En beretning om to lærere — hvorfor de sluttet å undervise
«Jeg nådde det punkt da jeg hver dag møtte klassen med frykt, og jeg visste at tiden var inne til å slutte.»
I FLERE tiår har lærerne forsøkt å finne ut hvorfor det er så mange barn som ikke kan lese skikkelig. Ett problem som er blitt trukket fram i den forbindelse, er at barna ofte har to eller tre lærere i løpet av det første skoleåret, da de skal lære å mestre lesekunsten. Hva er så grunnen til det? Hvorfor er det så mange lærere som slutter?
Hva er det som skjer innenfor undervisningssektoren? Hvorfor gir erfarne, trofaste lærere opp læreryrket for å gå over i andre yrker? Jeg ble også stilt dette spørsmålet, for jeg hadde sluttet som lærer over ti år før jeg ble pensjonist.
Hvordan det var
Jeg kom fra en familie hvor læreryrket hadde gått i arv. Da jeg som barn lekte skole med dukkene mine, så jeg fram til den tiden da rekken med filledukker, teddybjørner og porselensansikter ville bli levende i mitt eget klasserom. Til sist ble de det, i form av gutter i tredje klasse.
Min løpebane som lærer begynte tre måneder etter at skoleåret hadde begynt, og jeg var den tredje læreren som klassen hadde hatt. Dette gjorde de meg på en triumferende måte kjent med, og fra en liten krabat lød det: «Vi jaget de andre to på dør.» Jeg ignorerte bemerkningen og begynte å samtale med dem om dem selv, noe som straks fikk dem til å snakke om sine kjæledegger der hjemme. Jeg hørte på dem mens den ene etter den andre fortalte om hvordan hans kjæledegge overgikk den forriges når det gjaldt å gjøre ablegøyer. Til slutt spurte jeg en liten gutt: «Når hunden din hopper opp på deg og vil leke og du ikke vil leke, hva gjør du da?»
«Å, da dytter jeg den bare vekk.»
«Men enn om du dyttet den vekk, og den aldri kom tilbake?»
«Det ville den ikke gjøre.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi den liker meg!»
Med en stemme som så vidt kunne høres, sa jeg: «Skal jeg si dere noe? Etter å ha lyttet til dere alle vet jeg at jeg også kommer til å like dere. Jeg kommer til å være akkurat som den lille valpen. Jeg vil la dere få dytte meg vekk en gang iblant, men fordi jeg liker dere, vil jeg ikke la dere få jage meg bort. Er det OK?»
I samme øyeblikk vant jeg dem. Dette var i de første årene etter den annen verdenskrig.
I likhet med alle lærere hadde jeg mine yndlingsfag. Det emnet jeg likte best, var «Verdensmaktenes oppkomst og fall», som ble behandlet i samfunnslæretimene i sjette klasse. Det forbauset meg hvor nøyaktig det som stod i læreboken, stemte med Bibelens historiske beretning. Selv lærernes kommenterte utgave av vår lærebok Living in the Old World oppfordret elevene til å lese beretningen om Nebukadnesar og hans drøm i kapittel 2 hos Daniel angående verdensmaktenes oppkomst og fall.
Dette var lykkelige dager, og det var en glede å undervise. Tiden fløy av sted, og det hadde gått mer enn ti år da jeg forlot klasserommet for å bli mor.
Det var i slutten av 1960-årene at jeg vendte tilbake til klasserommet. Den glede jeg en gang hadde følt ved å undervise, burde nå bli større, for nå gikk også mitt eget barn på skolen. Men hvor annerledes var ikke alt blitt!
Hvordan det er
Det var rystende å se den mangel på respekt som gjorde seg gjeldende på ethvert plan. Det var tydelig at det var liten respekt for lærerne fra elevenes side, men den samme holdningen gjenspeilte seg også ofte hos unge lærere i deres forhold til skolebestyrerne. Den disiplin som en gang hadde vært så lett å opprettholde, var nå nesten uoppnåelig. Jeg holdt på å miste pusten av ren bestyrtelse over de kraftuttrykk som i rask rekkefølge strømmet ut av munnen på 11-åringene. Det gikk ikke lang tid før jeg nådde det punkt da jeg hver dag møtte klassen med frykt, og jeg visste at tiden var inne til å slutte.
