Et produktivt liv trass i mitt handikap

MIN mann, Gary, og jeg vokste opp i Iowa i USA. Vi var svært unge da vi giftet oss — i slutten av tenårene. Naturligvis følte vi som de fleste unge at vi hadde et rikt liv foran oss, og vi hadde et nokså bekymringsløst syn på tilværelsen. Et tegn på det var at vi begge likte å kjøre motorsykkel.

En dag da Gary og jeg var ute og kjørte motorsykkel sammen, kolliderte vi med et annet kjøretøy. Ulykken var svært alvorlig. Gary ble alvorlig skadet, men han ble helt frisk igjen. Min skade var imidlertid langt mer alvorlig. Jeg brakk ryggen.

Som følge av ulykken ble jeg lam fra like under armene og ned. Nå måtte jeg bruke rullestol for å komme meg omkring. Ja, hele mitt liv, og også livet til Gary og sønnen vår, ble forandret på et øyeblikk.

Ubesvarte spørsmål

Allerede før ulykken hadde jeg store vanskeligheter med å forstå slike spørsmål som: Hvorfor er det så mange lidelser? Hvorfor er det så stor urettferdighet i verden? Jeg visste at religiøse ledere vanligvis lærer at det er Gud som styrer denne verden, og at det som skjer, er i samsvar med hans vilje. Men jeg syntes at det var det samme som å si at det i virkeligheten er Gud som er ansvarlig for urettferdigheten og lidelsene. Jeg følte derfor at hvis det fantes en Gud og alt dette var sant, ville ikke jeg tilbe ham. Mitt handikap lot til å styrke den oppfatningen.

Senere, da jeg sendte sønnen vår til en religiøs sommerleir, begynte jeg å tenke enda mer på religiøse spørsmål. Og jo mer jeg tenkte på meningen med livet og på urettferdighet og lidelser, jo mer ble jeg overbevist om at det ikke kunne være noen Gud. Så for oss virket det som om det var best ikke å ha noe med religion å gjøre i det hele tatt. Gary og jeg var derfor praktisk talt ateister.

En forandring i tenkemåten

Etter noen år flyttet vi til et sted oppe i fjellene i Colorado. Da vi fikk etablert oss der, oppdaget vi at naboen vår hadde flyttet inn omtrent samtidig som vi. Så fikk jeg høre at hun var et av Jehovas vitner. Jeg tenkte at jeg kunne si henne et og annet om religion, ettersom jeg hadde tenkt så mye på religion og lest og snakket så mye om det emnet.

En dag kom denne naboen innom for å besøke meg. Jeg tenkte: ’Tiden er kommet. Nå skal jeg ta for meg et par av trossetningene hennes og riktig valse opp med henne for å vise henne hvor feil hun tar.’ Men så fant jeg ut at hun ikke var et av Jehovas vitner ennå. Hun studerte bare Bibelen med dem. Så da jeg stilte henne et vanskelig spørsmål, svarte hun: ’Jeg har nettopp begynt å studere Bibelen, og jeg vet ikke svaret selv. Men kan du ikke komme hjem til meg når jeg har studiet, så kan du spørre vitnene selv?’

Jeg så gjorde. Snart fortalte jeg Gary om alt det jeg lærte, og om hvordan så mange av de vanskelige spørsmålene mine ble besvart. Etter noen måneder begynte han også å studere.

Jeg ble begeistret over å lære at Gud har til hensikt å gjøre slutt på den nåværende tingenes ordning, som er så full av ondskap og lidelser, og å erstatte den med en ny tingenes ordning, blant annet «en ny jord», som Bibelen kaller det. (2. Peter 3: 13) Jeg ble kjent med Bibelens hjertevarmende løfte: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og alltid få bo i det.» — Salme 37: 29.

Det var også vidunderlig å lese dette løftet, som gjelder vår nærmeste framtid: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åpenbaringen 21: 4.

Snart forstod jeg tydelig hva Jesus mente da han sa: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8: 32) For første gang i mitt liv var jeg fri. Jeg var ikke lenger i mental trelldom på grunn av ubesvarte spørsmål, tvil og uriktige oppfatninger, og jeg gav ikke lenger Gud skylden for lidelsene og alt det onde. Og jeg var ikke lenger uten håp for framtiden.

Løftet om en rettferdig, ny ordning omfatter også det profeten Jesaja sa om de funksjonshemmede: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» — Jesaja 35: 5, 6.

