Døden — en dør til hva?
ALLE ønsker uten tvil å oppnå et lykkelig liv etter at det nåværende liv er slutt. Livet er altfor kort og fylt med vanskeligheter. En student ved Virginia universitet i USA sammenfattet på en god måte den holdning folk i alminnelighet inntar, da han sa:
«Det er svært vanskelig for gjennomsnittsmennesket å gå igjennom alt det vi opplever i livet, og så si til seg selv: ’Dette er det hele!’ En vanlig oppfatning er at det må være noe mer enn dette.»
Det er naturlig for mennesker å tenke slik. Hvorfor? Fordi Gud skapte mennesket for å leve evig, ikke bare 70—80 år. Bibelen taler således om ’håpet om evig liv’ og sier: «Det har Gud, han som ikke kan lyve, gitt løfte om.» — Tit. 1: 2.
Men hvordan kan dette håpet bli virkeliggjort? Ved hjelp av en udødelig sjel? Mange tror det.
Motstridende beretninger
Troen på en udødelig sjel er utbredt praktisk talt over hele verden. Bladet Presbyterian Life for 1. mai 1970 beskriver denne utbredte oppfatningen på denne måten: «Det finnes en guddommelig sjel i hver enkelt av oss, en sjel som er innesperret i vårt legeme. Når vi ved døden blir kastet ut av legemet, vender sjelen tilbake til sitt egentlige hjem i himmelen.»
De beretninger mange som tilsynelatende har vært døde, og som er blitt gjenopplivet, har fortalt, kan synes å bekrefte denne oppfatningen. En kvinne kom for eksempel med denne typiske beskrivelsen av hva som skjedde med henne da hun ble betraktet som død:
«Etterpå svevde jeg oppover og passerte denne mørke tunnelen og kom ut i et strålende lys. Litt senere var jeg sammen med besteforeldrene mine og faren og broren min som hadde dødd. Rundt omkring var det det mest strålende lys. Og det var et vakkert sted. Det var farger der — klare farger — ikke slik som her på jorden. Det går ikke an å beskrive det. Det var mennesker der, lykkelige mennesker.»
På den annen side har de fleste av dem som blir gjenopplivet, ingen ting å fortelle om et liv etter døden. Dr. George E. Burch, en kjent kardiolog ved Tulane helsesenter i New Orleans, sier: «Jeg har intervjuet omkring 100 slike pasienter. . . . De fortalte meg at i løpet av det tre og et kvart minutt eller mindre som gikk før de ble gjenopplivet, hadde de alle en følelse av en dyp, behagelig, fredelig søvn.» De husket ikke noen ting.
Hvorfor er slike beretninger så motstridende? Hva er det egentlig som skjer med oss når vi dør?
Fortsetter livet etter døden?
«I de fleste kulturer tror folk at et eller annet som forlater kroppen når døden inntrer, fortsetter å leve,» sier boken Funeral Customs the World Over. Men vi kan spørre: Hvor skriver en slik oppfatning seg fra? Er det noe Bibelen lærer?
Det tidligere siterte bladet, Presbyterian Life, som beskrev den utbredte oppfatningen angående sjelen, peker på kilden til denne oppfatningen. Det sier: «Forestillingen om sjelens udødelighet er en gresk forestilling som ble til i gamle mysteriekultuser og utvidet av den [gamle greske] filosofen Platon.» Dr. Moody, som lette etter paralleller i gamle skrifter til det gjenopplivede pasienter fortalte ham, skriver: «Filosofen Platon gir oss beskrivelser av hendelser som i høy grad minner om det folk som har vært nær døden, har opplevd.»
Men støtter ikke Bibelen denne læren om sjelens udødelighet? Moody måtte innrømme at den i virkeligheten ikke gjør det. Og bladet Presbyterian Life kom til den konklusjon at det «ikke finnes noe i Bibelen som støtter tanken om at sjeler ’er udødelige’».