Jeg bestemte meg for å intervjue tidligere lærere og skolebestyrere som jeg hadde undervist sammen med, og også tidligere elever, hvorav mange nå var foreldre med barn som gikk på skolen.
Disiplinen, eller rettere sagt mangelen på disiplin, var det som en oftest beklaget seg over. En lærer sa: «Du synes at du har hatt en god dag hvis du har kunnet gå fra den ene enden av bygningen til den andre uten å bli innblandet i stridigheter.»
Det de betraktet som grunner for at disiplinen hadde brutt sammen, var forskjellig, men alle oppgav «mangel på respekt» som den viktigste grunnen. En skolebestyrer sa: «Mange barn blir før de begynner på skolen, klar over at deres foreldre ikke har noen respekt for myndighetene, og mange tror ikke på Gud. For barnet representerer derfor foreldrene den høyeste myndighet. Når barna ikke har noen respekt for sine foreldre, hva blir det så igjen til oss, til lærerne?»
Jeg spurte en fungerende lærer med over 25 års erfaring om hvor stor vekt en nå kunne legge på moralverdier. Hun sa at de yngre lærerne ikke betraktet tingene slik de eldre lærerne gjør, og de erfarne lærerne må gå forsiktig fram av frykt for å komme inn på det som har med religion å gjøre. En av dem bemerket: «Da bønn offisielt ble tatt ut av skolen, hadde vi lærere for lengst sluttet med bønn.»
Mange mener at det at en senket normene for hva som var akseptabel påkledning, utgjorde dødsstøtet for disiplinen i skolene. En interessant kommentar lød: «Da begynte de å tenke på samme måte som de kledde seg. Da vi trodde at det ikke kunne bli verre, begynte de å kle seg på samme måte som de tenkte.» Nesten alle lærerne var enige om at «jo bedre utseendet var, jo bedre var eleven». En lærer sa tankefullt: «Når de henger over pultene sine i skitten, blå dongeri, med de ni øverste knappene i skjorten sin uknept, får du neppe det inntrykk at de ansiktene som stirrer på deg, gjenspeiler noen særlig iver etter å lære.»
Hvordan det vil bli
Selv om disse uttalelsene er negative, betyr ikke det at alle elever er opprørske. Jeg må si til disse kjære som er en glede for sine lærere: «På grunn av dere finnes det fremdeles lærere. Dere er alle offer for en skiftende verden.» En tidligere elev kom med følgende oppsummering: «I begynnelsen av 1960-årene var verden som et gyroskop som hadde mistet likevekten, og siden da har den hele tiden ravet av sted. Det får deg til å undres over om den noen gang vil gjenvinne likevekten.»
Dette minnet meg om mine timer i samfunnslære i sjette klasse om verdensmaktenes oppkomst og fall helt fram til den verdensmakten vi nå har — som tydelig raver av sted. Hvor storartet vil det ikke bli når også denne verdensmakten må vike plassen for en verdensmakt som ikke er nevnt i de vanlige historiebøker — Guds rike under Kristus Jesus — men som inntar en fremtredende plass i menneskenes eldste lærebok, Bibelen! Da vil det igjen bli en glede å undervise. — D. B.
«Tiden var inne til å slutte å forsøke å drive tilbake den flodbølge som bestod av likegyldige foreldre, uinteresserte lærere og forsømte barn.»
DA JEG ble uteksaminert fra en høyere skole i Sørstatene i begynnelsen av 1950-årene, hadde elevene fortsatt stor aktelse for skolebestyrere og lærere. Det hersket den største disiplin i klasserommet, og den verste udåden ble begått av noen få gutter som snek seg bak en busk for å røke en sigarett. Vi var helt ukjent med de problemene som New York allerede stod overfor, inntil filmen «Rock Around the Clock» gjorde oss både sjokkert og tvilende. En slik vold og mangel på respekt ville aldri kunne gjøre seg gjeldende her!