Dette er virkelig et skriftsted jeg er glad i! Jeg lengter etter den dagen da jeg kan «springe som hjorten»!

Hva kunne jeg gjøre?

Når jeg skulle bort til naboen for å være med på det bibelstudiet hun hadde, var det vanskelig å trille bort rullestolen alene. Men hun kom og hjalp meg. Jeg ville også gjerne komme på Jehovas vitners møter for å få mer kunnskap. Til det fikk jeg stor hjelp av andre i menigheten.

Til å begynne med, før Gary begynte å studere, kom de og hentet meg med bil. Jeg brukte armene og akte meg over i bilsetet, og så la sjåføren eller andre rullestolen i bagasjerommet. Når vi kom til Rikets sal, hjalp de meg over i rullestolen igjen.

Så fikk vi oss en bil som jeg kunne kjøre ved bare å bruke hendene. Når Gary jobbet nattskift og ikke kunne være med på møtet, kom jeg meg inn i bilen og fikk plassert stolen bak meg. Ofte gjorde sønnen min det for meg. Han har bestandig vært flink til å hjelpe meg med rullestolen, og det har Gary også. På denne måten har jeg selv kunnet kjøre hvor jeg ville.

Da jeg hadde vært på møtene en stund og lært mer om Skaperen og hans hensikter, ville jeg gjerne fortelle andre om disse fine tingene. Vitnene besøkte andre regelmessig for å hjelpe dem til å lære om Bibelen, og jeg hadde lyst til å være med på dette oppbyggende arbeidet. Men hvordan kunne jeg det, når jeg var lenket til rullestolen? Jeg var fast besluttet på ikke å la meg hindre av det. Gary hadde også lyst til å begynne å forkynne, så vi begynte begge å delta i tjenesten. Når vi deltok i forkynnelsen fra hus til hus sammen, skjøv han rullestolen.

Et ønske om å gjøre mer

I 1967 ble både Gary og jeg døpt, og vi fikk et stadig sterkere ønske om å bli enda mer produktive når det gjaldt å hjelpe andre til å lære det vi selv hadde lært. Hundretusener av Jehovas vitner verden over tar del i heltidstjenesten. De gjør denne tjenesten til sin hovedbeskjeftigelse. Jeg ville gjerne gjøre det samme. Men på grunn av mitt handikap følte jeg at det ikke lot seg gjøre.

En dag var jeg ute i tjenesten sammen med et vitne som var opptatt i dette heltidsarbeidet. Jeg sa til ham: «Jeg skulle så inderlig gjerne ha utført dette arbeidet på heltid, akkurat som du.» Han svarte: «Hvorfor gjør du ikke det da?» Jeg tenkte med meg selv: «Av lett forståelige grunner!» Men han hadde en veldig positiv holdning til det.

Så var vi på et stort stevne som Jehovas vitner hadde i Denver, og der var det en kvinne i rullestol som fortalte om sine opplevelser fra plattformen. Hun kunne delta i forkynnelsesarbeidet på heltid til tross for sitt handikap. Jeg tenkte: ’Jeg kan også klare det, med Guds hjelp!’ Og nå har jeg klart det i 14 år. De siste ti årene har Gary også vært i heltidstjenesten.

Den spesialinnredede varebilen vår har vært til enorm hjelp for meg. Det er en kassevogn av vanlig størrelse, men den har spesialutstyr som et annet funksjonshemmet vitne har konstruert. Den har blant annet en heis som løfter meg opp i bilen. Så flytter jeg meg fra rullestolen til førersetet. Når jeg er sammen med andre og de kjører, kan jeg bare bli sittende i rullestolen, og jeg kan heise meg inn og ut selv. Heisen ligner på en trapesstang som svinger ut fra bilen. Jeg fester stolen til den med kroker og trykker så på «opp»- eller «ned»-knappen. På den måten har jeg kunnet kjøre ut og besøke folk regelmessig i deres hjem, og vanligvis leder jeg flere bibelstudier.

Nye utfordringer

I Colorado, og senere i Idaho, som vi flyttet til, var vintrene virkelig en utfordring, med bitende kalde dager og uker. Etter en tid ble vi invitert til å flytte til Alaska, hvor vi er nå. Snakk om kulde, is og snø — mesteparten av året! Men alle disse hindringene kan overvinnes.