Oppslagsverket The Jewish Encyclopedia sier på lignende måte: «Den oppfatning at sjelen fortsetter sin tilværelse etter at kroppen har gått i oppløsning, er et resultat av filosofiske eller teologiske spekulasjoner snarere enn av enkel tro, og den kommer følgelig ikke tydelig til uttrykk noe sted i Bibelen.» (Uthevet av oss)
Nei, sjelen er ikke noen særskilt del av mennesket som kan overleve døden. Bibelen framholder ikke denne hedenske oppfatningen, noe oppslagsverket New Catholic Encyclopedia viser: «Sjelen i det G[amle] T[estamente] er ikke en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som et levende vesen. I det N[ye] T[estamente] betegner ordet likeledes menneskelivet, livet til et individuelt, bevisst vesen.»
Hvor mye du enn leter i Bibelen, vil du ikke finne et eneste skriftsted som sier at sjelen er udødelig, eller at den overlever når mennesket dør. Men du vil finne mange skriftsteder som sier at sjelen dør eller er underlagt døden. I Esekiel 18: 4, 20 (GN) sies det for eksempel: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Se også Jakob 5: 20.)
Bibelen lærer således ikke at døden er en dør til et nytt liv. En slik lære er en løgn. Bladet Psychology Today for juli 1977 sa: «For flere tusen år siden var det en slange — tenk på det — som sa til en viss ung dame: ’I skal visselig ikke dø.’ Siden den gang ser det ut til at vi har trodd — eller har ønsket å tro — denne første løgnen.» (1. Mos. 3: 4) Sannheten er at døden er en fryktelig fiende, at den betyr slutten på livet, ikke-eksistens. — 1. Kor. 15: 26.
Hvordan kan det så ha seg at enkelte som er blitt gjenopplivet, forteller om ting de har opplevd etter «døden»? Vi kan da ikke tro at alle som forteller slike ting, lyver?
Mulige forklaringer
Mange mennesker er helt fra barndommen av blitt opplært til å tro på et liv etter døden, og disse tankene om udødelighet er derfor dypt rotfestet i deres sinn. Dr. Nathan Schnaper, som ser mange av disse gjenopplivede pasientene, omtaler deres historier som psykologiske fantasier. «Disse menneskene erfarer et vakuum,» sier han, «og psykologisk sett kan vi ikke forbli i et vakuum. Det er et tomrom som må fylles. Derfor finner de på disse opplevelsene.»
Ikke slik å forstå at de gjør dette med vilje. Det er i denne forbindelse interessant at det forekommer at pasienter som får visse medisiner, også har hallusinasjoner og lignende opplevelser. I de kritiske minuttene da en pasient er døden nær — da hjertet slutter å pumpe blod, men før cellene dør —frambringer dessuten det forhold at hjernen ikke får tilstrekkelig med oksygen, ekstraordinære virkninger. De som kommer seg igjen, forteller kanskje bare om resultatene av denne forandrede tilstand. Julian DeVries, som redigerer de medisinske spaltene i Arizona-avisen Republic, mener at opplevelsene skyldes den slags faktorer.
«Når den fysiske aktiviteten er svært nedsatt,» skriver han, «for eksempel på grunn av narkose eller sykdom eller en skade, blir den automatiske kontroll av kroppsfunksjonene tilsvarende svekket. Det fører til at nervesystemets nevrohormoner og katekolaminer blir frigjort i ukontrollerte mengder. Resultatet blir blant annet hallusinasjoner, som en etter å ha våknet tolker som om en har vært død og har vendt tilbake til livet.»
Ubesvarte spørsmål
Dette kan imidlertid ikke forklare hvordan enkelte mennesker som er blitt gjenopplivet etter at de tilsynelatende har vært døde, kan vite om ting som har skjedd mens de var bevisstløse. Som dr. Moody sa: «Hvis herr Hansen sier at hans ånd svevde oppunder taket, og så begynner å fortelle deg hvem som var i rommet, når de var der, og hva som foregikk der, ser det ut til at du er nødt til å tro ham.» Hvordan kan denne bemerkelsesverdige kunnskap hos pasienter som er blitt gjenopplivet, forklares?
En kan dessuten spørre: Hvis døden betyr slutten på alt liv, hvordan kan da håpet om evig liv som Gud gir løfte om, bli virkeliggjort? Hvordan kan noen noen gang oppnå liv etter at de har dødd?
La oss undersøke disse spørsmålene.
[Bilde på side 8]
«Jeg . . . passerte denne mørke tunnelen og kom ut i et strålende lys . . .»