Begrepet «døden» defineres

MANGE har i lang tid ganske enkelt betraktet døden som en overgang fra én form for liv til en annen. Et slikt synspunkt er basert på den oppfatning at sjelen ved døden blir frigjort fra kroppen og fortsetter å leve et annet sted. Men er det virkelig det som skjer?

Vi skal se på det senere, men la oss først undersøke noe av det en har lært om døden. Døden inntreffer ikke plutselig; den er en prosess som er blitt delt opp i to deler.

Klinisk død

«En person hvis hjerte og lunger har sluttet å arbeide, kan betraktes som klinisk død,» sier The World Book Encyclopedia. Likevel finnes det i dag tusener som én gang ble betraktet som klinisk døde, som nå er i live og sunne og friske. Som følge av et hjerteanfall, drunkning eller et elektrisk støt sluttet deres hjerte og lunger å funksjonere. Men andre som var til stede da det skjedde, visste hvordan de skulle snu dødsprosessen. Hvordan gjorde de det?

De gjorde bruk av utvendig hjertekompresjon kombinert med kunstig åndedrett og klarte på den måten å gjenopplive offeret.a Hvis en persons hjerte- og lungevirksomhet har vært ute av funksjon i mer enn mellom fire og seks minutter, er det vanligvis for sent å gjenopplive vedkommende til et meningsfylt liv. På det tidspunkt er hjernen vanligvis blitt skadd på grunn av at den har vært uten oksygen for lenge. Hvordan er det så mulig, spør du kanskje, for folk som har vært klinisk døde i flere timer, å bli gjenopplivet og oppnå god helse?

Dette skyldes at kroppstemperaturen synker så hurtig når døden inntrer. Dr. Brian Pickering, som gjenopplivet Jean Jawbone (som er nevnt i den foregående artikkelen), forklarer: «Hun var svært heldig. Den ekstreme kulden bevirket at hjernen frøs, og at den ikke ble tilføyd noen skade.» Slike som har druknet i svært kaldt vann, er også med hell blitt gjenopplivet etter at de har vært «døde» i ganske lang tid.

Et innblikk i døden?

Det finnes i dag bokstavelig talt tusenvis av mennesker som har vært klinisk døde, men som nå går rundt blant oss, og som er sunne og friske. Har det de har opplevd, gitt dem et innblikk i hva døden er? Husker de noe av det?

Mange sier at de gjør det. Leger har intervjuet en god del slike personer, og i den senere tid er det kommet ut en rekke bøker basert på det disse menneskene har fortalt. Avisene har fortalt om legenes funn under oppsiktsvekkende overskrifter. En overskrift i Toronto-avisen Star for 6. januar 1979 lød for eksempel:

«Det er et liv etter døden, og det kan finnes et helvete, sier lege

En bok forteller hva folk som har vært ’døde’, har opplevd»

Avisen The National Observer hadde denne overskriften:

«Tilbake fra døden?

Noen som har vært der, sier at de fant tegn på at det finnes et liv etter døden»

Og Atlanta-avisen Constitution kom med denne kunngjøringen:

«Livet etter livet

Folk som har vært ’klinisk’ døde, beskriver hvordan det føles når sjelen forlater kroppen»

Mange av de beretningene som blir fortalt, er gripende og forbløffende. Hjertespesialisten dr. Maurice Rawlings ved diagnosesykehuset i Chattanooga i Tennessee, har gjenopplivet flere hundre pasienter. Han sier at pasientene etter at de er blitt gjenopplivet, gir levende beskrivelser av det de har opplevd. Nesten alle forteller at de har opplevd noe herlig og frydefullt. Men det er ikke tilfelle med alle. Ved én anledning falt et 48 år gammelt postbud død om mens han jobbet på kontoret. Rawlings gjenopplivet ham gang på gang, og han sier:

«Hver gang pasientens hjerte begynte å slå og han begynte å puste igjen, skrek han: ’Jeg er i helvete!’ Han var skrekkslagen og bønnfalt meg om å hjelpe ham. . . .

