Hva Bibelen sier

Kunnskap — en sikker veileder?

FOR å kunne treffe vise og forstandige avgjørelser må en ha kunnskap. Mangel på kunnskap kan på den annen side føre til at en sløser med tid, krefter og penger. Dette gjelder også i forbindelse med de små, dagligdagse gjøremål. Kong Salomo sa for eksempel: «Hvis et jernredskap er blitt sløvt og ingen har slipt eggen på det, da vil han bruke de krefter han selv har. Det å bruke visdom [bygd på kunnskap] for å lykkes er derfor en fordel.» — Fork. 10: 10, NW.

Bare det at en har kunnskap, at en vet hvordan noe skal gjøres, utgjør imidlertid ingen garanti for at en handler riktig. Det trengs noe mer. Dette gjelder særlig når en har med andre mennesker å gjøre. Hvis vi bare handler ut fra vår egen dømmekraft, kan det oppstå alvorlige problemer.

Den kristne apostelen Paulus gjorde dette klart i sitt brev til korinterne. Da han omtalte «kjøtt som har vært ofret til avgudene», skrev han: «Det [er] nok så at vi alle har kunnskap. Men kunnskap gjør hovmodig, det er kjærligheten som bygger opp. Om noen tror at han har kunnskap om noe, da vet han ennå ikke det han burde vite.» — 1. Kor. 8: 1, 2.

De kristne i Korint visste at det bare fantes én Gud, Jehova, og én Herre, Jesus Kristus. De visste at de mange guder og herrer som nasjonene æret, i virkeligheten ikke eksisterte. Avgudsbildene bestod bare av tre, stein eller metall og hadde ingen makt. Noen av medlemmene i menigheten i Korint kan på bakgrunn av en slik kunnskap ha trukket den slutning at det ikke var noe galt å spise mat som tidligere var blitt ofret til avguder. Disse troende hadde trukket en rett slutning da de mente at denne maten ikke var annerledes enn annen mat. De livløse, kraftløse avguder hadde ikke på noen måte forandret maten eller tatt den i sin besittelse.

Men var det at de hadde kunnskap om avgudenes tomhet, en sikker veiledning i spørsmålet om det var passende eller upassende å spise mat som hadde vært ofret til avgudene? Nei. Hvorfor ikke? Apostelen forklarte: «Det er ikke alle som har denne kunnskapen. Noen spiser dette kjøttet som avgudsoffer, fordi de hittil har vært vant til å dyrke avgudene. Så blir deres svake samvittighet tilflekket.» — 1. Kor. 8: 7.

På grunn av at enkelte av de troende i Korint tidligere hadde tilbedt avguder, kunne de ikke la være å knytte religiøse følelser til det å spise mat som hadde vært ofret til avguder. Derfor følte de at det var galt av dem å gjøre det, noe det også da ville ha vært. Deres svake samvittighet tillot dem ikke å betrakte mat som hadde vært ofret til avguder, på linje med all annen mat. Bibelen understreker: «Den som er i tvil når han spiser, han er dømt, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke skjer i tro, er synd.» — Rom. 14: 23.

Hvis en av disse troende så at en annen kristen spiste mat som hadde vært ofret til avguder, ville han ha blitt meget foruroliget. Han ville kanskje trekke den slutning at den andre i virkeligheten var en avgudsdyrker. Dette kunne få ham til å snuble, fordi han ville ta anstøt av det han anså for å være en alvorlig forseelse. Eller han kunne driste seg til selv å spise kjøtt som hadde vært ofret til avguder, og derved falle tilbake til den tilbederske holdning han hadde inntatt den gang han var en avgudsdyrker.

En kristen som bare handlet ut fra den kunnskap han hadde om avguder og om mat som hadde vært ofret til avguder, ville måtte bære ansvaret for at hans bror tok skade i åndelig henseende. Apostelen Paulus understreket dette punktet da han skrev: «Se til at den frihet dere her har, ikke fører de svake til fall! Om nå noen ser at du som har kunnskap om dette, sitter til bords i et avgudstempel, vil ikke samvittigheten til den svake bli ’bygd opp’, slik at han spiser offerkjøtt? Da går den svake fortapt som følge av din kunnskap, den bror som Kristus døde for.» — 1. Kor. 8: 9—11.

En som ikke tar i betraktning andres svake samvittighet, kan virkelig sies å være hovmodig eller oppblåst på grunn av kunnskap. Han er tilbøyelig til å se ned på dem som han mener har en altfor følsom samvittighet, og forstår ikke at hvis de som har en svak samvittighet, følger en bestemt handlemåte, vil det kunne ha en ødeleggende virkning på deres åndelighet. Kunnskap i seg selv er derfor ingen sikker veileder, for den som har kunnskap, tar ikke nødvendigvis i betraktning den skadelige virkning hans handlemåte kan ha på andre. Bare når en også lar seg lede av kjærlighet, vil kunnskap være en sikker veileder. Hvis en mangler kjærlighet, vil den kunnskap en har, få andre til å føle seg underlegne og skamfulle. Det vil ikke virke oppmuntrende på dem en er sammen med. Men når kjærligheten får en til å bruke kunnskapen til andres beste, vil det være til oppbyggelse.

Hvis en mann bare tror at han har kunnskap om noe, og derfor inntar en overlegen holdning overfor andre, viser han at han ikke har det mål av kunnskap han burde ha. (1. Kor. 8: 2) Han har glemt at rett kunnskap først og fremst bør brukes med tanke på andres velferd og lykke. Det burde jo være slik at dess mer kunnskap en mann tilegner seg, dess lettere skulle han kunne innse at det er mye han fremdeles ikke vet. Dette burde hjelpe ham til å se sine begrensninger og bli mindre dogmatisk og urimelig når han framholder sine synspunkter.

Hvis kunnskap skal tjene en god hensikt, må den ses i forhold til kjærligheten til Gud. Apostelen Paulus skrev: «Den som elsker Gud, er kjent av ham.» (1. Kor. 8: 3) Noe som tydelig viser hvorvidt vi har kjærlighet til Gud, er den holdning og de handlinger som vi legger for dagen overfor våre medtroende. Apostelen Johannes gav uttrykk for en slik tanke da han skrev: «Den som hater sin bror, er en morder; og dere vet at ingen morder har evig liv i seg. Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene.» (1. Joh. 3: 15, 16) «La oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.» — 1. Joh. 4: 7, 8.

Kunnskap i seg selv er derfor ingen sikker veileder når vi skal avgjøre hvordan vi bør oppføre oss i de forskjellige situasjoner. Vi kan betrakte en handlemåte som riktig. Men hvis vi vet at det å følge den kan skade andres samvittighet, vil vi la være å følge den. La oss derfor, i stedet for å ’søke vårt eget beste, søke andres beste’, slik at vår kunnskap kan virke oppbyggende. — 1. Kor. 10: 24.