåten med oksygen går ut på, er å la hele kroppen bli utsatt for 100 prosent oksygen under et trykk som er høyere enn normalt eller høyere enn i atmosfæren, hvor det ligger på ett kilo pr. kvadratcentimeter ved havets overflate. Det økte trykket oppløser oksygenet i kroppens vev og væsker i mye sterkere konsentrasjoner enn normalt. Det apparatet som brukes, er en sylinderformet, kraftig metallkonstruksjon med en overdel av tykt glass som gjør det mulig for pasienten å se ut og for dem som står utenfor, å se inn. Den usedvanlig tykke døren minner om døren til et bankhvelv. Kommunikasjonen med pasienten opprettholdes ved hjelp av et internt telefonanlegg.
En begynner med lav kompresjon, og trykket økes så gradvis inntil det når det fastsatte nivå. Dette merkes på trommehinnene omtrent som når en kjører oppover eller nedover en fjellside. De første dagene fikk Gary behandling hver sjette time døgnet rundt. Etter hver slik behandling følte han det som om han hadde fått ny styrke.
Da Gary kom tilbake fra behandlingen kl. 20 den fjerde dagen, tok sykepleieren blodprøve av Gary som vanlig. Resultatet skapte en viss begeistring — hematokritverdien hadde steget med en hel prosent, fra 10 til 11. Selv om den fortsatt var faretruende lav, gjorde dette oss begge mer optimistiske. På den åttende dagen med denne spesielle behandlingen lå hematokritverdien på 19, og det betydde at den var tilstrekkelig høy til at han kunne overføres fra overvåkingen til eneværelse.
Et sikkert bevis for at Gary begynte å bli bedre, fikk jeg en morgen da han våknet. «Kunne du ha lyst på litt frokost i dag?» spurte jeg muntert. Han hadde ikke klart å få i seg noe siden ulykken. Jeg hoppet derfor rett opp av stolen, som jeg brukte som seng, da han sa: «Ja, jeg tror det.»
«Fint, fint,» kvitret jeg opprømt. Det at han begynte å få lyst på mat, var enda et bevis for at han kom til å overleve. I strid med den utbredte medisinske oppfatning hadde han overlevd uten å få blod, og samtidig hadde han unngått de komplikasjoner som ofte inntrer ved blodoverføringer, og som til sine tider kan medføre døden. Men grunnen til at han nektet å ta imot blod, var naturligvis Guds lov til de kristne: ’Hold dere borte . . . fra blod.’ — Apg. 15: 28, 29.
En annen krise
Før Gary ble flyttet fra overvåkingen, begynte Bryan å få feber. Hans fontanell, det myke partiet oppe på hodet, var hoven, noe som viste at hjernen var utsatt for trykk — det første tegn på hjerne-ryggmargshinnebetennelse. En lammende frykt seig inn over meg da den kvinnelige legen sa at han trengte en blodplateoverføring. Hun forklarte at ettersom antallet av blodplater i blodet hans var så lavt, kunne det å foreta en ryggmargsprøve forårsake blødninger, som igjen kunne resultere i lammelse.
Første gangen Bryan ble lagt inn på dette sykehuset, var foreldremyndigheten blitt tatt fra oss ved en rettskjennelse. Men han hadde likevel ikke fått blod, ettersom det ikke ville være til noen hjelp. Bryan kunne ikke selv produsere blodplater på rette måte. Legen hadde derfor lovt å behandle Bryan uten å gi ham blod.
Endelig kom den legen som vi hadde inngått denne avtalen med. Jeg fortalte ham kort hva som hadde hendt. Han sa at han ville foreta ryggmargsprøven uten å bruke blod. Så enkelt var det — det ville ikke bli gitt blod. Men muligheten for at det kunne oppstå blødninger som ville medføre lammelse og døden, var likevel til stede. Ryggmargsvæsken ble sendt til laboratoriet, og det viste seg at Bryan hadde hjernehinnebetennelse. Jeg sukket.
En dramatisk forandring
Siden første gangen det ble tatt blodplateprøve av Bryan og det ble fastslått hvilken sykdom han hadde, hadde antall blodplater holdt seg på det samme — 4000 pr. kubikkmillimeter. Men noen dager etter at han hadde fått hjernehinnebetennelse, viste en blodprøve en dramatisk forandring. Legens ansikt lyste opp da han sa: «Antall blodplater har gått opp litt.»
«Har det det?» avbrøt jeg.
«Ja,» fortsatte han. «Det har gått opp til 25 000.»
Jeg var svært opprømt. Jeg ønsket å tro at Bryan skulle få leve. Men vi hadde gitt opp håpet, for legen hadde sagt at så vidt han visste, var det få som hadde overlevd den blodsykdommen Bryan hadde. Jeg kunne nesten ikke beherske meg da jeg fortalte Gary de gode nyhetene. «Men det er likevel ikke godt nok, Jan,» sa han matt, uberørt av min begeistring. Han forsøkte å beskytte meg. En av legene hadde sagt at sjansene for at Bryan skulle overleve, var én på en milliard.
Det gikk en uke. Vi tok Bryan med oss til sykehuset for at det skulle bli tatt en ny blodprøve av ham. Denne gangen hadde antallet av blodplater steget til 50 000! Og for hver uke som gikk, steg antallet. Ved den neste prøven lå antallet på hele 193 000 og uken etter på 309 000. Til slutt var antallet oppe i 318 000, som regnes for å være normalt. Legene var så forbauset at de kom med slike bemerkninger som: ’Her kommer vidunderbabyen,’ og: ’Han gjør oss alle sammen til Jehovas vitner.’ De gikk til og med så langt at de karakteriserte forandringen i Bryans tilstand som ’et mirakel’.
Både Gary og Bryan er nå helt friske, og jeg er så takknemlig for den gode vending det hele tok. Det er ingen av oss som ønsker å se våre kjære lide og dø. Samtidig har det jeg har opplevd, understreket for meg at det finnes noe som er viktigere enn vårt nåværende liv. Det er langt viktigere at vi holder Guds lover, for hvis vi gjør det, kan vi være forvisset om at Gud vil oppreise oss fra de døde i sin rettferdige, nye ordning, hvor vi kan oppnå fullkommen helse og lykke og evig liv. (Åp. 21: 3, 4) Viser ikke den trofasthet Jesus Kristus la for dagen helt inntil døden, og det at Gud oppreiste ham, at det er mest forstandig å legge lydighet for dagen og oppfylle de krav Gud stiller?
Jeg er så takknemlig mot vår barmhjertige og gode Gud, Jehova, for at han ga meg styrke til å bevare min trofasthet og være lydig mot hans lover i den vanskelige tiden. Jeg føler virkelig at disse inspirerte ordene av apostelen Paulus fikk sin anvendelse i mitt tilfelle: «Vi har denne skatt i leirkar, for at den kraft som er over det normale, kan være Guds og ikke vår egen.» (2. Kor. 4: 7, NW) — Innsendt.