Hvordan fuglene finner veien

Av «Våkn opp!»s korrespondent på De britiske øyer

HVA hadde Christofer Columbus, vikingene, de polynesiske sjøfarerne og Noah til felles? Jo, alle var klar over at visse fuglers flukt er et tegn på at det er tørt land i nærheten.

Visste du at Columbus på sin første tur over Atlanterhavet skiftet kurs fra vest til sørvest fordi mange fugler fløy den veien tidlig på kvelden? Noen få dager senere oppdaget han Bahamaøyene.

Fuglene er fremragende navigatører. Tenk bare på noen få av deres fantastiske bedrifter: En gjøkart på New Zealand blir oppdratt av «fosterforeldre» som ikke er trekkfugler. Likevel er disse unge fuglene dyktige navigatører. De flyr 4000 kilometer nordover tvers over åpent hav til Salomonøyene. Storlirer er blitt funnet så langt nord som på Shetlandsøyene, nord for Skottland. Men når hekketiden nærmer seg, vender millioner av dem tilbake til øya Tristan da Cunha, som ligger like langt sør som sørspissen av Afrika. Selv pingvinene, som ikke kan fly, har denne evnen til å finne veien hjem igjen. Adéliepingviner som ble sloppet løs 3000 kilometer fra sitt hjemsted i Antarktis, tok seg tilbake dit.

Disse ferdene er blitt omhyggelig dokumentert. Mange fugler blir ringmerket, og på den nummererte ringen står en oppfordring til den som finner fuglen, om å melde fra til den adressen som er oppgitt, og fortelle hvor fuglen ble funnet. Selv om det bare er noen få som blir funnet, er det nok til at vitenskapsmennene kan bestemme mange fuglearters trekkruter.

I de senere år har fuglene også vært fulgt ved hjelp av radar. Andre er blitt utstyrt med ørsmå radiosendere, som gjør det mulig å følge flukten. Men det er forsøk som har vært gjort på laboratorier, som har lært oss det meste av det vi vet i dag. Før vi kommer nærmere inn på dette, vil vi imidlertid ha utbytte av å se hva mennesker trenger for å kunne ta seg fram til et bestemmelsessted.

Tenk deg en familie som skal på tur. De parkerer bilen og går innover i skogen og finner et sted hvor de setter seg ned for å spise. Om kvelden, når de skal tilbake, kan de ikke finne veien og begynner å gå i ring. Hva trenger de for å kunne finne bilen? To ting — kart og kompass. Kartet må vise dem hvor bilen er, og hvor de selv befinner seg. Men de vil ikke ha noen nytte av å vite det hvis de ikke kan orientere seg på bakken. De trenger et kompass eller noe som kan vise dem retningen.

Når vi er kjent i en by, trenger vi ikke kart og kompass, for vi har et «kart» over byen i hodet. Har fuglene et «kart» i hjernen? Hvordan finner de kompassretningen?

Hvordan navigerer fuglene?

Etter omfattende forskning er det blitt påvist at noen fugler kan fly direkte hjem når de blir sloppet løs i et fremmed område. Det utelukker den mulighet at de finner veien ved først å fly rundt i ring og se etter kjente landemerker. Disse fuglene kan virkelig navigere. Det innebærer mer enn bare å fly sørover om høsten og nordover om våren. Det er i det store og hele en gåte hvordan de vet hvor de skal fly. En kjenner med andre ord ikke til hva slags «kart» de er i besittelse av. Vi kjenner imidlertid en rekke systemer som fuglene kan benytte for å orientere seg når de skal fly i en bestemt retning.

La oss igjen tenke på den familien som er på tur. Sett at faren har et kart i lommen og bruker det for å finne ut hvor de er. Han vet hvor bilen er, og er klar over at de må gå mot sørøst for å komme til den. Men hvor er sørøst? Hvis det er klarvær, kan han finne sør ved å bruke et ur og solen. Hvordan? Han kan holde uret vannrett og la timeviseren peke mot solen. Solen beveger seg cirka 15 grader i timen, og det er 30 grader mellom hvert av timetallene på urskiven. En linje midt mellom timeviseren og 12-tallet vil følgelig peke sånn omtrent i sørlig retning. Nå er det en enkel sak å finne sørøst. Kan det være at fuglene på lignende måte lar seg lede av solen?

Orientering om dagen

I 1949 plasserte Gustav Kramer duer i sylinderformede bur og plasserte 12 like matkopper rundt burene. Han fant ut at han kunne trene opp duene til å spise av matkopper som var plassert i en bestemt retning, og at de orienterte seg ved hjelp av solen. (Når det var overskyet, spiste fuglene av en hvilken som helst kopp.) Det var således tydelig at duene hadde et indre ur som satte dem i stand til å forandre vinkelen i forhold til solen etter hvert som den flyttet seg over himmelen.

