Et fjell som øver tiltrekning på mange

VEST i Irland ligger fjellet Croagh Patrick som skiller seg ut fra de omkringliggende fjellene ved sin koniske form. Den siste søndagen i juli hvert år ser det ut som om fjellet lever. Da er nemlig opptil 30 000 mennesker, unge og gamle, ute på en årlig pilegrimsferd opp til fjellets topp (765 meter).

På denne dagen traver pilegrimene opp og ned langs en sti som er trang, steinete og på sine steder også utrygg. Den siste stigningen (cirka 300 meter) er særlig bratt og full av løse steiner, slik at det er både farlig og slitsomt å gå der.

Noen foretar denne klatreturen barbent, og enkelte går til og med visse strekninger på knærne. Før i tiden begynte pilegrimsturen i nattemørket.

Hvorfor er det så viktig for så mange å ta denne turen på Croagh Patrick?

Et gammelt valfartssted

Patrick ble sendt til Irland av den katolske kirke i begynnelsen av det femte århundre. Han var misjonær og biskop og skulle først og fremst arbeide for å omvende irene til kristendommen. På grunn av sitt virke i de årene han forkynte og arbeidet blant folk, fikk han æren for å ha lagt grunnvollen for den katolske kirke der i landet.

Arbeidet hans førte ham til en rekke steder rundt omkring i landet. Et av disse stedene var Vest-Irland, hvor han ifølge visse kilder skal ha tilbrakt 40 døgn på toppen av et fjell som senere ble oppkalt etter ham — Croagh Patrick (som betyr «Patrick-toppen»). Her skal han ha fastet og bedt om at hans oppdrag måtte lykkes.

I årenes løp har det oppstått mange legender om hans bedrifter. En av de mest berømte går ut på at mens Patrick var på dette fjellet, mante han bort alle slanger fra Irland.

Tradisjonen vil ha det til at han bygde en liten kirke på toppen. Bygningen er borte for lenge siden, men den gamle tuften eksisterer fremdeles, og både den og selve fjellet har vært et valfartssted i mange år.

Trekk ved valfarten

For folk som er oppe i årene, eller som ikke er vant til å klatre i fjellet, er det en bedrift i seg selv å fullføre den fem kilometer lange oppstigningen og komme seg trygt ned igjen.

På strategiske steder langs stien er det opprettet førstehjelpsstasjoner.

Underveis er det tre steder hvor pilegrimene utfører forskjellige botsøvelser. Der oppstigningen begynner, står det en oppslagstavle med en grundig orientering om hva de består i. — Se rammen.

Hvorfor klatrer de?

Hvorfor er det så mange som foretar denne strevsomme pilegrimsferden? Hvorfor går enkelte til slike ytterligheter under oppstigningen?

Noen tror faktisk at deres bønner om personlige fordeler lettere vil bli hørt når de ber under pilegrimsferden. Andre gjør det for å få tilgivelse for noe galt de har gjort. Noen mener at dette er en måte å vise takknemlighet på. For mange er fellesskapet den avgjørende faktor. En som kjenner forholdene godt, bemerket at pilegrimsferden er ’et uttrykk for en fellesskapets ånd og innbyrdes kjærlighet’. Han sa også om dem som besteg Croagh Patrick, at det «var på den måten de fulgte i St. Patricks fotspor og erkjente sin gjeld til ham for sin tro». Han tilføyde at klatreturen først og fremst er «en form for botsøvelse ved den fysiske anstrengelsen. Turen oppover som tar så lang tid, er en vedvarende bekjennelse av anger».

En mann fortalte stolt at han hadde gjennomført turen 25 ganger. Han sa at han hadde gjort det fordi han ville «foreta en liten botsøvelse». En annen mann sa det slik: «Du oppnår ikke noe uten å anstrenge deg for det.»

Selv om det ikke er et krav, er det mange som klatrer barbent opp på fjellet. Hvorfor gjør de det? For det første mener de at de går på «hellig grunn» og tar derfor skoene av seg. For det andre forsterker det deres følelse av at de gjør ’en botsøvelse’. Dette er også forklaringen på at noen til og med går på knærne når de utfører botsøvelsene ved de forskjellige stasjonene.