I årenes løp fortsatte jeg å lese om hvordan unge mennesker ble mer og mer opprørske, og var så bekymret på grunn av dette at da mitt første barn begynte på skolen, bestemte jeg meg samtidig for å begynne som lærer. På den måten kunne jeg føle tiden på pulsen og ha et ord med i laget hva undervisningssystemet angikk.
I løpet av de seks årene jeg underviste, fikk jeg erfare at mange nedslående forandringer hadde funnet sted. Skolebestyrerne var så å si fratatt all myndighet. De hadde ingen kontroll over sitt personale. Undervisningsdepartementet sendte dem lærerne, og de måtte bare godta dem. Hvis en lærer viste seg ikke å være kvalifisert i en eller i enhver henseende, kunne skolebestyreren ikke gjøre noe. Mange av våre «gammeldagse», trofaste lærere sluttet i sine stillinger, og de lærerne som kom i stedet for dem, var under all kritikk. Mange av dem talte et meget dårlig engelsk — et slags gatespråk. Noen var åpenlyst fiendtlig innstilt til hverandre og la for dagen sin trangsynthet hva rasemessige og religiøse spørsmål angikk.
Foreldre på deltid
Over 90 prosent av mødrene til barna i vår skole, som hadde barn fra barnehagestadiet og helt til sjuende klasse, hadde arbeid utenfor hjemmet, og minst 50 prosent av dem representerte oppløste hjem. Mange foreldre anbrakte sine barn på skolen en time før dørene åpnet, slik at de selv kunne komme tidsnok til arbeidet.
Jeg fant også ut at mine elever aldri hadde noen anledning til å føre en samtale med voksne. Deres foreldre snakket til dem, men aldri med dem. Jeg var tydeligvis den eneste voksne som noensinne hørte på dem og gav dem ros. Når jeg kunne arrangere møter med foreldrene — med de få som overhodet kom til skolen — oppmuntret jeg dem til å bruke minst 30 minutter om kveldene til å lytte til sine barn, spørre dem om hvordan de hadde hatt det i løpet av dagen, og om hva som hadde foregått på skolen, og så videre. Mange av disse barna til foreldre som begge var ute i arbeidslivet, så sine foreldre bare to timer om kvelden på virkedagene, og noen foreldre hadde skiftarbeid, slik at det bare ble to dager i uken, i helgene, at barna så dem.
Klassens urostiftere fra oppløste hjem
Jeg oppdaget at urostifterne i klassen kom fra oppløste hjem og fra hjem hvor begge foreldrene var ute i arbeidslivet. De rett og slett trengte kjærlighet og oppmerksomhet og gjorde hva som helst for å få det. De var kolossalt lojale mot sine foreldre og skrøt mye av dem. Jeg følte det som om de ville si: «Jeg vil at mine foreldre skal være det jeg sier at de er.»
Og så var det dette: Hjemme ble de regler som foreldrene kom med, aldri håndhevet. Følgen var at skolens regler ikke ble tatt alvorlig, fordi barna trodde at heller ikke skolen håndhevet sine regler — noe som også ofte var tilfelle.
Jeg gjorde aldri noe forsøk på å undervise i den høyere skole. Det har vært flere skyteepisoder og tilfelle hvor noen er blitt stukket ned eller voldtatt, og det blir daglig begått tyverier og omsatt narkotika i skolebygningene. Det er nødvendig med folk fra sikkerhetstjenesten i de fleste høyere skoler. Men lærerne og skolepolitiet lukker øynene for den stadig forekommende bruken av marihuana. Noen elever, ja, mange av dem, befinner seg i en rus det meste av skoleåret.
Når jeg hver dag på skolen følte meg frustrert og irritert og merket at jeg tok med meg fortvilelsen hjem, visste jeg at tiden var inne til å slutte å forsøke å drive tilbake den flodbølge som bestod av likegyldige foreldre, uinteresserte lærere og forsømte barn. Jeg oppgav læreryrket og benyttet disse timene til å ta vare på mine plikter og privilegier sammen med min egen familie. Nå har jeg tid til å undervise i et mer givende og tilfredsstillende emne — Guds nye ordning under Kristus Jesus, som er løsningen på alle menneskenes problemer. — S. F.