Kramer kontrollerte resultatene ved nye forsøk, hvor han brukte stærer. Han lærte dem til å spise av bestemte kopper, som i det første tilfellet, men erstattet sollyset med et kunstig lys som beveget seg. Fuglene betraktet dette lyset som solen og flyttet seg 15 grader pr. time fra den ene koppen til den neste. I virkeligheten beveget lyset seg bare opp og ned og ikke horisontalt. Hensikten var å etterligne solens oppgang og nedgang.

En vet at mange fuglearter er i stand til å fly temmelig konstant i samme retning. Det er solen og deres indre ur som setter dem i stand til å gjøre det. Hvor nøyaktige er deres målinger? En feil på én grad kan føre til at de kommer 110 kilometer ut av kurs ved ekvator. En feil i deres indre ur på fire minutter vil føre til det samme. Og fuglene er kjent for å navigere med hårfin nøyaktighet.

La oss enda en gang vende tilbake til vår familie. Hvis de venter til det blir mørkt, vil de kunne følge stjernene, som er mer nøyaktige enn solen. Kan fuglene gjøre det? Svaret ser ut til å være ja. Mange trekkfugler flyr jo bare om natten.

Orientering om natten

En tysk forsker, Franz Sauer, var den første som påviste at fuglene kan navigere ved hjelp av stjernene. Det var i 1950-årene. Han brukte munker og hagesangere i sine forsøk.

Senere har Stephen E. Emlen gjort forsøk med en nordamerikansk spurvefugleart. Han anbrakte fuglene i et planetarium, i bur som skulle registrere fuglenes bevegelser. Da tiden var inne til at de normalt ville trekke, fikk de se en himmel som tilsvarte den de ville se på samme tid av året utendørs. Fuglene viste en tydelig tendens til å ville fly i den retning som ifølge planetariet var sør, den normale trekkretningen. En interessant oppdagelse som ble gjort, var at fuglene øyensynlig ikke var opptatt av enkelte stjerner eller stjernebilder, men av at himmelen beveget seg rundt et fast punkt.

For å prøve om det forholdt seg slik, tok Emlen fugleunger som aldri hadde sett den virkelige himmelen, fra reirene. I stedet for å la «himmelen» i planetariet dreie seg rundt polarstjernen, i samsvar med de faktiske forhold, lot han den dreie seg rundt stjernen Betelgeuse. Da trekktiden var kommet, prøvde de unge fuglene å fly bort fra Betelgeuse i det som de tydeligvis trodde var sørlig retning.

Men svært ofte er det jo overskyet. Det utgjør naturligvis ikke noe problem for en familie på tur hvis de har kompass med seg, men hvordan klarer fuglene seg når det er overskyet?

Har magnetismen noen betydning?

I 1885 hevdet A. von Middendorf at fuglene kunne merke jordens magnetfelt og orientere seg ved hjelp av det. Denne hypotesen ble prøvd mange ganger, stort sett med negative resultater. Det virket helt utrolig at en liten fugl skulle kunne merke magnetismen. I de senere år er det imidlertid blitt bevist at i hvert fall noen arter orienterer seg ved hjelp av jordens magnetfelt. Hvilke beviser er det en har?

En la merke til at mange brevduer fløy hurtig i svært overskyet vær. Forskerne festet derfor små magneter til duer som hadde vist at de var i stand til å fly hjem i overskyet vær. Alle sammen tok feil av veien. De var helt desorientert, tydeligvis fordi magnetene forstyrret magnetfeltet omkring dem. I et annet forsøk ble duene utstyrt med kontaktlinser av matt glass. Til tross for at de bare kunne se noen få meter framfor seg, var det overraskende mange som klarte å fly fram til et par hundre meter fra dueslaget etter å ha tilbakelagt 130 kilometer.

Andre har gjort forsøk med rødstruper som de har holdt i bur. Da tiden var inne til at de skulle trekke, konsentrerte de sin aktivitet i den retningen de normalt ville ha fløyet i. Var det jordens magnetfelt som ledet dem? Det kunne se slik ut, for forskerne oppdaget at når de brukte elektriske ledninger for å forandre retningen av magnetfeltet, virket det som om rødstrupene ville fly i en annen retning.

Vitenskapsmennene mener at de fremdeles ikke har helt klart for seg hvordan fuglene orienterer seg. De undersøker nå hvordan fuglene muligens kan navigere ved hjelp av lavfrekvenslyd, polarisert lys, lukt og forandringer i lufttrykket. Andre prøver å finne ut hvordan enkelte fugler er i stand til å merke magnetismen.

Dette er et forskningsområde som allerede har bydd på mange overraskelser, og vi har sikkert mange overraskelser i vente før gåten er endelig løst.