Et fjell å beskue eller å bestige?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

DET første en som besøker Japan, får øye på, er gjerne fjellet Fujiyama der det stikker opp over skyene for å ønske ham velkommen. Dette synet glemmer man ikke så lett. Uansett hvor mange turer du tar til dette landet, vil du alltid være på utkikk etter denne kjente toppen oppe blant skyene. For enkelte vil dette første synet være begynnelsen til et slags vennskap som fører til at de blir trofaste beskuere av Fujiyama. Andre lar seg lokke oppover fjellets skråninger for å bestige toppen mellom skyene.

At folk føler seg tiltrukket av Fujisan, som japanerne kaller fjellet (san betyr fjell på japansk), er langtfra noe nytt. Beboerne i dette øyriket har fra de eldste tider av interessert seg for Fujiyama. Japans eldste diktsamling, som ble laget i det åttende århundre, inneholder mange dikt som uttrykker den kjærlighet og ærefrykt oldtidens folk følte for Fujisan.

I begynnelsen hadde nok dette sin årsak i frykt på grunn av de mange vulkanutbruddene som dannet fjellet. Fra 781 til 1707 e. Kr. har man fortegnelse over 18 slike utbrudd. Sjintoistene trodde at utbruddene var noe skjønnhets- og ærbarhetsgudinnen stod bak, og utførte seremonier for å berolige henne. Buddhistiske prester bygde senere Dainichitemplet på fjelltoppen, og de gravde ned buddhistiske skrifter der. Slik begynte en asketisk tradisjon som gikk ut på at asketer klatret opp for å hylle Dainichi Buddha som hersker over universet og for å tilbe ilden i kratret.

Mens noen uten tvil fremdeles har en religiøs ærefrykt for Fujiyama, ønsker de fleste å betrakte fjellet som et symbol på sitt lands skjønnhet. Vulkanens nærmest fullkomne kjegleform appellerer sterkt til sansen for symmetrisk skjønnhet. Japanernes sympati for Fujiyama blir understreket ved at de har kalt opp banker, forretninger og varer etter fjellet, og det er til og med avbildet bakpå 500-yenseddelen.

Noe som øker Fujiyamas tiltrekningskraft, er at fjellet befinner seg i de aller gunstigste omgivelser. Det er omgitt av fem maleriske innsjøer mot nord, nasjonalparken Izu-Hakone mot øst og sørøst, Stillehavet mot sør og det sørlige alpelandet mot vest. Hele dette området er en fryd for øyet. Ettersom klimaet er ganske godt og virker innbydende på den tilreisende, utgjør det et utmerket feriested.

Å beskue det

Slik Fujiyama tilsynelatende reiser seg rett opp fra sletten, er det naturlig at det legger beslag på oppmerksomheten til dem som befinner seg i nærheten av det. Det er alltid en behagelig opplevelse når man kommer rundt en veisving og plutselig får øye på Fujiyama. Fjellet er naturligvis ikke synlig hver dag i året. Til sine tider kan man bare skimte det. Når det er innhyllet i skyer, kan en ikke se noe fjell i området i det hele tatt.

Forsøk å se for deg den snødekte toppena i soloppgang en skarp vinterdag med den blå himmelen som en kontrast til den lyserøde, glitrende snøen. Solnedgangen er ikke mindre betagende. Idet solen synker ned i Stillehavet, etterlater den seg et rødaktig gjenskjær på Fujiyamas skråninger. Tenk også på morgenene om sommeren da solstrålene spiller på den vulkanske asken på den snøfrie toppen, som først farges blåfiolett og deretter rødbrun for til slutt å forsvinne i sommerdisen.

De enestående skyformasjonene virker også tiltrekkende på beskueren. På ulike tider av dagen kan det se ut som om Fujiyama har en glorie eller har på seg en damehatt. Det kan også være omgitt av skyringer som bare lar en få se små gløtt av fjellet. Disse skyformasjonene forteller ikke bare om Fujiyamas skiftende stemninger, men ved hjelp av dem kan lokalbefolkningen også forutsi været. For dem som er romantisk innstilt, er det få ting som kan sammenlignes med synet av Fujiyama om høsten, når det nye snødekket ligger badet i måneskinnet over skråningene hvor grøden er høstet inn.

Å bestige det

En kjenner ikke det nøyaktige tidspunkt for den første bestigningen av Fujisan, men i skildringer skrevet i det åttende århundre kommer det tydelig fram at forfatteren selv besteg fjellet. Omkring det 12. århundre begynte religiøse pilegrimer å foreta regelmessige fotturer. Og i det 17. århundre ble det opprettet en pilegrimforening, som fikk navnet «Fujiko». Til dags dato kan man se disse «Fujiko»-pilegrimene, kledd i sine lange, hvite kapper, gå oppover stiene eller be sine bønner på toppen av fjellet.

Selv om Fujiyama med sine 3779 meter er det høyeste fjellet i Japan, er det langtfra det vanskeligste å bestige. De slakke skråningene gjør at det egner seg mer for en fotturist enn for en fjellklatrer. Riktig kledd vil så godt som alle kunne bestige fjellet ved å følge en av de seks stiene.

Ettersom området ved foten av fjellet er 906 kvadratkilometer og omfatter distriktene Yamanashi, Shizuoka og Kanagawa, kan man begynne bestigningen fra mange forskjellige steder. Langs stiene er det 10 stasjoner, alle utstyrt slik at vandreren kan hvile seg og samle nye krefter. Det er satt opp en steinhytte ved hver stasjon, hvor mange tilbringer natten før de bestiger toppen ved soloppgang. Andre begynner turen om kvelden for så å gå hele natten.

Stiene går nederst gjennom skogkledde områder med et rikt dyreliv som er en fryd for øyet, men fotturistene er alltid nøye med å følge stien. Mange vandrere har mistet livet fordi de ikke har fulgt dette rådet. På grunn av lavaens magnetisme blir kompassene upålitelige i enkelte områder på fjellet. Det kan også være farer forbundet med å ta turer utenom sesongen. I de kalde månedene er været lunefullt og meget ustabilt. Den offisielle sesongen varer fra 1. juli til 31. august.

Det de fleste klatrerne ønsker, er å få se soloppgangen fra et av de åtte gunstige stedene på toppen. Når været er klart, er dette virkelig et imponerende syn. Men det er trist at det eneste tusener har igjen for i timevis å ha gått oppover de askebelagte skråningene, er å se skyer.

En av de negative sider ved denne tilstrømmingen er alt det søppel som blir etterlatt av pilegrimer, turister og skiløpere. Miljøverndepartementet kunngjorde i 1978 at de vel tre millioner som hadde vært oppe på Fujiyama, etterlot seg 164 tonn med søppel på fjellsiden mot Yamanashi, samt 80 tonn på fjellsiden mot Shizuoka. Av denne grunn har enkelte grupper begynt å protestere mot utviklingen i Fujiyama-området. De mener at den vakre naturen i Fujiyama-området burde forbli uberørt og ikke bli utnyttet kommersielt til fordel for turismen.

Enten vi foretrekker å beskue eller å bestige fjellet, ønsker vi å ha et likevektig syn på skaperverket. I stedet for å begå den feil å tilbe verket vil vi ha ærefrykt for ham som har skapt alt dette vakre, Jehova Gud. Da vil vi ikke bare glede oss over skaperverket, men også ha så stor aktelse for det at vi unnlater å ødelegge det. Dermed vil også andre kunne få glede seg over naturens skjønnhet i framtiden.

[Fotnote]