Ansporet til å verdsette Skaperen

Nå er jo ikke alle av samme religiøse oppfatning som disse pilegrimene, som bestiger fjellet på en spesiell dag. Når været er godt og man har på seg et par solide sko, er det mulig å gå opp på dette fjellet når som helst. Vi tok denne turen på en dag da ingen flokker av pilegrimer myldret oppover mot toppen. Under våre hyppige hvilepauser hadde vi anledning til å tenke over selve klatreturen og hvordan den har virket på så mange. Når vi tenkte på de mange tusen pilegrimene som hadde tilbakelagt denne anstrengende turen og utført de forskjellige botsøvelsene, meldte det seg noen spørsmål: Er dette noe Gud krever? Kommer noen nærmere Gud ved å utføre dette ritualet med å klatre oppover eller vandre rundt visse monumenter mens de framsier bestemte bønner om og om igjen? Hvordan harmonerer dette med Jesu veiledning i Matteus 6: 6, 7 angående det å be de samme bønnene om og om igjen?

Da vi klatret opp på dette fjellet, var det absolutt ikke for å få en religiøs opplevelse. Men likevel følte vi oss enda nærmere vår Skaper fordi vi kunne nyte hans skaperverk, siden fjell hvor som helst er imponerende. Fra toppen hadde vi en storslått utsikt ut over det vakre landskapet, og vi kunne se helt ut til Atlanterhavet. De små øyene som lå og lyste i bukten under oss på den ene siden, dannet en levende kontrast til det forrevne og nakne fjellandskapet på den andre siden.

Vi tenkte på de tre stasjonene og på noe Jesus sa til sine sanne etterfølgere: «Når dere ber, si da ikke det samme om og om igjen, slik som folk av nasjonene gjør, for de tror at de vil bli bønnhørt fordi de bruker mange ord.» — Matteus 6: 7.

Vi var klar over at fjellet hadde fått en plass i en tradisjon som har bundet tusenvis av mennesker til et omstendelig rituale. Vi tenkte på kontrasten mellom dette og den friheten apostelen Johannes siktet til da han sa: «Vi holder hans [Guds] bud; og hans bud er ikke byrdefulle.» — 1. Johannes 5: 3.

Vi hadde glede av vår dag ute i det fri, også turen opp på Croagh Patrick. Den fikk oss til å se fram til den tiden da alle mennesker vil være frigjort fra ubibelske tradisjoner og tilbe jordens kjærlige Skaper «med ånd og sannhet». — Johannes 4: 24.

[Ramme på side 27]

De viktigste trekkene ved valfarten

Enhver pilegrim som stiger opp på fjellet på St. Patricks dag eller i løpet av de åtte påfølgende dager, eller når som helst i månedene juni, juli, august og september, og som BER I ELLER VED KAPELLET og slutter seg til pavens bønneintensjoner, kan få fullstendig avlat på betingelse av at de går til skrifte og hellig nattverd på toppen av fjellet eller i ukens løp.

DE TRADISJONELLE STASJONENE

Det er tre «stasjoner»: (1) ved foten av fjellet eller Leacht Benain, (2) på toppen, (3) ved Roilig Muire et stykke nede på den siden av fjellet som vender mot Lecanvey [en by].

1. stasjon — LEACHT BENAIN

Pilegrimen vandrer sju ganger rundt steinvarden og framsier sju Fadervår, sju ave-mariaer og en trosbekjennelse

2. stasjon — TOPPEN

a) Pilegrimen kneler og framsier sju Fadervår, sju ave-mariaer og en trosbekjennelse

b) Pilegrimen ber ved kapellet og slutter seg til pavens bønneintensjoner

c) Pilegrimen går 15 ganger rundt kapellet og framsier 15 Fadervår, 15 ave-mariaer og en trosbekjennelse

d) Pilegrimen går sju ganger rundt Leaba Phadraig [Patricks seng] og framsier sju Fadervår, sju ave-mariaer og en trosbekjennelse

3. stasjon — ROILIG MUIRE

Pilegrimen går sju ganger rundt hver varde og framsier sju Fadervår, sju ave-mariaer og en trosbekjennelse ved hver [det er tre varder] og går til slutt sju ganger rundt hele det inngjerdede området ved Roilig Muire og ber.