Toppmøtet i Tokyo

«LEDERNE for sju av verdens mest industrialiserte demokratier åpnet i dag sitt toppmøte . . . for å finne en løsning på den tiltagende oljekrisen i verden,» meldte avisen «Mainichi Daily News».

Men fant de noen løsning? Hva ble resultatet av dette imponerende toppmøtet, som ble holdt i Tokyo i Japan i fjor sommer, og hvor noen av verdens mektigste nasjoner var representert? Ja, hvorfor ble dette møtet holdt?

Siden «oljekrisen» i 1973, da de oljeeksporterende land innførte en drastisk økning i oljeprisene, har de land som er nødt til å importere olje, vært hardt presset på grunn av inflasjon, synkende konjunkturer og uro på verdens pengemarked. Siden 1975 har det derfor vært holdt økonomiske toppmøter hvert år for å finne en løsning på problemene.

Er så nasjonene bedre stilt nå enn de var for fire år siden? Nei, for forholdene var blitt enda mer kritiske da møtet i Tokyo ble holdt, på grunn av «energikrisen» i 1979.

På dette toppmøtet konsentrerte en seg derfor om energi. Det som først og fremst ble drøftet, var oljeforsyningen, oljeprisene, inflasjonen, kløften mellom de rike og de fattige land og de internasjonale, økonomiske problemer.

Som noe som nesten kunne oppfattes som en hån mot toppmøtet, avsluttet Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC) en tre dager lang konferanse i Genéve samme dag som toppmøtet begynte. Hva var resultatet av denne konferansen? OPEC-landene kunngjorde enda en stor økning av oljeprisene! Prisen på ett fat olje kunne nå komme opp i 23,50 dollar. Det er ikke så lenge siden den bare var omkring en tiendedel av denne prisen. Denne økningen, som kom på toppen av andre økninger i løpet av året, betyr at oljeprisene steg med omkring 50 prosent i 1979!

Hva ble resultatet?

Hva ble oppnådd på toppmøtet i Tokyo? Ettersom det først og fremst dreide seg om oljeproblemet, ble det i en felles erklæring sagt: «Den mest presserende oppgave er å redusere oljeforbruket og framskynde utviklingen av annen energi.»

Deltagerlandene ble enige om å forsøke å sørge for at importen av olje i de neste fem årene ikke kom til å overstige importen i 1977 og 1978. Noen bemerket imidlertid at dette ikke ville hjelpe stort, ettersom importen av olje nådde et høydepunkt da.

I erklæringen fra toppmøtet ble det også snakket om å intensivere bestrebelsene «for å følge den økonomiske politikk som er hensiktsmessig i hvert av våre land for å oppnå en varig balanse utad». Hvert land vil med andre ord selv avgjøre hva som er en «hensiktsmessig» økonomisk politikk.

Ett avsnitt falt Japan tungt for brystet. Det lød: «Vi beklager dypt den avgjørelse som nylig ble tatt på OPEC-konferansen. Vi er klar over at visse deltagere viste en forholdsvis moderat holdning. Men den uberettigede økning i oljeprisene som en ikke desto mindre ble enige om, kan ikke annet enn få svært alvorlige økonomiske og sosiale følger.»

Avisen «Daily Yomiuri» meldte: «Utenriksminister Sonoda var misfornøyd med den sterke kritikken av OPEC.» Hvorfor var han det? Fordi Japan importerer nesten all sin olje fra OPEC. Artikkelen sa derfor til slutt: «En høytstående embetsmann i utenriksdepartementet sa etter Tokyomøtet at Japan ville treffe tiltak for å blidgjøre» de oljeproduserende land.

Det er tydelig at disse sju landene ikke oppnådde det som var deres viktigste mål — enhet i handling. De problemer både de og andre land står overfor, er dessuten likså store nå som de var før toppmøtet i Tokyo. Ja, de er enda større, for oljeprisene er mye høyere nå.