Pasienten hadde et grotesk ansiktsuttrykk som gjenspeilte frykt. Pupillene utvidet seg, og han svettet og skalv — det så ut som om håret reiste seg på hodet hans.

Han sa: ’Forstår du ikke? Jeg er i helvete. Hver gang du slutter å massere brystet mitt, går jeg tilbake til helvete. La meg ikke komme tilbake til helvete!’»

Opplevelser som denne har overbevist dr. Rawlings om at det er et liv etter døden. Og en rekke andre leger og slike som har forsket på dette området, har kommet til det samme resultat på grunn av det de har hørt «døde» fortelle. New York-avisen Post hadde således denne overskriften:

«Vitenskapen begynner å tro at det er et liv etter livet»

Hvorfor historiene blir trodd

Det er en kjensgjerning at de historiene som blir fortalt av pasienter som er blitt gjenopplivet, noen ganger virkelig er bemerkelsesverdige, ja, forbløffende. Dr. Elizabeth Kübler-Ross, en av dem som har gått inn for å undersøke slike opplevelser, forteller om en 12 år gammel pike som ’idet hun gikk over terskelen til livet på den andre siden’ ble møtt av en eldre bror, som hun beskrev i detalj. Men som legen forklarte, hadde broren dødd tre måneder før piken ble født, og foreldrene hadde aldri fortalt henne om denne broren.

Dr. Raymond A. Moody, som også har intervjuet mange slike pasienter, sier at én pike mens hun var «død», forlot kroppen og gikk inn i et annet værelse på sykehuset. Der fant hun søsteren sin som satt og gråt og sa: «Å, Kathy, du må ikke dø.» Da Kathy senere fortalte søsteren nøyaktig hva hun hadde sagt, og hvor hun hadde vært da hun hadde sagt det, ble søsteren forbauset.

’Er ikke slike opplevelser et bevis for at et eller annet forlater kroppen ved døden og fortsetter å leve et annet sted?’ vil noen spørre. Dr. Moody sier: «Disse menneskene kan ikke på noen normal måte ha gjettet hva som foregikk i rommet mens de var ’døde’.» Han sier også: «Hvis herr Hansen sier at hans ånd svevde oppunder taket, og så begynner å fortelle deg hvem som var i rommet, når de var der, og hva som foregikk der, ser det ut til at du er nødt til å tro ham.»

Men finnes det ingen alternativ forklaring? Er det riktig å si at disse gjenopplivede menneskene var virkelig døde? Inntreffer døden like etter at åndedrettet opphører og hjertet slutter å slå?

Biologisk død

Nei, den gjør ikke det. Som det er blitt vist tidligere, er døden en prosess. The World Book Encyclopedia forklarer: «De enkelte celler i kroppen fortsetter å leve i flere minutter [etter at den kliniske død har funnet sted]. Enkelte kan bli gjenopplivet hvis hjertet og lungene begynner å arbeide igjen og cellene får det oksygen de trenger.» Men hva skjer om det livsviktige oksygenet ikke blir skaffet til veie fort nok?

Det ovennevnte oppslagsverket fortsetter: «Hjernecellene — som er de celler som er mest følsomme overfor oksygenmangel — begynner å dø. Det vil snart være umulig å gjenopplive den døde. Gradvis vil så også andre celler i kroppen dø. De siste cellene som blir ødelagt, er ben-, hår- og hudcellene, som kan fortsette å vokse i flere timer.»

Disse som etter sigende ble brakt tilbake til livet, var derfor ikke virkelig døde. Den fullstendige eller biologiske død hadde ikke inntrådt. Hjerte- og lungevirksomheten hadde ganske enkelt stoppet midlertidig.

Hva er så grunnen til at så mange som er blitt gjenopplivet, kan fortelle slike forbausende opplevelser? Er det ikke mulig at de i den tilstand de befinner seg i mens de er klinisk døde, kan få et innblikk i hva som venter dem i et framtidig liv? Er døden en dør til et nytt liv?

[Fotnote]