For det første kledde vi oss varmere. Gary kjøpte også et par av de tradisjonsrike muklokene til meg, en type svært varme støvler som en bruker med ullsokker inni. Og med tykt yttertøy holder jeg varmen selv om det er kaldt. Den første måneden vi var i Alaska — det var desember — var gjennomsnittstemperaturen minus 34 grader celsius! Likevel hadde vi en svært produktiv måned i tjenesten.

Jeg skal ikke påstå at dette er lett. Det er særlig vanskelig når det er isete, for da trekker rullestolen dårlig. En gang da jeg snakket med en person om Bibelen i en veiskråning, begynte rullestolen å skli. Nedover skråningen bar det! Ferden fikk en brå stans nederst i bakken, og jeg falt ut og landet på hendene og knærne og fikk rullestolen over meg. Men jeg ble hjulpet opp igjen, og ingen skade var skjedd. Men det er mye lettere på fortauene i Anchorage enn det var i fjellene i Colorado og Idaho.

Givende år

Jeg blir ofte spurt om hva som driver meg til å fortsette å besøke andre trass i mitt handikap. Én ting er at disse årene, som har bydd på så mange utfordringer, har vært svært givende. Min mann og jeg har truffet mange som vi har kunnet hjelpe til å lære Skaperen og hans vilje å kjenne.

Det har også vært gledelig å se at mange er blitt oppmuntret til å gjøre mer ut av sitt eget liv når de har sett hva jeg kan gjøre trass i mitt handikap. Det igjen gir meg enda større oppmuntring.

Men jeg må si at det som i første rekke holder meg i gang, er kjærligheten til Gud. Alt annet ville være en urett drivkraft. Før jeg hadde fått nøyaktig kunnskap om Gud, var jeg tilbøyelig til å gi ham skylden for alle lidelsene på jorden. Men etter at jeg lærte sannheten om Skaperen å kjenne, fikk jeg et ønske om å lovprise ham. Og jo mer jeg har gjort det og hjulpet andre til å gjøre det samme, jo nærere er mitt forhold til Gud blitt. Så jeg vil aldri gi opp det som i første rekke gir mitt liv mening. Det er virkelig et privilegium. Når jeg er travelt opptatt med å hjelpe andre, får jeg heller ikke mye tid til selvmedlidenhet.

Å bevare den rette innstillingen

Jeg vet at det er svært viktig for meg å bevare den rette innstillingen til det jeg holder på med, og til framtidshåpet. Jeg er fremdeles i stand til å fortsette med å hjelpe andre fra rullestolen. Men jeg må innrømme at min tilstand er blitt noe verre. Det skjer ofte med rullestolpasienter.

Men hvis det kommer en tid da jeg må holde meg mer i ro, skal jeg likevel gjøre det jeg kan. Andre vitner, som ikke kan komme seg ut i det hele tatt, hjelper folk via telefon eller ved å skrive brev. Av og til kommer folk som ønsker å ha et bibelstudium, hjem til dem. En dag må jeg kanskje innrette meg slik. Men så lenge jeg kan klare det, kommer jeg til å snakke med folk hjemme hos dem selv, ansikt til ansikt. Det er noe jeg virkelig er glad i.

Uansett hva den nærmeste framtid vil bringe, vet jeg at jeg i Guds nye ordning vil bli helt funksjonsdyktig. Da vil jeg kunne gjøre mye mer. Ja, jeg gleder meg virkelig til den vidunderlige tiden Bibelen omtaler når den sier at «rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde». (Apostlenes gjerninger 24: 15) Tenk på hvor mange som vil komme tilbake fra de døde, og som må få undervisning om Gud og hans hensikter! Jeg ønsker virkelig å ha en andel i det, med en kropp som er frisk.

Ikke synes synd på meg. Jeg har hatt et meget produktivt og glederikt liv. Og jeg ser fram til å leve et enda mer produktivt og glederikt liv når Gud snart begynner å gjenopprette paradiset her på jorden. (Lukas 23: 43, NW) — Fortalt av Harriet Beckwith.

[Uthevet tekst på side 18]

«Jeg tenkte: ’Jeg kan også klare det, med Guds hjelp!’»

[Uthevet tekst på side 19]

’Når jeg er travelt opptatt med å hjelpe andre, får jeg ikke mye tid til selvmedlidenhet’

[Bilde på side 17]

Harriet og den spesialinnredede varebilen hennes.